Den tyske panikkdagen

I mars-april 1945 gikk SS-Oberführer Heinrich Fehlis bak ryggen på Reichskommisar Josef Terboven.

Sjefen for sikkerhetsstyrkene og Gestapo i Norge, dro da i hemmelighet til den lille byen Charlottenberg i det nøytrale Sverige.

Like over grensen ved Magnor, møtte han svenske Harry Södermann som formidlet et tilbud fra øverste hold til de tyske militære: Tyskland har tapt krigen, la dere nå internere i Sverige!

Det var en stor risiko for Fehlis å besøke Sverige.

Hadde den svenske politimannen brutt avtalen og internert SS-toppen hadde det vært en gedigen PR-suksess for de allierte i krigens sluttfase.

Men Fehlis kunne uhindret reiste tilbake til Oslo. Her informerte han Terboven om tilbudet. Nazistenes ansvarlige i Norge avviste i det hele tatt å diskutere muligheten, og mente krigen skulle fortsette på norsk jord.

Møtet skal ha endt med at Terboven truet med å arrestere Fehlis som en forræder.

Dette fremkommer i en hemmelig analyse skrevet på bakgrunn av avhør med tyske krigsfanger etter kapitulasjonen. Denne er datert 24. oktober 1945.

Tok sitt eget liv

Heinrich Fehlis ledet det tyske sikkerhetspolitiet i Norge, deriblant Gestapo. Han fikk også en datter i Norge. Foto: NTB scanpix

Den hemmelige rapporten prøver å avdekke om tyskerne hadde lagt planer for å fortsette militær motstand i Norge etter kapitulasjonen på kontinentet.

Man visste om at norske NS-medlemmer hadde blitt sendt til Tyskland i operasjon «Varulv» som var igangsatt mot slutten av krigen.

Her hadde nazistene fått instruksjoner og opplæring for arbeide bak allierte linjer.

Men man så i Norge aldri noe til disse «varulvene» etter frigjøringen.

De allierte etterforskerne fikk ikke avhørt verken Fehlis eller Terboven, som begge begikk selvmord før de ble tatt i arrest.

Men flere andre overlevde og kunne bidra.

En av dem var SS-obersturmbannführer Herbert Noot.

Han var Fehlis sin underordnede og ledet Sicherheitdienst (SD), avdeling III i Reichsicherhetshauptamt (RSHA), med ansvar for den generelle sikkerhetssituasjonen.

Andre var SS-mannen senator Carlo Otte, Terbovens personlige rådgiver med særlig ansvar for tysk næringspolitikk i det besatte Norge, SS-obersturmbannführer Werner Braune, kommandør i SD og Sipo, og Heinrich Schnurbusch som ledet Terbovens propagandaavdeling.

Rapporten, som er stemplet «Secret», baserer seg blant annet på deres avhør.

Ville bruke Norge i forhandling

1. mai 1945 reiste Josef Terboven og den tyske hærens øverstkommanderende i Norge, general Böhme, til Flensburg i Nord-Tyskland.

Vidkun Quisling og Josef Terboven. Foto: NTB scanpix

Dagen før hadde Hitler begått selvmord og admiral Karl Dönitz var Nazi-Tysklands leder.

Han gjorde det klart for de besøkende at det kun ville være snakk om kort tid før en måtte akseptere de alliertes kapitulasjonsbetingelser.

Dönitz ville vite om blant annet den tyske armeen i Norge kunne kjempe videre.

Admiralen fikk ja på det spørsmålet.

Han ville bruke det som et forhandlingskort for bedre betingelser for Tyskland, og Terboven og Böhme fikk klar beskjed om ikke å foreta seg noe uten ordre fra Flensburg.

De informerer sine underordnede om dette dagen at de landet i Oslo. Klokken 14.00 den 5. mai avholder Terboven et møte med avdelingslederne.

Samme dag dukket igjen svenske Harry Södermann opp. Denne gangen i Oslo, og i en situasjon hvor det svirret rykter om at nazistene ville fortsette krigen i Norge.

At man fortsatte arbeidet med å bygge tyske forsvarsstillinger rundt Oslo, bidro til å forsterke ryktene som gikk etter Terbovens besøk hos admiral Dönitz.

Heinrich Fehlis deltok på møtet med Terboven. Etter dette skal han ha spurt Reichskommisar om beskyttelse for sine menn. Det kan det ha vært god grunn til å bekymre seg for, siden mange av dem var velkjente torturister.

– Har ingen hast

I den hemmelige rapporten heter det at dette, bare noen få døgn før kapitulasjonen, var første gang spørsmålet om å skjule mulige krigsforbrytere ble reist.

Terboven skal ha avfeid spørsmålet med at det ikke hastet.

Fehlis forsøkte da å kontakte hovedkvarteret via radio, men oppnådde ikke kontakt med sjefen Ernst Kaltebrunner, som også skal ha vært i Nord-Tyskland på dette tidspunktet.

Han måtte derfor selv ta beslutningene i de avgjørende timene.

Stortinget under hakekorset. Her hadde Reichskommisar sitt hovedkvarter under okkupasjonen. Foto: NTB scanpix

De tyske hærstyrkene la på sin side ingen planer for fortsatt væpnet kamp i Norge.

