Derfor var Stapo intenst forhatt

En ansatt i Statspolitiet skutt og drept på åpen gate på Majorstua i 1944. (Foto: NTB scanpix)
En ansatt i Statspolitiet skutt og drept på åpen gate på Majorstua i 1944. (Foto: NTB scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Statspolitiet var intenst hatet under den nazistiske okkupasjonen. De nesten tusen norske ansatte skulle jakte regimets motstandere. Drap og mishandling, var en del av deres metoder.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Politi, likvidert 1944

18. januar: Yngvar Løvdok, lensmann i Haug. Skutt i Drammen, Schreiners gate 3.

25. februar: Alfred Richard Jensen, politimann i Skien. Skutt "langs en mørk vei".

Ingen eksakt dato, men "like etter": Normann Johnsen, politimann i samme område.

23. mars: Ikke navngitt Stapo-angiver. Skutt i Oslo, Oscarsgate 14.

5. mai: Karsten Tank Lorange, politikonstabel Gjøvik. Også agent for det tyske sikkerhetspolitiet. Skutt i Gjøvik, Vestre Totenvei/ Gjøvikgata.

24. mai: Gunnar Lindvig, Stapo-inspektør. Skutt i Oslo, Langaards gate 1.

19. juni: Arthur Johan Wilhelm Horgen (og hans kone Therese Marie), lensmann i Nedre Eiker. Håndgranat kastet gjennom vinduet.

3. september: Ikke navngitt betjent drept da Stapo-hovedkvarteret i Haugsbygd ble sprengt.

18. september: Johan Einarsen Tjørn, Stapo-betjent. Skutt.

24. september: Georg Stange, lensmann i Sem i Vestfold. Skutt.

25. september: Thoralf Mathisen, Stapo-konstabel. Skutt i Oslo, Tåsenveien 12.

18. oktober: Fritz Wagner Jonassen, politimann Horten. Skutt Horten, Rustad gate og Sollistrandsveien.

25. oktober: Walter Pedersen, politikonstabel. Skutt i Bergen, Danmarksplass.

3. november: Olaf Mikal Njøten, politiførstebetjent i Stapo. Skutt i Bergen, utenfor Stapos kontorer i Valckendorffs gate.

3. november: Sverre Thorhus, inspektør i Stapo. Skutt i Oslo, Munkedamsveien 53 B.

18. januar: Yngvar Løvdok, lensmann i Haug. Skutt i Drammen, Schreiners gate 3.

25. februar: Alfred Richard Jensen, politimann i Skien. Skutt "langs en mørk vei".

Ingen eksakt dato, men "like etter": Normann Johnsen, politimann i samme område.

23. mars: Ikke navngitt Stapo-angiver. Skutt i Oslo, Oscarsgate 14.

5. mai: Karsten Tank Lorange, politikonstabel Gjøvik. Også agent for det tyske sikkerhetspolitiet. Skutt i Gjøvik, Vestre Totenvei/ Gjøvikgata.

24. mai: Gunnar Lindvig, Stapo-inspektør. Skutt i Oslo, Langaards gate 1.

19. juni: Arthur Johan Wilhelm Horgen (og hans kone Therese Marie), lensmann i Nedre Eiker. Håndgranat kastet gjennom vinduet.

30. august: Knut Myklebostad, konstabel. Drept da Stapo-hovedkvarteret i Haugsbygd ble sprengt (Moland opererer med 3. september som dato for dette).

18. september: Johan Einarsen Tjørn, Stapo-betjent. Skutt.

24. september: Georg Stange, lensmann i Sem i Vestfold. Skutt.

25. september: Thoralf Mathisen, Stapo-konstabel. Skutt i Oslo, Tåsenveien 12.

18. oktober: Fritz Wagner Jonassen, politimann Horten. Skutt Horten, Rustad gate og Sollistrandsveien.

25. oktober: Walter Pedersen, politikonstabel. Skutt i Bergen, Danmarksplass.

3. november: Olaf Mikal Njøten, politiførstebetjent i Stapo. Skutt i Bergen, utenfor Stapos kontorer i Valckendorffs gate.

3. november: Sverre Thorhus, inspektør i Stapo. Skutt i Oslo, Munkedamsveien 53 B.

4. desember: Reidar Sverre Emil Voigt, betjent i Stapo. Skutt i Oslo, Gabels gate 48.

5. desember: Leonard Wickstrøm, Stapo og høyre hånd for Gestapo-sjefen i Stavanger. Skutt i Stavanger, ved Lagårdsveien.

11. desember: Ivar Grande, nestkommanderende i Rinnan-banden som var tilknyttet tysk Sicherheitsdienst. Skutt i Ålesund, ved Kolvikbakken.

--

Kilder: Arnfinn Moland "Over grensen" og Eirik Veum "Nådeløse nordmenn. Statspolitiet"

Under den nazistiske okkupasjonen av Norge var Statspolitiet et av de mest forhatte maktapparatene. At det var norske politimenn som brukte alle midler i jakten på motstanderne av okkupantene og ministerpresident Vidkun Quisling, vekket dypt hat.

I det hittil ukjente arkivet etterlatt av Milorgs etterretningssjef i Stor-Oslo, Reidar Myhre, som ABC Nyheter har fått tilgang til, vies Statspolitiet, som ble kjent under navnet Stapo, stor plass.

«De verste sadister»

Reidar Myhre hadde i krigsårene dekknavnet «Sigurd Knutsen». Han brukte også betegnelsen «EV13K».

I et upublisert manus beskrives Stapo som «et tilfluktssted for alle de verste sadister og forbrytere i vårt land». «De var alltid et villig redskap til torturering av sine egne landsmenn», skrev Milorg-sjefen videre.

Etter krigen er det godt dokumentert at denne delen av nazistenes maktapparat benyttet tortur, drap og mishandling i kampen mot patrioter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Myhre ble selv arrestert av Stapo 31. mars 1945, men de fant aldri ut hvem han egentlig var.

Les også: Den norske spionens hemmelige kamp mot nazistene

Oppfordret til å ta livet av Stapo-ansatte

«Erfaringen viser at selv ikke Gestapo med sine raffinerede metoder kan gjøre så meget skade som de virkelig intelligente folk innen Statspolitiet», heter det i et dokument fra arkivet.

Dokumentet er ikke datert, men det kan virke som om det ble skrevet i Sverige sommeren 1944, som en melding til Hjemmefronten i Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hvis man kunne få livet av de 8-10 dyktige etterforskere som Stapo har, ville bare de orinære bøller være igjen, og man ville føle seg adskillig tryggere», heter det videre i dokumentet.

I et avsnitt om likvidasjoner av Stapo-ansatte står det «at disse aksjoner tilfredsstiller hevnfølelsen og at de utgjør en moralsk oppstiver, kommer i annen rekke. Den store betydning i likvideringen ligger i at de få virkelig begavde hoder som Statspolitiet har, blir fjernet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Følg ABC Nyheter/Krigssommeren på Facebook

Mange politidrap

Det kan i ettertid se ut som Milorg i Oslo tok oppfordringen, som ser ut til å ha kommet fra Milorgs medarbeidere i Sverige.

I Arnfinn Molands bok «Over grensen» behandles hjemmefrontens likvideringer under den nazistiske okkupasjonen.

Og i 1944 var det særlig mange sanksjonerte drap. Nesten halvparten av de 41 som motstandsgruppene drepte dette året, var tilknyttet politiet (se faktaboks til høyre).

Men disse drapene utløste også reaksjoner hos okkupantene og deres norske medspillere.

Les også: Unike krigsdokumenter lå gravlagt i kjelleren

Grove overgrep mot landsmenn

Stapo var «den tyske okkupasjonsmaktens viktigste samarbeidspartnere i Norge», fastslår Eirik Veum i første bind i serien om «Nådeløse nordmenn».

I boken viser han hvordan flere av de 957 norske Stapo-ansatte begikk grove overgrep mot landsmenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I en erklæring etter krigen forsøkte en av de Stapo-ansatte, Ragnvald William Kranz, å fremstille det slik at han meldte seg inn i Nasjonal samling (NS) for å bevare Stapo som en egen organisasjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han sa også at han ønsket å hindre NS at sin egen kamporganisasjon, Hirden, skulle overta politiets oppgaver.

