Krigssommeren 1944

Mor ble torturert av Gestapo

Mammaen til Svein Kockberg (75) var spion for Norge under krigen. Tre års hemmelig arbeid mot nazistene, gjør også Ruth til en av Norges største helter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TÄBY (ABC NYHETER): Svein Kockbergs biologiske var nazist og hadde røket uklar med ektefellen før krigen. Men det var først da faren ønsket å plassere toåringen i en av nazistenes barneorganisasjoner, at Ruth valgte å skille seg.

– Han meldte seg inn i Hirden, troppet opp hos mine besteforeldre og ville legge beslag på meg. Du kan tenke deg hvor godt det gikk hjem hos Ruth som alltid har vært liberal. Hun brukte sine kontakter for å få skilsmisse og det fikk hun da også i 1940-41, sier Svein Kockberg (75).

Flaks i uflaksen

Han ble sendt til familie i Odalen, mens Ruth Bentsen (født Wethal og senere gift Kockberg) og under krigen kjent under dekknavnet «Kari» i Milorgs distrikt 13, ble igjen i Oslo hvor hun ble tatt mot slutten av krigen.

– Ruths flaks i uflaksen var jo at de ikke skjønte hvem de hadde fått tak i. For Ruth hadde en god hukommelse og hadde samtlige dekknavn, samtlige riktige navn og samtlige adresser i hodet. Det var jo noe man ikke ville ha på papir.

Les alle kapitlene i historien om motstandsarbeidet

– Så hvis de hadde skjønt hvem de hadde fått tak i, så hadde hun ikke sluppet så lett som hun gjorde. Da Ruth ble tatt var det som man blåste i en løvhaug - de var jo redde for at hun skulle sprekke så da var det bare å stikke i dekning, sier Kockberg og viser frem den lille lappen som Ruth fikk da Myhre var tatt, og hvor varsomhet pålegges.

– Den skulle jo egentlig brennes som du ser det står på slutten. Brennes og spises, hehe, sier han.

Etter krigen var hun, som så mange andre aktive motstandskjempere, ikke særlig snakkesalige om sine erfaringer. Heller ikke familien fikk vite mye:

– Av de få tingene jeg fikk vite var at hun ble tatt. Hun mistet jo venstre side av tanngarden som ble sparket ut. Og hun fikk sparket i stykker en nyre. Hun forteller også om isbad på Terrassen, sier Svein med henvisning til Victoria terrasse hvor både det tyske Gestapo og det norske Statspolitiet (Stapo) var naboer.

– Hun sa ikke så mye mer. Jo, hun sa også at de ble tvunget å se på når kollegaer ble mishandlet – de ble tvunget til å være tilskuere til det.

– Jeg tror det har vært så forferdelig at det ikke var moro å ta det opp igjen, sier Kockberg som sier at hun bare sjelden var villig til å dele av sine minner.

Men det kunne f.eks. dukke opp fragmenter som da hun fortalte om utvekslingen av dokumenter på et hotel i Stockholm, noe hun avslørte under et felles besøk i byen.

En liten lyserød giftpille

I det eneste kjente offentlige intervjuet med henne (fra Norsk ukeblad i 1976), sier hun om hvordan kontakten til EV13K, Reidar Myhre, kom i stand etter skilsmissen:

– Jeg hadde det temmelig trist på den tiden. Og det var akkurat da det hendte seg slik at jeg traff Reidar Myhre, som jeg har kjent siden jeg var ganske ung. Vi var på vei inn i samme butikk, jeg for å kjøpe fødselsdagsgave til Svein, sier hun.

Følg Krigssommeren 1944 på Facebook

I denne samtalen spør EV13K om hun vil jobbe for ham, og det svarer hun ja til og blir hans assistent og Myhres høyre hånd i etterretnings- og sikringsarbeidet i Stor-Oslo.

Hun starter dagene med å sykle rundt for å innhente informasjon fra en rekke ulike kilder. Med seg har hun både en pistol og en liten lyserød giftpille.

– Vi var forsiktige og brukte ikke trikk, for det hendte det rett som det var at det ar ransaking.

– Som regel var jeg hjemme igjen klokken 12 på formiddagen. Da var det bare å tømme innholdet av vesken og sette seg til å skrive ut rapporten, som senere ble kodet og videresendt, enten til Sverige eller til England, forteller hun til Norsk ukeblad.

I avhør etter krigen fortalte den tyske gestapisten Siegfried Fehmer at det var vanskelig for dem å trenge inn i norske motstandskretser, blant annet fordi lojalitetsbåndene var så sterke – også over lengre geografiske avstander.

Ruth og Reidar hadde blitt kjent en sankthansaften da han skulle ha ferie i Odalen. Han omtaler henne som sitt «søte sommerbekjentskap» i et etterlatt skriv.

Måtte ha tillit

– Jeg tror ikke det går an å gjøre den jobben uten at man har et hundre komma null tillit til den andre, det tror jeg ikke på, sier Ruths sønn Svein.

– Det fremgår av det meste at de visste at det de gjorde var illegalt, sier han.

– Men si meg det landet som ikke hadde spioner, en del av dem var bak fiendens grenser, og det kan man jo godt si Norge var – bak fiendens grenser. Det var jo betydelig farligere å være det her enn å gjøre noe annet sted.

Etter hans mor sin innsats under krigen finnes det noen få fysiske minner – et armbind fra D13, noen bilder fra frigjøringen og en eske med patroner. Tidligere hadde en også hennes pistol, men den har forsvunnet.

– Det ble jo prøveskutt noen av disse herre. Men det sa bare poff. Dessverre, sier Kockberg.

– Så jeg har jo holdt i den. Ja-ja, den var jo ganske slitt, altså, sluttstykket på en pistol går jo frem og tilbake for å lade den opp. Det var godt brukt, for å si det sånn.

Kjente ikke igjen flagget

Mens Ruth var i fangeleiren Grini da krigen sluttet, opplevde sønnen Svein frigjøringen hos sine besteforeldre på landet

– Jeg sto på tunet den 8. mai 1945. Da var jeg på vei til å bli syv år. Som første mann så jeg da det norske flagget i stanga på en gård som lå litt lengre ned i dalen. Jeg skjønte ikke hva det var...

Etter rekruttskolen på Jørstadmoen, tok han kontakt med sin biologiske far igjen:

– Han hadde vært frontkjemper og overlevd Stalingrad, og fikk vel syv år i fengsel. Jeg fikk jo ikke høre noe godt om ham under oppveksten. Da jeg tjenestegjorde på Akershus Festning bodde jeg hos ham. Jeg traff han ikke så mye etter det, men var med ham da han døde på et aldershjem.

– Han var litt av en kar, han òg, selv om han fikk noen dumme ideer…

– Å ligge og reparere kanoner ved Stalingrad i noen måneder, det krever litt det òg… Selv om det ikke var slikt man burde ha gjort.