Derimot deltok den første generalstabsoffiseren, oberst Friedrich Übelhack, i et møte med den tyske sendemann til Stockholm, Hans Thomsen.

Thomsen ville høre om den tyske hæren ville samarbeide med svenskene og la seg internere.

Dette ble avvist av Übelhack på vegne av både general Böhme og stabssjefen Hermann Hölter. I en samtale med norske Sverre Hartmann i 1953 skal Hölter foraktfullt ha uttalt om forslaget: «Jeg går heller i fangenskap hos min fiende enn frivillig å overlate min skjebne til en nøytral».

I rapporten slår man fast at de tyske væpnede styrkene ikke gjorde noen forberedelser til fortsatt kamp, og at Fehlis sine forsøk på å overføre mannskaper til armeene først og fremst bygget på hans bekymring for deres sikkerhet.

7. mai 1945 hadde svenske Harry Södermann lunsj med to ledende tyske offiserer - SS-mennene Herbert Noot og Werner Braune - i Oslo. Til møtet kom også Fehlis.

Rett etter deres samtale fikk de nyheten om den tyske kapitulasjonen - servert over radio.

«Fehlis virket helt overrasket», heter det i rapporten.

– Dönitz har kapitulert

Identifikasjonspapirer for Hans Keller, SS-offiseren som forhandlet med den tyske hæren på panikkdagen. Foto: ABC Nyheter/ Riksarkivet

Og mens Södermann dro til Grini og deretter Möllergata 19 for å overse frigjøringen av norske politiske fanger, ble Hans Keller innkalt i det tyske Sikkerhetspolitiet til møte hos Fehlis.

Gestapo-sjefen Fehlis ville få sine torturister i Gestapo, medlemmene av spesialkommandoene og vaktmannskapet ved Grini i sikkerhet.

Han kontaktet generalløytnant Hermann Hölter, Böhmes stabssjef, og avtalte at Keller skulle komme til hovedkvarteret på Lillehammer i løpet av kvelden.

Også på generalstaben kom nyheten om overgivelsen som en overraskelse.

Hos Reichskommisariat som hadde sine kontorer på Stortinget, pågikk et møte.

Terboven skal ha fått beskjeden overlevert på en papirlapp: «Dönitz har allerede kapitulert».

Hamar 8. mai: En tysk soldat er med på å feire at krigen er slutt. Fotograf Normann/ Domkirkeodden

Klokken 02.30 den 8. mai ankom Keller (og Noot) Lillehammer.

General Hölter nektet å ta imot store grupper fra Gestapo og SD fordi det måtte bli oppdaget og kunne skade hærens ære.

De avtalte derimot at enkelte mindre enheter kunne bli sluset inn, men da som bestående enheter og ikke som enkeltpersoner.

Kun for et svært begrenset antall, «ikke mer enn 10 utvalgte personer», var det aktuelt å vurdere noen individuell løsning.

I rapporten konkluderer analytikerne med at Fehlis først vurderte muligheten av å gjemme belastet personell i Wehrmacht, 7. mai.

For til tross for forhandlingene han hadde iverksatt på Lillehammer, tok Fehlis også egne initiativ i Oslo. Hovedkvarteret på Furulund i Bærum, var i oppløsning og kaos.

Fehlis var så presset at han i nattetimene 7. mai hadde tillat sine underordnede å forsøke å skjule seg i Wehrmachts rekker. Og han nektet å trekke tilbake denne ordren etter at Keller og Noot var tilbake fra Lillehammer.

På formiddagen 8. mai ble Fehlis og andre ledende nazister, innkalt til møte hos Terboven på Skaugum. Her leste han det offisielle telegrammet fra Dönitz hvor Reichskommisaren ble avskjediget og makten overført til general Böhme.

Terboven tok sitt eget liv senere på dagen.

Fanges ved Porsgrunn

Midt på dagen 8. mai kunne en konstatere at alle ansatte i Sikkerhetspolitiets Avdeling IV, blant dem torturistene i Gestapo, hadde forsvunnet fra Furulund.

Bare 75 mann fra ulike andre avdelinger var tilbake.

Fehlis gjorde da en avtale med general Hermann Tittel, sjefen for 70. armekorps i Sør-Norge, om at de kunne gjemme seg på Heistadmoen. Klokken 17.00 ankom de i 25 kjøretøy. Fehlis var blant dem og han fikk i tillegg et dekknavn.

Styrken ble utstyrt med ordinære uniformer og en dekkhistorie. De skulle ha gått på en mine utenfor Narvik på flukt fra Nord-Norge, noe som skulle forklare fraværet av våpen og utstyr.

De forlot Kongsberg-området og søkte tilflukt i en tom leir ved Porsgrunn. Her ble de arrestert 13. mai.

Før han ble pågrepet rakk Fehlis å skyte seg selv.

I 2012 ga datteren til Heinrich Fehlis, Venke H. Fehlis, som har norsk mor, ut en bok om sitt liv og hvordan familien oppfatter historien - «Gestaposjefens datter».