Krigssommeren for 70 år siden:Den norske Gestapo-sjefen trodde på Hitler til det siste

Siegfried Fehmer var nazisten som skulle stanse de alliertes spionasje og sabotasje i Oslo under andre verdenskrig.

– Min rene samvittighet har heller ikke den tyske kapitulasjonen kunne ta fra meg, skrev han i en av sine mange redegjørelser i norsk varetekt.

– Jeg betrakter meg ikke som krigsforbryter, skrev han videre og hevdet at hans gode gjerninger oppveiet følgene av tortur og overføring av fanger til tyske dødsleire.

– Faktisk sett var deres betydning for norsk liv og eiendom utvilsomt meget større, mente Fehmer.

SS-offiseren forble Hitler-tro. Han mistet først troen på en nazistisk seier etter at hans fører begikk selvmord i en bunker i Berlin 30. april 1945.

Med Hitlers utnevnelse av admiral Dönitz som sin etterfølger, mistet Fehmer troen på det nazistiske førerprinsippet og «en meget godt oppbygget etterretningstjeneste».

Jakter anti-nazister

Fehmer kom til Oslo allerede våren 1940. Han lærte seg noenlunde norsk i løpet av sine fem år som SS-Hauptsturmführer og Kriminalrat i Gestapo i Norge. SS-toppen ledet jakten på norske anti-nazister på Østlandet.

Han ble tiltalt og dømt for utstrakt tortur, og for å ha sendt 18 nordmenn som «Nacht und Nebel»-fanger til konsentrasjonsleire, hvorav bare åtte kom hjem.

Dommeren mente Fehmer burde vite at sjansene for å omkomme som Nacht und Nebel-fange, var meget stor, og han ble derfor gjort ansvarlig for dette.

Selv mente han det var bedre enn standrett og skyting. Han hevdet dessuten at han uansett ikke kunne ha stanset NN-overføringene, som også innebar at familiene ikke skulle vite noe om fangenes videre skjebne.

Høyesteretts flertall mente - etter flere ankerunder - at gjerningene var godt nok grunnlag for en dødsdom, men to av dommerne mente to og et halvt år etter krigens slutt at livstidsstraff var nok.

Først etter Adolf Hitlers selvmord 30. april 1945, mistet Siegfried Fehmer troen på det nazistiske førerprinsippet. Arkivfoto: NTB scanpix

Annenvoterende dommer Anton Holmboe argumenterte - i dommen 24. februar 1948 - at Fehmers sterke nazistiske overbevisning måtte medføre redusert straff:

«Det tyske syn som Fehmer uforbeholdent slutter seg til, er bygget på den oppfatning at statens interesser går foran alt», skrev han.

Holmboe mente tankegangen er «forkastelig», men:

«...når man skal bedømme den enkelte underordnede tyskers straffeskyld, kan man ikke lukke øynene for at det er denne oppfatning han er vokset opp i, den som hans lands myndigheter hevder, og den som han selv er eller føler seg forpliktet til å legge til grunn for sin tjeneste».

Se også: Skadd under nazidemonstrasjon i Malmö lørdag

Skutt samme kveld

Beskjeden om sitt endelikt fikk han den 15. mars 1948 klokken 19.30 i cella på Møllergata 19. Fehmer ble skutt på Akershus festning allerede samme kveld, klokken 00.05 den 16. mars.

Det var Siegfried Wolfgang Fehmer som blant annet ledet forhørene og torturerte Sissel Knutsen, en av de norske mesterspionene, helt på slutten av krigen.

ABC Nyheter har i sommer fortalt historien om henne og andre sentrale aktører i motstandernes etterretningsarbeid i Oslo under krigen.

Les hele historien om den siste krigssommeren.

Men Knutsen holdt munn. Hun fortalte ikke hvem som fikk overlevert hemmelig informasjon, som hun smuglet ut fra forværselet til den nazistiske politisjefen Jonas Lie og andre.

Dermed kom gestapisten ikke på sporet av en av sine mest sentrale motstandere: Reidar Myhre som var milorgs etterretningssjef i Oslo under dekknavnet EV13K, som også var pågrepet av hans menn.

Det fikk først vite etter krigen av våpensjef Odd Øyen i Milorgs distrikt 13 (Stor-Oslo) som var med på å avhøre ham. «Da ble Fehmer stille en stund», oppsummerte Øyen situasjonen etter krigen.

Offer: – Hvorfor skjøt De meg ikke?

I dokumentene som hører til Fehmers krigsforbrytersak, finnes det et stenografisk referat fra en konfrontasjon mellom ham og Lauritz Sand, som etter krigen ble omtalt som «Norges mest torturerte mann».

Lauritz Sand i sykesengen i 1946. Her sammen med en tidligere medfange Robert Andersen, og kunstneren som laget bysten av ham, Ib Schmedens. Foto: Karsten Haug/ boken «Lauritz Sand»

Den 7. mars 1946 møttes torturisten og offeret for siste gang.

Uten sin forsvarer ble Fehmer fraktet til Bærum sykehus for å konfronteres med Sand, som da fortsatt fikk behandling for skadene han ble påført under torturen.

Konfrontasjonen varte i to timer. Den sengeliggende Sand fikk spørre ut mannen som torturerte ham.

Sand var blitt pågrepet natta til 26. september 1941. Han hadde kompromitterende materiale på seg og mikrofilm med tyske festningsverk og skip gjemt i kjelleren hjemme på Bekkestua.

Sand, som da var 62 år gammel, jobbet med etterretning innenfor et av de første norske forsøkene på å bygge opp en sentral motstandsledelse.

Fehmer var på sin side 30 år da han startet den voldsomme torturen.

Det første «avhøret» begynte natta etter pågripelsen og varte fra klokken 03.00 til 09.00.

Da de møttes ved sykesengen spurte Sand på et tidspunkt den tidligere så mektige SS-offiseren:

– Hvorfor skjøt De meg ikke?

F: – De hadde gjennomgått så meget.

S: – De var meget bløthjertet.

F: – Jeg vil ikke si det.

S: – Høye idealer?

F: – Det lønner seg ikke å snakke om sine idealer under slike forhold.

S: – Jeg skal si Dem en ting: De var farligst når De begynte å bruke søte ord, når de begynte å beklage.

F: – Det var min mening - oppriktig. Og jeg tror ikke engang at De oppfattet helt at jeg besøkte Dem på Grini og undersøkte om De hadde det bekvemt.

– Skulle lide så meget som mulig

Og litt senere sa Fehmer først til Sand:

– Et bevis er De for meg, at De ikke er blitt stillet for domstol, for det er utvilsomt at vi kunne sette Dem foran domstolen og sette dødsstraff for Dem. Vi trengte ikke mer for å få dødsstraff for Dem. Det er De sikkert klar over.

S: – Ja, det var jo endel som måtte ha interesse, for De skrek jo, "Drep ham ikke!"

F: – Jeg oppfattet det ikke som min plikt å få så mange som mulig inn i fengslet eller å få så mange som mulig til dødsstraff.

S: – De ville at jeg skulle lide så meget som mulig uten å drepe meg. De skrek: "Drep ham ikke!" ... Husker De at De løftet meg? Det var blod, blod fra mitt hode, husker De hodet? De var fra sans og samling.

– Jeg nekter ikke, svarer Fehmer.

Siegfried Fehmer (til høyre) ble etter frigjøringen fengslet, dømt og til slutt skutt i 1948. Foto: NTB scanpix

I en biografi om Lauritz Sand oppsummeres møtet mellom dem med at offeret følte seg usigelig trøtt etter møtet med Fehmer.

«Han lå alene igjen med en ekkel følelse av, at ennå var ikke "jorden befridd for Hitler skygge". De levende av forbryterne prøvde, som Fehmer nå, å kaste all skyld på sine døde, mens de som likevel var fortapte prøvde å dekke sine levende som ennå hadde en sjanse, ikke bare til å leve, men til å bære Hitlers idéer videre», skriver Karsten Haug i 1958.

I Steinar Brautesets bok om Fehmer som til dels baserer seg på hans forklaringer - «Gestapo-offiseren Fehmer: Milorgs farligste fiende» - omtales ikke møtet mellom de to på Bærum sykehus etter krigen.

Mistenkt for fire drap

Tre andre nordmenn som også var Fehmers fanger, fikk ingen mulighet til å møte ham etter krigen. De døde alle i fangeskap.

En fjerde nordmann ble drept da Fehmer og andre skulle pågripe ham. Henry Hansen dør 26. september 1944, men dette inkluderes ikke i tiltalen mot SS-offiseren.

Fehmer ble ikke dømt for noen direkte drap, men for å ha sendt 18 nordmenn til dødsleirene som NN-fanger. Her gjelder det Leif Hallesby som døde i 1945. Illustrasjon: Riskarkivet/ ABC Nyheter

Aktoratet mente Fehmer var ansvarlig for at Thor Salvesen og Christian Aubert ble mishandlet og døde i midten av februar 1942, samt mishandlingen av Lars Dannevig på Misjonshotellet i Trondheim i mars samme år.

En norsk rettsmedisiner som etter krigen gikk gjennom obduksjonsrapportene, fastslo at både Salvesen og Aubert døde som følge av skader etter ytre vold.

Fehmer sa selv at det var Stehr og Bernert som sto bak mishandlingen, og at det var hans sjef, Heinrich Fehlis, som ga dem en direkte ordre om skjerpet forhør av de to.

