Meny

Christopher Nielsen vil sette Guinness-rekord i kunst

Kunstner Christopher Nielsen på Henie-Onstad kunstsenter i forbindelse med utstillingen «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud». Foto: HOK/Creative Commons.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Multikunstner Christopher Nielsen håper å komme i Guinness rekordbok etter turboåret 2014.

– Selve rekordforsøket er et kunstprosjekt i seg selv, eller et kunst-stunt. Rekordforsøket bygger på at jeg har uttrykt meg i flest kunstarter i løpet av et år, sier den 51 år gamle kunstneren til ABC Nyheter.

Det begynte med nyoppsetningen av stykket «Verdiløse menn» på Nationaltheatret i januar, så fulgte science-fictionromanen «Metamorfose», så kom animasjonskortfilmen «Rulletrappen». I oktober åpner utstillingen «Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud» på Henie Onstad kunstsenter.

– I tillegg har jeg laget tegneseriekomposisjonen «Enfant terrible», der musikerne har fått diagrammer og ornamenter av meg. Det er for støymusikere, og har ingen noter, sier Nielsen.

Før jul var Nielsen også forfatter for det dystopiske radioteaterstykket «Radio Infinity Error» på NRK. Første episode kan du høre her.

I januar 2015 kom også et nytt tegneseriealbum om figuren Hold Brillan; «Da pønken kom til Lefsevika».

– Det skal bli åtte kunstarter, sier Nielsen.

I disse dager jobber kunstneren med å få rekordforsøket godkjent av Guinness rekordbok.

– Men det er ikke så stort problem slik jeg ser det, for jeg har jo gjort alle disse tingene, sier han.

– Jeg vet ikke når avgjørelsen kommer, men det blir forhåpentligvis før neste utgave av rekordboka i oktober.

– Lekende lett

Roman og radiohørespill er de eneste kunstartene Nielsen ikke hadde prøvd seg på før fjorårets gigantprosjekt.

– Hva synes du har vært mest utfordrende å jobbe med?

Nielsen viser frem installasjonen «Whack-a-millionaire» i Misfornøyelsesparken. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOKNielsen viser frem installasjonen «Whack-a-millionaire» i Misfornøyelsesparken. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

– Jeg synes alt gikk lekende lett. Den største utfordringen var å gjøre alt sammen. Men jeg har ikke gjort så mye annet enn å jobbe, svarer Nielsen.

– Nå er jeg nødt til å ta litt fri, jeg merker at jeg er litt utslitt. Men jeg er allerede i gang med nye prosjekter. Det er ikke så stress å starte på nye ting, men deadline, det å få det ferdig, kan være stress.

– Er det noe ved mottakelsen av fjorårets store produksjon du merket deg spesielt?

– Det er interessant med utstillingen. Guinness-rekordforsøket er en slags satire over en tendens i tida, som ble veldig bevist med mottakelsen av utstillingen. Den er så svær, og det er den jeg har fått mest entydig knallkritikk for. Men alle godorda har gått på størrelse; massivt, omfattende, og så videre. Det beviser min teori om at størrelse er viktig. Viktigst, kanskje.

– De mindre verkene har fått mer blandet mottakelse, selv om det er jævlig mye arbeid for eksempel med en tegneseriebok.

Utstillingen på Henie-Onstad er åpen til 8. februar.

Nielsen forteller at han allerede er i gang med nye prosjekter, men vil ikke avsløre hva publikum har i vente.

– Det er litt for tidlig. Det blir mer kunst, sier han.

Pønk i Trøndelag

Forrige gang ABC Nyheter møtte Christopher Nielsen var i 2008, da første album om den trønderske tegneseriefiguren Hold Brillan kom ut.

Les også: Nådeløs reality

«Da pønken kom til Lefsevika» er det andre albumet om Hold Brillan, og kom ut i år.«Da pønken kom til Lefsevika» er det andre albumet om Hold Brillan, og kom ut i år.

I januar i år kom det nytt album, der Hold Brillan figurerer som pønkvokalist. Tegneserien er også et kriminalmysterie.

– Pønk er en vesentlig ingrediens, men menneskelige relasjoner er vel så viktig. Seriene om Hold Brillan har ikke brukt å foregå i Lefsevika, som er hjemstedet hans, sier Nielsen.

Trønderen Julius har figurert i Nielsens tegneserier siden 1992. Tilnavnet «Hold Brillan» har han fått fordi det er standardfrasen hans når han skal gi noen juling. Hold Brillan er en av få norske tegneseriefigurer som har figurert på frimerke. I 2020 er det varslet et tredje, avsluttende album om den voldelige trønderen. 

– Er det noen rød tråd i dine prosjekter?

– Ja, eller paraply, kanskje. En slags overhengende idé som slutter det sammen. Mange av årets prosjekter har sammenfallende tematikk. Det er noen temaer som går igjen, svarer Nielsen.

– Kritikk av «rotteracet» er noe som går igjen, som i kortfilmen Rulletrappen der alle går oppover i en rulletrap som går nedover, eller boka Metamorfose der det kommer et designer-drug som kan oppfylle alle dine drømmer.

– I Lefsevika møter vi unge, utilpassede menn som har drømmer som det går gæærnt med. Et vesentlig verk i Misfornøyelsesparken er «Superstar», et flipperspill der tematikken er at hvis du spiller veldig bra kan du bli superstjerne. Men man taper alltid på flipper.

Så mye mer enn det vil ikke Nielsen si om temaene i sin kunst.

– Som kunstner har jeg det privilegium at jeg ikke behøver å komme med svarene, men kan nøye meg med å stille spørsmålene, sier han og fortsetter:

Nielsen demonstrerer «rasistsjakk» på Henie-Onstad kunstsenter. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOKNielsen demonstrerer «rasistsjakk» på Henie-Onstad kunstsenter. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK

– Det har nesten blitt en klisje å si om mine ting at jeg inntar tapernes perspektiv. De færreste vil vel karakterisere meg som noen taper, liksom. Hvis du skal ha taperens synsvinkel må du være på bånn sjæl. Jeg skildrer bare verden fra min synsvinkel.

– Jævlig dårlig Muhammed-tegning

– Hvilke tanker har du som tegneserieskaper gjort deg om «karikaturstiden» og angrepet på den franske satireavisen Charlie Hebdo denne måneden?

– Det er masse gærninger over alt. Norge har fostret den gærneste av dem alle. Man må jo få lov til å ytre seg selvfølgelig. Det er ikke noe å diskutere det. Og det er ikke så veldig mange som synes drap er noe særlig. Jeg skiter kun i eget reir, helst, så jeg har ikke kommentert det så mye.

– Jeg mener, hvis jeg skal dø på barrikadene for ytringsfriheten vil jeg helst ikke løfte opp Westergaards Muhammed-tegning som min fane, for den synes jeg er jævlig dårlig. Hva er det den forteller egentlig?

– Hvis vi er så overlegne med vår ytringsfrihet og fantastiske sivilisasjon bør vi klare å finne på noe bedre enn noe så dårlig som den for å være fanebæreren for vår fortreffelighet. Rushdies «Sataniske vers» hadde vært litt mer å ofre livet for. Interessant nok ble han tilgitt, og fatwaen opphevet, for så å bli innført igjen. Men da går det jo kanskje an å prate med dem da, hvis man vil. Så er spørsmålet om man egentlig vil det?
Les også: Hustyrann på Nationtheateret

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus