Hun mistet farsarven i nazi-oppgjøret

Den fjerde økonomiske landssviksaken som ABC Nyheter presenterer de nærmeste helgene, er den eneste som rammer en kvinne direkte.

På bakgrunn av en gjennomgang av Erstatningsdirektoratets kartotekkort, blir de økonomisk største landssviksakene presentert.

Wanda Preuthun (født 1902) mistet det aller meste av sin betydelige farsarv på grunn av sitt medlemskap i Nasjonal samling (NS), samt dans og tennis med tyske underoffiserer.

Sett med dagens øyne er lagmannsrettens dom fra 1946 ekstremt streng. Og når hun i tillegg ble nektet muligheten til ankebehandling, fremstår saken som underlig.

Det virker helst som om hun mest må bøte for det hennes uformuende mann, Christian Preuthun (født 1891), gjorde under den nazistiske okkupasjonen.

På grunn av sin formue ble Wanda Preuthun gjort økonomisk ansvarlig for alle ugjerninger gjort av NS i løpet av den tyske okkupasjonen.

I dommen ble det konkludert med at det «gjelder et N.S.-medlem som evner å utrede en betydelig erstatning».

Og det var et betydelig beløp man jaktet. I Finansdepartementets foreløpige utredning om utgiftene som NS-styret hadde påført staten etter krigen, er det samlede beløpet 282 millioner kroner.

I dagens pengeverdi utgjør det 5,6 milliarder.

Moralens vokter dømmer

«NS-medlemmer er erstatningsansvarlige», het det i retningslinjene Erstatningsdirektoratets leder Sjur Lindebrække sendte ut 12. oktober 1945.

Man mente at tillitsverv i Nasjonal samling (NS) eller noen av partiets underbruk, var å regne som aktivt medlemskap.

Les også: Tjente millioner da Norges regjering og kongehus flyktet

Om ektefellen hadde særeie ble heller ikke tatt i betraktning. Direktoratet slo også fast at alle som ikke hadde meldt seg ut før 1. januar 1943 hadde fullt ansvar.

Den moralske forargelsen over Wanda Preuthun var så sterk at hun også havnet Aftenpostens førsteside 30. november 1946. Faksimile

En mente det var likegyldig når en meldte seg inn «hvis vedkommende har fortsatt sitt medlemskap inntil 1. januar 1943» og at innmeldelser etter dette tidspunkt skal «man se på med en viss forundring».

Det var en relativt ung og uerfaren dommer som styrte retten da forhandlingene om Wanda Preuthuns sak kom opp i november 1946.

Lauritz Jenssen Dorenfeldt (født 1909) var da nettopp ansatt som hjelpedommer ved kriminaldommerembetet i Aker. Senere ble han statsadvokat og i 1968 riksadvokat.

Dorenfeldt gjorde seg kjent i en rekke skjellsettende saker.

Som statsadvokat var det han som i rollen som moralens vokter, prøvde å hindre utgivelsen av Agnar Mykles bok «Sangen om den røde rubin» i 1957, og som faktisk klarte å forby Jens Bjørneboes «Uten en tråd» ti år senere.

(Det var også han som førte saken mot Fredrik Fasting Torgersen i 1958, en sak som det fortsatt står strid om.)

«Overklassemenneske»

Forfatteren Johan Borgen bruker familien til Wanda Preuthun i sine bøker, blant annet den kjente trilogien om «Lillelord». Det kommer frem i Espen Haavardsholms biografi over Borgen, «Øst for Eden».

Forfatteren er også Wandas søskenbarn, og han besøkte ofte Wanda og hennes søster i villaen ved Skarpsno-parken hvor de vokste opp.

Faren hennes, grosserer Oscar Preuthun, bygge opp en stor forretning innen kolonial- og fetevarer, og Wanda overtok formuen etter hans død i 1930.

I Dorenfeldts dom het det at man tar hensyn til at hun har vært et passivt NS-medlem og ikke «vist seg ondsinnet mot landsmenn».

I mai 1938 feires det bursdag i Preuthuns villa på Oslos vestkant. Wanda og Christian Preuthun sitter foran til venstre. Foto: Privat

«I skjerpende retning har man lagt vekt på at tiltalte alltid har levet på den økonomiske solside», het det.

I formildende retning fant dommeren at:

«Boten er også fastsatt under hensyn til at tiltaltes erhvervmuligheter ikke er store, idet hun er et typisk overklassemenneske som ikke har lært noe, og som derfor ikke kan regne med å oppnå noen stilling som kan gi henne vesentlig inntekt.»

Retten konkluderte:

«En har tatt hensyn til den svære økonomiske skade som N.S. påførte landet og de enkelte borgere. De fleste N.S.-medlemmer vil være ute av stand til å bidra til erstatning av skaden.»

