JOBBE SOM HJELPEARBEIDER:– Jeg var redd jeg hadde smittet mannen min med ebola

- Jeg tenkte mest på ham, ikke så mye på meg selv, egentlig, sier Helene Sandbu Ryeng (32).

Hun var i Senegal, etter å ha jobbet tett på ebolasyke i Liberia, da hun fikksymptomene alle som jobber tett på denne epidemien frykter: Oppkast, feber og diaré. Helene følte seg ganske trygg på at det ikke var ebola hun hadde, men sikker kunne hun ikke være. Tanken på mannen, Dan Kåre, var verst. Kunne hun ha smittet han?

Vi har alle sett bildene på tv. Helsepersonell ikledd det som ligner store månedrakter. Rader av døende mennesker. Panikken i andre land når det ryktes at et fly har en ebolasmittet om bord.

Smitter de nærmeste

Psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter har to opphold i ebolarammede land bak seg og er aktuell med boken De uberørbare. Hun kaller ebola for «kjærlighetsviruset», og skriver i boka:

Seriemorderen som er så svak at den kan utryddes med såpe og vann, men hvis hemmelige våpen er omtanken vi viser våre nærmeste. Ebola er den indre fienden du fører videre til menneskene som viser deg mest nærhet og omsorg.

– Jeg tror det verste for en mor må være at du er den som har gitt barnet ditt ebola, sier Helene til Kvinneguiden.

For ebola er fienden du ikke kan se. Et fryktet virus som sprer seg som en ildebrann. Utbruddet startet i Guinea i mars 2014 og spredte seg raskt til nabolandene Sierra Leone og Liberia.

Verdens helseorganisasjon anslo at 1.4 millioner ville dø uten strakstiltak, og advarte om mulig global spredning av viruset. Internasjonale hjelpearbeidere reiste til Vest-Afrika for å kjempe mot viruset. Med fare for eget liv.

Ingen garanti

En av dem som dro var Helene fra Moss. Hun dro til Liberia i november, som en del av beredskapsstyrken NORCAP. Styrken er fullfinansiert av den norske regjeringen og drives av Flyktninghjelpen. Den er verdens mest brukte beredskapsstyrke.

- Totalt er hittil 13 nordmenn sendt ut for å styrke FN på bakken i kampen mot ebola. Flesteparten har blitt sendt til Liberia, men vi har også hatt nordmenn i Guinea og Sierra Leone, sier kommunikasjonsrådgiver Andreas Stensland i NORCAP til Kvinneguiden.

I Liberia var arbeidsdagene til Helene preget av sterke møter med fortvilte mennesker. 12-timersdager, sju dager i uka er normen.

Rykter og overtro er et stort hinder for å forhindre smitte. Liberianere flest stoler verken på regjeringen eller utenlandske helsearbeidere.

Helene forteller om en far som tok sin syke sønn fra hovedstaden Monrovia til hjemlandsbyen. Der trodde de at sønnens røde øyne skyldtes at han hadde en leopard inni seg og gned kroppen hans med urter. 30 personer i landsbyen døde som følge av at den ene gutten var syk.

I en annen landsby døde 18 før innbyggerne sluttet å tro at ebola var oppspinn. Ryktet var at utlendingene lurte med seg syke folk for å høste organene deres. Totalt døde 208 mennesker i den landsbyen. Ofte hele familier.

Symptomer på ebola

Hver sjette uke er utenlandske hjelpearbeiderne pålagt å ta én uke fri og reise ut av landet. Dette for at de skal takle arbeidspresset og få bearbeidet inntrykk. Helene dro til Dakar i Senegal, hvor hun møtte ektemannen.

Senegal er i utgangspunktet ikke overbegeistret over besøk fra potensielle smittebærere. Flyet med de FN-ansatte ble møtt av en hærskare folk i "romdrakter" og beskjed om å møte til måling av kroppstemperatur to ganger daglig. Helene fikk forhandlet det til at det holdt å ta målingene selv og tekste dem over.

Men så ble hun matforgiftet. Eller: Hun antok at hun var matforgiftet. Men symptomene på matforgiftning er de samme som for ebola: Oppkast, feber og diaré.

Angret aldri

Det er naturlig å ville trøste den du er glad i når han eller hun er syk. Men Helene måtte advare mannen sin, Dan Kåre, om å holde seg vekk. "Du kan ikke trøste meg, ikke ta på meg" befalte hun sin bekymrede kjæreste.

– Hadde jeg fått ebola, var det ekstrem stor fare for at jeg hadde smittet Dan Kåre. Det var dét jeg var mest redd for.Jeg fikk mye tid til å tenke de neste 24 timene.

I hodet begynte hun å lage en liste over hvem hun hadde hatt kontakt med de siste ukene, i tilfelle hun måtte varsle dem om at hun var smittet.

- Angret du der og da på at du hadde reist til Liberia?

- Nei. Jeg var mest bekymret for å ha smittet mannen min. Jeg tenkte mest på ham, ikke så mye på meg selv, egentlig.

Det gikk ett døgn før hun fikk konstatert at hun «bare» var matforgiftet.

Mange skjebner

Selv om hun visste om risikoen var Helene, som vanligvis jobber som kommunikasjonsrådgiver på Unicef Norges hovedkontor i Oslo, aldri i tvil om hun skulle reise til Liberia.

– Jeg sa umiddelbart ja da jeg ble spurt om jeg ville dra. Men det var ingen stormende jubel hjemme da jeg fortalte det.

Det hjalp litt på familie og venners bekymring at Helene i utgangspunktet ikke skulle jobbe direkte med pasienter, samt at hun informerte dem om hvordan viruset smitter. Influensa er faktisk mer smittsomt enn ebola, men blir du først smittet av ebola, er sjansen for å dø nær 90 prosent uten behandling. Får du behandling bedrer oddsen seg.

– Dan Kåre visste at jeg lenge hadde ønsket å jobbe i felt. En viss risiko, det er det. Selv om du beskytter deg, så er det ingen garanti for at ikke den du står ved siden av plutselig kaster opp og kroppsvæsker treffer deg. Så ja, det ligger et faremoment der, men noen må gjøre jobben.

Helene skulle egentlig kun jobbe med kommunikasjon, men endte også opp som såkalt feltkoordinator. Det betød at hun hadde ansvar for koordineringen av hjelpearbeid i et område på størrelse med Rogaland.

Mistet 19 familiemedlemmer

Rett før påske kom Helene hjem. Inntrykkene har vært sterke, og det er så mange som har etterlatt spor i Helenes hjerte i løpet av disse månedene. Som ti år gamle Helvina. Hun hadde mistet 19 familiemedlemmer på grunn av ebola, inkludert moren.

Det gikk flere måneder før faren orket å fortelle datteren akkurat det. Helvina hadde vært utrøstelig. Hun ønsker å bli lege, så andre barn ikke må oppleve det samme. Hun lente seg mot Helene med tårene trillende nedover kinnene da hun fortalte om de smetrefulle konsekvensene ebola hadde ført til for henne og familien.

– Det er tøft å møte barn som har det vanskelig. Men samtidig gjør det at jobben føles meningsfull. For vi gjør noe med situasjonen, understreker Helene.

I skrivende stund har Liberia lyktes med å få bukt på spredningen av viruset, først og fremst takket være mobilisering i lokalsamfunnet. Nabolandene har ikke epidemien under kontroll.

- Det oppstår veldig sterke bånd når du jobber under så ekstreme forhold. Det har vært utfordrende å komme hjem, jeg har ikke landet helt.

- Har du lyst til å reise ut igjen?

- Veldig! Men Dan Kåre synes at jeg kan vente en stund. Samtidig er han innforstått med at jeg ønsker å reise ut i felt igjen. Det føles riktig å være der og kunne gjøre en forskjell.

Les også:

Gravid værmelder ble drittlei hetsen

«Jeg skulle mistet et bein, da hadde dere sett det, Nav»

Dette er langt verre enn matforgiftning

Denne saken ble først publisert på klikk.no