Kriminalsekretær Axel Feldmann sier at han fikk ordre av Fehlis om å frakte likene til kremering og at SS-sjefen da skal ha beskrevet saken som:

«Eine grosse Schweinerei.» (Noe ordentlig svineri.)

Stehr (som ble drept i 1944 og ikke kunne forsvare seg) skal, ifølge Feldmann, ha sagt med henvisning til seg selv, Fehmer og en tredje person:

«Wir sind da ein bischen hart oder scharf gewesen.» (Vi hadde vært litt for hard.)

Når det gjelder Lars Dannevig innrømmet Fehmer først 28. desember 1946 at motstandshelten døde under avhør, etter at blant andre Henry Rinnan og Axel Feldmann hadde vitnet mot ham.

Axel Feldmann vitner mot Fehmer og bidrar med det til at han innrømmer at Lars Dannevig døde under avhør i Trondheim i 1942. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Men han nektet fortsatt for at det skulle ha skjedd etter mishandling.

En dekkhistorie om flukt under transport, sier Fehmer ble kokt opp av Sipo-sjefen i Trondheim, SS-obersturmbannführer Gerhard Flesch (skutt 28. februar 1948).

I en skriftlig redegjørelse uttalte Flesch at han ikke ville la sine motstandere bruke dødsfallet i hetspropaganda, og at det derfor skulle skjules. SS-offiseren hevdet at Dannevig døde uten å ha blitt mishandlet.

Lagmannsretten mente at «det er meget som taler for at Dannevig er død på grunn av voldshandlinger fra tiltalte og hans assistent, men retten finner at opplysningene er såvidt usikre at den ikke kan fastslå at Dannevig er blitt mishandlet og at dette er dødsårsaken».

Fehmer ble frifunnet for dette drapet, selv om han innrømmet å ha løyet ved lenge å fremstille det slik at Dannevig hadde klart å rømme under transport til Oslo og gikk i elva ved Tretten.

Informant for CIA

Uten å vite det, var Siegfried Fehmer også kilde for informasjon som tilfløt CIAs forløper OSS.

Historieprofessor Tore Pryser omtaler Fehmers rolle i boken «USAs hemmelige agenter». Via Fehmers vennskap med Ola Fritzner, som var tilknyttet etterretningsorganisasjonen OSS, fikk organisasjonen vitale opplysninger om okkupasjonsmakten i Norge.

I rettssaken mot Fehmer trakk den tiltalte selv frem sin behandling av Ola Fritzner som en formildende omstendighet. Fritzners dobbeltspill ble avslørt, men han ble likevel ikke henrettet slik det var planlagt høsten 1944.

Allerede 28. mai 1945 engasjerer en norsk kvinne seg til fordel for Fehmer. Annemarit Breien har hatt kontakt med ham under hele krigen, samtidig som hun hadde hatt forbindelser med norsk motstandsbevegelse.

Hun skrev at Fehmer hadde «en vel utrustet hjerne», men manglet «kulturell opplysning og intellektuell utvikling» noe som hadde gjort ham til «et lett bytte for nazismen», med «en mere primitiv form for egenmoral enn man er vant til».

Løslot fanger

Ifølge Breien skal Fehmer ha bidratt til å forbedre forholdene for norske fanger, deriblant ha fått fjernet et par av de verste torturistene ved Gestapos avdeling i Kristiansand (det beryktede «Arkivet»).

Fehmer skal også ha fått løslatt en rekke fanger på hennes anmodning, og Breien leverte inn en liste med mer enn 80 navn for å sannsynliggjøre dette.

Åstedsbefaring 20. april 1946. Da fastholder Fehmer fortsatt at Lars Dannevig skal ha gått i en råk i elva ved Tretten. Foto: Riksarkivet/ ABC Nyheter

Også hun sa at Fehmer først i krigens siste uke begynte å tvile på nazismen:

«Da jeg engang spurte ham hvordan det hele føltes for ham personlig, svarte han at det føltes som om han falt og falt, forbi alt han hadde trodd på og kjempet for, og han ante ikke hvor han ville lande.»

Også hun ble etterforsket for mulig landssvik på grunn av sine kontakter med Fehmer, men denne saken ble henlagt. 26. oktober 1946 fastslo landssvikavdelingens Lars L'Abeé-Lund at hun «tvertimot ved sine handlinger sies å ha innlagt sig store fortjenster til fordel for sine landsmenn».

Også Ellef Ringnes, som i sin tid var generalkonsul for Østerrike, vitnet til fordel for Fehmer og planer om å løslate et stort antall fanger mot slutten av krigen.

Ringnes mente dette ikke skjedde fordi Fehmer anså krigen for tapt denne våren, men fordi «Fehmer trodde at det også ville bli krigshandlinger i Norge og at disse kunne avstedkomme massakrer av politiske fanger».