«De erstatningsmessige følger av de rettsstridige handlinger må personer i særlig grad være forberedt på å bære, hvis gode økonomiske posisjon har sitt grunnlag nettopp i den rettsorden som de har vært med på ved vold å ville omstyrte. Dette ansvar må bli særlig stort for de personer som etter sin økonomiske og sosiale posisjon har lett for ved sitt eksempel å trekke andre med seg.»

«Tiltalte har tilfulle nydt det demokratiske samfunds rettigheter, men da krigen kom sviktet hun og må derfor finne seg i å bære sin del av de økonomiske byrder.»

Wanda Preuthun var tilknyttet både NS og deres «Hjelpeorganisasjon». Faksimile: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Dorenfeldt fant dog et formildende trekk:

«... retten (har) tatt hensyn til at tiltalte må karakteriseres som et passivt medlem, og at hun utvilsomt har stått under innflytelse av sin mann. Han var en aktiv nazist», het det i dommen som falt to år før Christian Preuthun ble dømt.

Ektemannes ugjerninger

Wanda Preuthun sto altså kun tiltalt for å ha vært medlem av NS og underbruket «NS Hjelpeorganisasjon» hvor hun var sosialleder.

Derimot var hennes ektemann, Christian Preuthun, adskillig dypere involvert med de nazistiske makthaverne under krigen.

Han var allerede i april 1940 i arbeid for okkupantene.

Som agent for det militære etterretningsvesenet Abwehr, fikk han kodenavnet «Henrik Ibsen».

Mens kampene fortsatt pågikk i Norge, viste han tyske etterretningsoffiserer frem til lokalene til sin egen arbeidsplass, Norsk Luftfartsstyre, hvor man fikk fatt i kart over norske flyplasser.

I krigens første fase gikk han også i forbønn for okkupantene hos sin søster som var nær den norske kongefamilien.

Sylvia Salvesen bekreftet i avhør etter krigen som ABC Nyheter har funnet, at broren og tyske offiserer allerede 11. april oppsøkte henne. De ba henne ta kontakt med Kongen for å få avsluttet krigshandlingene.

Senere, under tvangsflyttingen av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms i 1944, var han også sentral.

På oppdrag av NS-ministerne Alf L. Whist og Johan Lippestad, sprang han rundt med pistol og truet befolkningen i Kjøllefjord til å dra sørover.

Det var ikke mye som sto igjen i Kjøllefjord da freden kom i mai 1945. Arkivfoto: NTB scanpix

Vanligvis ble Christian Preuthun beskrevet som en nøktern mann, som verken drakk eller røyket. Men her var han full og kom med sterke trusler mens han viftet med pistolen.

Et vitne sa han «drev privat 'sjørøveri'» i Øst-Finnmark.

– Har sin charm å bli skutt

I tillegg var det han som talte for arbeiderne ved Syd-Varanger gruver 11. november 1944 og truet med redslene de ville oppleve fra Stalins røde hær som rykket stadig nærmere norskegrensen:

«Dette blir et kampområde så det blir antakelig ikke tak over hodet på noen. Dette er et faktum», sa han.

Ved denne anledningen fremstilte han seg som en idealist og tok sin kones formue til inntekt for saken:

«Jeg er selv god for omtrent 2 millioner og kan si som så: Jeg gir blanke fan i dere».

Og videre:

«Vi kan ikke gjøre noe mere, vi fordømte medlemmer av NS, enn å hjelpe våre landsmenn, helt til vi blir satt mot veggen og skutt, men det kan jo ha sin charm det også», het det i et stenografisk referat som ble satt opp av talen, og som i dag ligger ved hans landssviksak.

Christian Preuthun: «Vi blir satt mot veggen og skutt, men det kan jo ha sin charm det også». Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Oppdrag for NS-toppene

Sommeren 1944 var Christian Preuthun også på tur i Litauen i et privat oppdrag for NS-ministeren Alf L. Whist, som fortsatt ville selge trevirke til landet som Tyskland flyktet fra.

NS-toppen Whist beskrev Preuthun som «en flink, praktisk kar, kanskje med litt for mye fantasi».

Han fikk betydningsfulle oppdrag av NS-styresmakten.

Det var Preuthun som ledet arbeidet etter at lasteskipet «Selma» eksploderte på Oslo havn i desember 1943.

Og han spilte samme rolle da det nederlandske skipet «Voorbode» med 120 tonn ammunisjon ombord, eksploderte på Vågen i Bergen året etter.

Preuthun hadde adgang til maktens sirkler.

Han var medlem nummer 24 i Whists eksklusive forening for fremtrende nazister, Normannaklubben, selv om han selv ikke hadde noen formue.