Kranz ledet Stapos Oslo-avdeling fra høsten 1944. Han startet da politiets overvåkningsavdelingen som ble lagt inn under det politiske Stapo, som formelt ble dannet 1. juli 1941.

På venstre side av Victoria Terrasse hadde Statspolitiet sitt hovedkvarter siste del av krigen. Gestapo holdt til i Victoria Terrasse. Foto: Telemuseet - oslobilder.no (CC by-sa).På venstre side av Victoria Terrasse hadde Statspolitiet sitt hovedkvarter siste del av krigen. Gestapo holdt til i Victoria Terrasse. Foto: Telemuseet - oslobilder.no (CC by-sa).

- I kveld skal det fjernes noen folk

29. november 1944 sitter fire menn tilknyttet en hemmelig «Gruppe X» og drikker tett. De fire norske nazistene, som har bånd til Stapo, er forbannet over motstandsbevegelsens likvideringer.

Denne kvelden vil de ha hevn, og en telefon til NS-medlem og overrettsaksfører Haakon Adelsten Høst besegler en enkelt manns skjebne.

- I kveld skal det fjernes noen folk fordi det er skutt så mange nazister, sier Høst.

Han foreslår at høyesterettsadvokat Kaare Shetelig, som han har hatt en rettslig konflikt med, skal drepes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Beskrivelsen av det som skjedde denne kvelden er hentet fra Veums bok, og forfatteren omtaler drapet som «den styggeste episoden som Gruppe X involveres i».

For uten noen bevis og basert på påstander fra Høst, ble høyesterettsadvokaten bortført og drept. Shetelig ble denne novemberkvelden skutt ved Brekke på veien inn mot Maridalen.

Fikk spesialtrening i Berlin

En av de fire fulle mennene som satt og planla drapet, var Statspolitiets Torbjørn Dambo. Han er en figur som går igjen i vaktloggene fra Stapo, som ABC Nyheter publiserer denne sommeren.

Det var også Dambo som senere ble pekt ut som Sheteligs drapsmann, sammen med Stapo-mannen Otto Steffen Olsen.

Flere andre Stapo-betjenter var også med i «Gruppe X», den nazistiske spesialkommandoen som - ifølge Veums bok - ble opprettet i hemmelighet i september 1944, og var ledet av høyesterettsadvokat Egil Reichborn-Kjennerud.

Tredve medlemmer som alle er tilknyttet forskjellige nazi-organisasjoner, fikk spesialtrening i våpenbruk og sabotasje i Berlin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Oppsiktsvekkende nytt materiale om Milorg

La skylden på kommunistene

Men også Gestapo tok i bruk utradisjonelle metoder. De bortførte, forhørte og drepte uskyldige. Skylden prøvde de gjerne å legge på kommunistene.

Sommeren 1944 startet sjefen for det tyske Gestapos etterretningsavdeling, SS-Hauptsturmführer Ernst Josef Albert Weiner, opp aksjon «Blumenpflücken» (blomsterplukking).

Rekonstruksjon av torturmetodene som Statspolitiet brukte under krigen. Foto: Hjemmefrontsmuseet.Rekonstruksjon av torturmetodene som Statspolitiet brukte under krigen. Foto: Hjemmefrontsmuseet.



Ifølge historikeren Arnfinn Moland skjedde dette i dypeste hemmelighet, og de norske kollegaene i Stapo skal ikke ha blitt informert om denne «motterroren».

Men en annen historiker, professor Tore Pryser, skriver i sin bok «Tyske hemmelige tjenester i Norden», at norske Stapo-betjenter deltok i maskeraden.

Da Jørgen von Tangen i oktober 1944 ble stilt for en falsk kommunistisk domstol, og til slutt truet til å røpe sine kontakter i motstandsbevegelsen, var Stapos Ragnvald William Kranz og Einar Dønnum «dommere».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Milorg lot seg lure

Det første offeret for «Blumenplücken» var politimajor Einar Hærland.

Han ble drept av SS-offiseren Weiner selv, utkledd som sivil nordmann. Det skjedde den 13. juni på Majorstua, utenfor hjemmet hans i Sporveisgata 29, hvor Norges forsvarsforening i dag har sitt hus.

Også Milorg lot seg i starten lure av det skjendige spillet.

I et usignerte dokument fra Myhres arkiv kritiserer forfatteren drapet på Hærland, som han tror er utført av Hjemmefronten:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hærland som ble skutt, var et forholdsvis ukjent navn, og etter hva man kjente til, var han ikke angiver. Slike likvideringer bør utstå til krigen er over. Idag har man kun rett til å ta livet av dem som utgjør en øyeblikkelig fare for det nasjonale arbeidet».

Se Milorgs rystende «Mafiabrev»

NS-regimets første dødsdom

Flere andre Stapo-betjenter, som også nevnes regelmessig i Statspolitiets logger fra den siste krigssommeren, var også med på drap, tortur og mishandling av fanger.

For eksempel var Erling Arnljot Søvik, Ragnvald William Kranz og Sverre Thorhus med på å skyte en kollega 16. august 1943.

Det skjedde etter at Vidkun Quisling ga en lov tilbakevirkende kraft og dermed stadfestet dødsdommen mot politimannen Gunnar Eilifsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politifullmektig Gunnar Eilifsen var den første som ble henrettet under NS-styre. Han ble dømt av Politiets særdomstol og skutt for å ha tilbakekalt en ordre om å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt opp til Arbeidstjensten. Foto: NTB scanpix.Politifullmektig Gunnar Eilifsen var den første som ble henrettet under NS-styre. Han ble dømt av Politiets særdomstol og skutt for å ha tilbakekalt en ordre om å arrestere tre jenter som ikke hadde møtt opp til Arbeidstjensten. Foto: NTB scanpix.

Den saken vekket stor oppmerksomhet.

Ikke bare var det Quisling og NS-regimets første dødsdom, men det var også første gang betjenter fra Statspolitiet skjøt en norsk borger.

I tillegg stod Eilifsens «forbrytelse» ikke i proposisjon til dommen. Det eneste han gjorde - som leder av Oslo politikammers avdeling for sivile kriminalsaker - var å trekke tilbake en ordre om å arrestere tre jenter som nektet å delta i Arbeidstjenesten (AT).

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Et militærdiktatur var på trappene

Eilifsen ble skutt før okkupantene hadde laget en egen særlov som både gjorde at Stapo var underlagt det tyske sikerhetspolitiet og at den tyske militære straffeloven ble gjort gjeldende for Stapo.

Etter krigen forsøkte blant annet Vidkun Quisling å rettferdiggjøre dødsdommen. I rettsoppgjøret mot ham, var drapet på Eilifsen et eget punkt i siktelsen.

I sin redegjørelse fra 21. juni 1945 trakk han frem at det sommeren 1943 var stor uro i Norge, etter den allierte landgangen i Italia og avsettelsen av den fascistiske diktatoren Benito Mussolini.

Han viste også til at de nazistiske okkupantene reagerte ekstremt på situasjonen, og at de på tross av dødsommen arresterte «nesten et tusen» norske offiserer og sendte dem til Tyskland, sammen med en lang rekke politimenn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Et militærdiktatur var også på trappene. Og etter mine samtaler med Hitler visste jeg at dette ikke var noen tom trussel», skrev Quisling som mente «det vilde innebære massehenrettelser og de alvorligste politiske følger».

NS-lederens andre poeng knyttet til Eilifsen-saken viser, kanskje ufrivillig, hvor den reelle makten lå i Norge, mens han selv hadde tittelen ministerpresident:

«Forut hadde Reichskommisar ringt mig opp og kategorisk uttalt at det måtte bli dødsdom i saken, og at noen benådning gikk han ut fra at det ikke blev tale om. Jeg måtte vite hvorledes stillingen var, og hvis den norske regjeringen ikke forstod å hevde sin myndighet ved å statuere et alvorlig eksempel i et tilfelle hvor skylden var så klar som her, og hvor det var absolutt nødvendig av hensyn til opprettelsen av ro og orden, så vilde de tyske myndigheter ta saken i sin hånd. Eilifsen vilde under alle omstendigheter bli skutt, erklærte Reichskommisar kategorisk, og også en rekke til hvis tyskerne blev nødt til å ta affære, for da måtte det statueres alvorlige eksempler».

Les alt om krigssommeren 1944 i ABC Nyheter