Krigssommeren 1944:Milorg kunne ha drept hundrevis av nazister

Politiet fjerner to lik i Løvenskioldsgate 17 i april 1943. De drepte var angivere på sporet av Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Milorg fikk folk fra den uavhengige «Osvald»-gruppa, som var tilknyttet kommunisten Asbjørn Sunde, til å likvidere dem. Foto: NTB scanpix
Politiet fjerner to lik i Løvenskioldsgate 17 i april 1943. De drepte var angivere på sporet av Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Milorg fikk folk fra den uavhengige «Osvald»-gruppa, som var tilknyttet kommunisten Asbjørn Sunde, til å likvidere dem. Foto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere hemmelige lister viser at Milorg hadde oversikt og kunne tatt livet av hundrevis av nazister. Den norske motstandsbevegelsen førte detaljert oversikt over angivere, gestapo-torturister og «farlige folk».

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Krigssommeren 1944

Dette er et utdrag av en større historie om norsk motstand mot den nazistiske okkupasjonen 1940-45.

Du kan lese hele historien her:

EV13K, en norsk helt i kampen mot nazismen

Du kan også følge prosjektet på Facebook:

Krigssommeren 1944

På lister som inntil nå har vært i private hender, fremkommer det at Milorgs distrikt i Stor-Oslo, D13, under andre verdenskrig holdt godt øye med okkupantene, nazistene og deres hjelpere.

– Denne typen lister har jeg aldri tidligere sett før fra Milorgs side, sier historieprofessor Tore Pryser som har sett listene ABC Nyheter sitter med.

Pryser har skrevet en lang rekke bøker om tyske og norske agenter under andre verdenskrig – deriblant «Hitlers hemmelige agenter» og «Svik og gråsoner».

I listene er det ført opp avslørende detaljer om torturister, angivere og farlige nazister.

Navn på angiverne hentet Milorgs etterretning blant annet fra det norske nazipolitiet Stapos egne hemmelige dagsrapporter.

Spionen Sissel Knutsen jobbet i Quislings system. Hun lot Hjemmefronten få kopier som blant annet avslørte hvem som tipset okkupantmakten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Listene som ble utarbeidet, har også med stor sannsynlighet vært en del av grunnlaget for «Liste nr. 1», som politiet i det frie Norge satte opp i mai 1945, over drøye 30.000 personer som var ettersøkt på mistanke om grovt landssvik.

Men listene ble også brukt under krigen. Her opplyses hvorvidt personene hadde våpen og bosted, og om personlige kjennetegn og vaner. Alt sammen nyttig informasjon i det øyeblikk det ble tatt en beslutning om å drepe en av dem.

Asbjørn Sunde som ledet «Osvald»-gruppa ble flere ganger kontaktet når Milorg ville ha likvidert nazister. Her er han avbildet i 1954. Foto: NTB scanpixAsbjørn Sunde som ledet «Osvald»-gruppa ble flere ganger kontaktet når Milorg ville ha likvidert nazister. Her er han avbildet i 1954. Foto: NTB scanpix

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På en av listene er så mange som 156 av 326 navn merket med en X som «angiver og/eller farlig».

Lister fra EV13K

ABC Nyheter har fått listene fra Sigurd Myhre, barnebarnet til lederen av D13s etterretningsvesen (EV), den sagnomsuste Reidar Myhre, som nok likevel er mer kjent under sine dekknavn: Sigurd Knutsen eller EV13K.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Myhre beholdt omfattende mengder detaljert informasjon selv etter krigens slutt. Dette har i alle år - også etter at bestefaren døde - vært lagret i en lys brun koffert.

I et 90 siders maskinskrevet manus med tittelen «Minner», beskriver Reidar Myhre motstandsarbeidet han ledet ved «et av de beste efterretningskontorer som Norge hadde under krigen».

Myhre så på det norske Statspolitiet – Stapo – som «gestapos lakeier» og «den usleste og mest forbryterske organisasjon som kjempet mot oss».

Kunne drept flere

I norsk krigshistorie er det akseptert at ulike norske motstandsgrupper likviderte 82 personer under okkupasjonen.

Det fremkommer i «Over grensen» (1999), en bok skrevet av historikeren Arnfinn Moland som reaksjon på Egil Ulateigs «Med rett til å drepe» (1996), hvor han anslår at rundt to hundre ble drept.

Moland tidfester likvidasjonene til perioden mars 1942 og helt til 1. mai 1945.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oversiktene fra Myhres private arkiv viser at dette tallet kunne ha vært adskillig høyere.

Saken fortsetter under bildetEksempel på en liste i Reidar Myhres arkiv. De fleste av disse er nevnt i krigslitteraturen tidligere.Eksempel på en liste i Reidar Myhres arkiv. De fleste av disse er nevnt i krigslitteraturen tidligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det sto ikke på manglende etterretning, men heller en bevisst vurdering av nytten ved den enkelte likvidasjon som krevde aksept fra høyere hold.

– Synd vi ikke plukket flere

I sine «Minner» oppsummerte Myhre at de klarte å holde Stapo i sjakk og verget motstandsgruppene så godt det lot seg gjøre, under den farligste delen av krigen.

«De av Stapos karer som viste seg å ha litte grann evner og en del hjerne, ble etter hvert plukket, og resten av dem ruslet da rundt i lange tider som en saueflokk», skrev EV13K og fortsatte:

«Det var bare synd at vi ikke plukket flere av dem da vi hadde anledning».

I flere rapporter fremkommer det også ønsker om at enkelte av nazistenes håndlangere skulle likvideres, uten at det skjedde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ut fra Myhres materiale fremkommer ikke alltid årsakene til at de fikk leve, men det kan virke som om både vurderinger knyttet til nazistiske represalier og praktiske forhold spilte inn.

De fleste er ukjente

Til sammen er nesten 720 personer å finne i de ulike listene, som ble utarbeidet fra 1943 til inn på nyåret i 1945.

Flere navn går igjen, og det går derfor an å tidfeste dem sånn noenlunde ut fra blant annet når de «verste» møter døden.

Les hele historien om Reidar Myhre

En liste har for eksempel tittelen «Angivere, provokatører og farlige folk», mens en annen ramser opp hundrevis av «Angivere, eksekutører og torturutøvere».

De aller fleste av navnene var ukjente før «Liste nr. 1» ble gitt ut som bok i mars i år. Enkelte navn fra Myhres materiale står ikke på listen over mistenkte landssvikere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare noe over 140 av dem er, etter det ABC Nyheter erfarer, tidligere omtalt i bøker og/eller artikler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bare noe over 140 av dem er, etter det ABC Nyheter erfarer, tidligere omtalt i bøker og/eller artikler.

Av de cirka 720 navnene på angiverlistene er det mange som får betegnelsen «farlig», og i denne gruppen ble flere tatt av dage eller forsøkt likviderte.

At nærmere 20 av de «farlige» som nevnes i listene, etter krigen dømmes til døden eller livsvarig fengsel, viser at Milorg hadde en svært god oversikt over sine fiender.

2300 nazi-navn lagret

I tillegg til listene over «farlige» finnes det også en liste med 842 norske statsborgere ansatt i det tyske sikkerhetspolitiet, med informasjon om fødselsdato, bosted, stilling og når de ble ansatt.

Myhre/EV13K hadde også detaljert oversikt hvor sentrale medlemmer i Nasjonal samling (NS) bodde privat og jobbet.

De 28 medlemmene i riksledelsen av Vidkun Quislings parti er naturlig nok blant disse, men også 53 andre ledende medlemmer av NS.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg listes det opp 656 NS-medlemmer i Hirden, Germanske SS, blant offiserene, i departementene, blant leger og i andre ulike nøkkelstillinger.

Milorgs etterretningssjef i Stor-Oslo har tatt vare på lister med til sammen om lag 2300 personer, deriblant et par hundre som ble regnet som farlige, mulige angivere og torturister.

Enkelte navn finnes riktig nok på flere av de enkelte listene, men antallet viser den betydelige oversikten Reidar Myhre hadde over fienden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om enkelte av de mest sentrale nazistene, hadde Myhre og hans folk oversikt over alt fra kaliber på våpen, til type og nummer på bilene de kjørte.

At partiførerens bror for eksempel hadde en pistol kaliber 7.65 visste Myhre, men legen Jørgen Quisling står likevel ikke oppført på «Liste nr. 1».

«Litt jödetype»

Måten D13 beskrev kjente nazister og kollaboratører, viser også hvordan motstandsbevegelsen så på sine motstandere:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Brune öine, svart hår, litt jödetype», skrev Milorg for eksempel om Karl Ludvig Adding som ble drept på St. Elisabeths hospital i Trondheim 30. desember 1943.

Kåre Torgersen, som ble dømt til 20 års fengsel etter krigen, var tysk agent. Han ble beskrevet som «liten blek ca. 30 år Vaterlandsgutt, frontkjemper».

Milorg var ikke nådig i sin beskrivelse av Jacob Frederiksen, som senere fikk livstidsdom:

«Ca. 175 cm höy, lett kjennelig på sterkt utstående öine (strumaöine), stor nese, store örer, snakker avslepet stavangersk, glatt og överströmmende. Tysk agent og angiver, provokatör, farlig.»