Blant NS-kaksene som var invitert inn av Whist, var også den tyske visekonsulen i Melbu, Gunnar Frederiksen, som også ble hardt straffet i landssvikoppgjøret.

Les også: Erstattet kronprinsparet med nazistene Terboven og Rediess

Fantasifulle prosjekter

Før krigen vanket ekteparet på den franske restauranten «Jaquets’ Bagatelle» i Bygdø allé 3.

På restauranten ble det satt opp et hakekorsflagg allerede 9. april, og de tyske offiserene møttes her jevnlig.

Men Christian Preuthun oppsøkte nazi-toppene også utenom restauranter og fester.

I landssviksaken mot ham nevnes tre meget fantasifulle prosjekt som den flyverutdannede nazisten overleverte Wehrmachts generalstab.

Et av dem er datert 28. februar 1945. Det tar for seg en mulig nazistisk forskansning på Harangervidda, .

Planen het «Fjellfestningen Norge 1945 - 194?» hvor spørsmålstegnet indikerte at han mente Tyskland her kunne beholde kontrollen et ukjent antall år etter en eventuell kapitulasjon i Sentral-Europa.

Preuthuns plan for fortsatt tysk okkupasjon av Hardangervidda, ligger også i Riksarkivets hvelv. Faksimile: ABC Nyheter/ Riksarkivet

Som en del av forsvaret mot tropper fra svensk side, mente han at Trysilelva burde demmes opp, og brukes militært til å knuse alle broforbindelser forbi Karlstad til Vänern.

«Dette vil i høy grad true den svenske oppmarsj mot den norske grense nord for Vänern», mente han.

De byene som ble tapt militært mente han skulle ødelegges totalt, «så stedene for fienden ble av liten verdi».

Den brente jords taktikk som han hadde vært med på i Finnmark, var med andre ord en del av Preuthuns plan for Sør- og Øst-Norge.

Han mente i tillegg at Oslo-området skulle tømmes for folk.

Men først skulle befolkningen med tvang bygge festningsverk i Østfold for «derpå i tide la dem avmarsjere til Sverige».

Dette mente han var nødvendig for å spare på landets knappe matressurser og samtidig kvitte seg med fremtidige partisaner.

Den tyske majoren Frithjof Hammersen, som var tolk for general Falkenhorst (og informant for Milorg via kontakten Ingrid Furuseth), forklarte under etterforskningen at Wehrmacht-sjefene mente alle Preuthuns planer var «meningsløse».

Selv mente Hammersen at Preuthun var «lidende av stormannsgalskap».

«Ansett som tyskertøs»

En annen som kjente Preuthuns fra før krigen, sa i avhør som ABC Nyheter har funnet i Riksarkivet, at han og ektefellen av og til var i selskap eller spilte tennis med dem.

Han beskrev Wanda Preuthun som «litt rar» og «eksentrisk», og:

20. april 1942 rykket ekteparet inn en annonse i Deutsche zeitung og tilbød offiserer tennis hjemme hos dem. Faksimile: Riksarkivet/ ABC Nyheter

«Under krigen er hun blitt beryktet og ble nærmest ansett som tyskertøs. Hun var stadig å se på veiene, arm i arm med forskjellige tyskere, stadig nye. En hadde inntrykk av at Preuthun gikk for lut og kalt vann.»

«Vidnet kan tenke seg at konens oppførsel har gjort sitt til at Preuthun etter hvert er blitt mere og mere likegla.»

Christian Preuthun lot seg også avhøre. Han sa om sin kone:

«Avhørtes hustru er meget sproginteressert og hadde opptatt forbindelse med en hel del tyske underordnede offiserer, som hun hadde til dans og tennis og som hun korresponderte med.»

Hennes sosiale omgang med tyske offiserer, særlig innenfor flyvåpnet, gjorde at den tyske militære etterretningstjenesten, Abwehr, gjorde undersøkelser om henne. De trodde Wanda kunne være britisk spion som prøvde å skaffe opplysninger.

«Ville glemme det var krig»

I avhør innrømmer hun medlemskapet i NS fra september 1941.

Hun fortalte at en del tyske offiserer kom hjem til dem og spilte tennis.

Men hun kan ikke skjønne at den utstrakte selskapelige omgangen kan falle inn under landsvikanordningens uttrykk om å yte fienden «støtte og hjelp».

Wanda Preuthun ville helst danse, konversere tyske offiserer og glemme at det var krig. Her i lys frakk i 1934. Foto: Privat

I et avhør av henne ble det oppsummert:

«Avhørte liker å more seg og ha det hyggelig. Hun ville helst glemme at det var krig, og ville ikke snakke om krig og politikk. Hennes mann hadde de motsatte interesser.»

Preuthuns gartner vitnet høsten 1945. Han bekreftet ekteparets ulike interesser:

«Preuthun deltok ikke i sin kones fester. Når det kom tyske gjester der, gikk han gjerne ut. Det var svært ofte sammenkomster med tyskere. Som oftest satt fruen med dem i peisestuen.»

«Det var heller dårlig med kostholdet i gården under krigen, men de hadde som regel noe brennevin. Vidnet kan ikke si noe om siktedes moralske vandel for øvrig. Det kom stadig nye tyskere», fortalte gartneren.

Naboen blir arrestert

Under krigen, i 1942, mottok hun et anonymt brev med kun en setning:

«Du er en hore.»

Hun anmeldte det sjikanøse brevet til Statspolitiet. Saken ekskalerte ytterligere da en tysk offiser purret på Stapo som svarte med å sette sin beryktede fullmektig Ragnvald Krantz på saken.

Les også: EV13K, en norsk spion i kamp mot nazismen

Det resulterte i at en nabo ble arrestert og satt fengslet i tolv dager. Etter krigen skrev den bitre naboen til Kriminalpolitiet som etterforsket Wanda Preuthun:

«Jeg vil samtidig opplyse at jeg utallige ganger har sett fru Wanda Preuthun med det største N.S.-merket, og hun har under hele krigen vært en meget ubehagelig nabo.»

I et senere avhør stemplet han hennes omgang med tyske offiserer:

«Fru Preuthun ble ansett som en tyskertøs i aller høyeste grad, og var til alminnelig forargelse for hele strøket.»

I dommen valgte man likevel å ikke legge særlig vekt på denne saken, selv om dommeren mente det var tiltale som hadde ansvaret for at naboen satt fengslet i 12 dager.

I Wanda Preuthuns anke til Høyesterett het det at omgangen med tyske soldater «må karakteriseres som unasjonal og moralsk fordømmelig, men jeg har forstått at forholdet i seg selv ikke er straffbart».

Anken ble avvist.

Flykter til Sverige

Få dager før det tyske sammenbruddet prøvde ekteparet å flykte til Sverige.

Den 6. mai avtalte Christian Preuthun med NS-kaksen Ditlew Lexow å låne hytta hans på Onsøy. De hadde blitt kjent med hverandre i Alf L. Whists selskapsklubb «Normanna».

Etter kort tid blir de sporet opp og arrestert.

«Min flukt til Sverige skjedde i samråd med min mann og var begrunnet i angst for borgerkrig i Norge, ikke for å undfly konsekvensene av mitt medlemskap i NS», skrev hun til den norske legasjonen i Stockholm få måneder etter nazistenes kapitulasjon.

Hun ba da om å få bli i Sverige.

I brevet ble det understreket at hun ikke vil ligge noen til last fordi hun var økonomisk selvstendig.

Hun fikk nei. I slutten av juli ble hun internert i Norge, mens sønnen på seks år måtte bli igjen i Sverige.

Erstatningsdirektoratet mente 1. februar 1946 at hennes netto formue var på 1,6 millioner.

Hun ville ikke godta et forelegg på 500.000 kroner, samt å innbetale en erstatning på 1 million.

Wanda Preuthun måtte selge det hun eide.

Christian Preuthun før krigen. Han fikk ingen økonomisk straff, men ble dømt til åtte års tvangsarbeid. Foto: Privat

Også bilen, en Citroën 1937, fem seters, Model Berlin 11, Sport, ble konfiskert.

Den ble for øvrig brukt av Reidar Myhre, den legendariske etterretningssjefen i Milorgs distrikt 13 med kodenavn EV13K, sommeren 1945.

ABC Nyheter fortalte i fjor sommer historien om hans innsats i kampen mot den nazistiske okkupasjonen.

18. februar 1948 gjorde hun opp for seg og betalte inn 1.350.400 kroner.

Beløpet hun betalte inn utgjorde om lag ett års drift av Quislings personlige Førergarde som han hadde latt staten betale for, ifølge Finansdepartementets oversikt over ekstrautgifter som NS påførte staten i årene 1940-45.

Fra høsten 1948 bosatte hun seg så i Sverige med sin sønn.

Alle senere anker ble avvist.

I 1949 mente for eksempel hennes advokat, høyesterettsadvokat J. C. Heuch Bugge, at det nesten ikke finnes andre som har fått like hard straff.

Han spurte seg da om man ikke her hadde kommet i skade for å «skyte en spurv med en kanon».

Christian Preuthun fikk ingen økonomisk straff, men ble dømt til åtte års tvangsarbeid 23. september 1948. På det tidspunkt var de to skilt.