Krigssommeren 1944:Fem år på nazi-toppenes kontor

Sissel Knudsen forsynte motstandsbevegelsen med hemmelige dokumenter fra NS-toppene Jonas Lie og Sverre Riisnæs under nesten hele krigen. Gestapo-sjefen Siegfried Wolfgang Fehmer måtte etter krigen stå til rette for blant annet tortur og mishandling av henne. Foto: Privat/ Scanpix
Sissel Knudsen forsynte motstandsbevegelsen med hemmelige dokumenter fra NS-toppene Jonas Lie og Sverre Riisnæs under nesten hele krigen. Gestapo-sjefen Siegfried Wolfgang Fehmer måtte etter krigen stå til rette for blant annet tortur og mishandling av henne. Foto: Privat/ Scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

I fem år lurte kontordamen Sissel Knudsen sine nazistiske sjefer. Den hemmelige norske agenten ble avslørt bare 37 dager før krigen sluttet, men ikke engang Gestapo-sjefens tortur klarte å knekke henne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Krigssommeren 1944

Dette er et utdrag av en større historie om norsk motstand mot den nazistiske okkupasjonen 1940-45.

Du kan lese hele historien her:

EV13K, en norsk helt i kampen mot nazismen

Du kan også følge prosjektet på Facebook:

Krigssommeren 1944

Sissel Knudsen (gift Lødner etter krigen) var en av motstandsbevegelsens viktigste agenter. Hun var blant dem SS-sjef Siegfried Fehmer torturerte i fangenskap.

Knudsen jobbet innenfor nazistenes rekker helt frem til hun ble angitt 31. mars 1945.

Hun var sekretær i det nazistiske politidepartementet under Jonas Lie og Karl A. Marthinsen, og kopierte alle viktige dokumenter hun kom over og ga dem til Hjemmefronten.

At hun havnet i Gestapos klør, reddet paradoksalt nok hennes liv.

«Jeg er glad for at jeg ble overgitt til tyskerne, for jeg er redd for Jonas Lie hadde gjort kort prosess», oppsummerte hun i et brev femten år etter krigens slutt.

De tyske okkupantenes fryktede hemmelige politi var ledet av SS-Hauptsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer. Han trodde på tysk seier til det siste, og mente det ville ha vært det beste for Norge og Europa.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I sitt arbeid skydde han ingen midler. Selv etter nederlaget i mai 1945 forsvarte Gestapo-sjefen sin bruk av tortur:

«Jeg foretok ikke voldelige avhør fordi jeg var pliktig til det som politimann, men følte meg moralsk berettiget til å bruke slike midler under de nevnte forutsetninger fordi jeg trodde på tysk seier til det siste, og trodde den ville utvikle seg til fordel, ikke bare for Norge, men for hele Europa», sa han i et avhør.

Les også: Slik ble Quisling og NS-toppene lurt

Fehmer arbeidet fanatisk med å spore opp sine motstandere.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det han ikke visste var at tre svært sentrale norske patrioter satt i arresten de siste månedene av krigen. Gestapo klarte ikke å finne frem til hvem som styrte Milorgs effektive etterretningsarbeid i Stor-Oslo.

Det var Reidar Myhre, også kjent som Sigurd Knutsen og EV13K.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sentralledelsen rotet det til

Fehmer kom til Norge allerede i april 1940 og snakket norsk. I flere omganger hadde han som oppgave å avdekke hvordan de ulike norske og britiske motstandsgruppene arbeidet.

Bare 37 dager før den tyske kapitulasjonen ble Sissel Knudsen tatt. Det skjedde etter at andre deler av den norske motstandsbevegelsen rotet til kontaktene med illegale informanter.

Sissel Knudsen førte SS-sjefen Jonas Lie bak lyset. Han var kommisarisk statsråd for Politidepartementet og sjef for Germanske SS Norge. Foto: NTB scanpixSissel Knudsen førte SS-sjefen Jonas Lie bak lyset. Han var kommisarisk statsråd for Politidepartementet og sjef for Germanske SS Norge. Foto: NTB scanpix

Selv trodde Knudsen at det var Milorgs sentrale ledelse (SL) som tabbet seg ut, ved å blande seg inn i en pågående operasjon.

Det samme trodde hennes kontaktperson i Milorg Reidar Myhre, som var etterretningssjefen i distrikt 13, Stor-Oslo.

Under okkupasjonen var Myhre kjent under sitt dekknavn Sigurd Knutsen eller under betegnelsen EV13K. Siegfried Wolgang Fehmer kjente til begge dekknavnene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter krigen fortalte Sissel Knudsen, i et brev til historieprofessor Magne Skodvin, at hun paradoksalt nok reddet livet ved å bli overgitt til Gestapo og Fehmer.

Les hele historien om Reidar Myhre

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun regnet med at den forhatte Jonas Lie, som gjerne ble kalt Judas Lie, ville ha slått hardt ned på hennes svik.

I stedet ble hun torturert av SS-offiseren Fehmer i toppetasjen av Gestapo-hovedkvarteret i Victoria terrasse.

«Fehmer var tilkaldt for anledningen, og han var i fin form og riktig høflig til å begynne med og bød på både stol og røyk, jeg røykte ikke», skrev den norske patrioten om møtet med SS-offiseren.

Fehmers nye tortur

Plutselig endret situasjonen seg radikalt. Fehmer fikk hastverk, noe Knudsen mente skyldtes en telefon fra Fehmers venninne som ville ha besøk:

Siegfried Fehmer (til høyre) ble etter frigjøringen fengslet, dømt og til slutt skutt i 1948. Foto: NTB scanpixSiegfried Fehmer (til høyre) ble etter frigjøringen fengslet, dømt og til slutt skutt i 1948. Foto: NTB scanpix

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Og da var det forbi med hans tålmodighet, han sa «bad», og sammen med en annen gestapist, som senere overtok saken, gikk vi opp til badet i loftsleiligheten, og alt klokken 16.00 var jeg i badet.»

«Jeg hadde hørt om mange torturredskaper, men aldri om bad.»

Torturen startet bare to timer etter pågripelsen.

Selv fortalte SS-Hauptsturmführer Fehmer at han plukket opp den nye torturmetoden bare et par måneder tidligere:

«I januar eller februar 1945 ble jeg kjent med at noen av Sipos folk som var kommet til Oslo, hadde brakt med seg fra Frankrike den metode å dukke avhørte i koldt vann for å fremtvinge en tilståelse. Metoden var anvendt med godt resultat i Frankrike.»

«Frøken Knudsen, hvem er EV13K?»

Knudsen fortalte om behandlingen hun fikk av gestapistene:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg fikk beskjed om å kle av meg, og badekaret ble fylt med kaldt vann, og det er ganske kaldt siste mars. Jeg måtte gå oppi med hendene bundet på ryggen og føttene ble også bundet, og jeg ble holdt med hodet under vann flere ganger, og hver gang jeg ble trukket opp over vannflaten spurte Fehmer: «Frøken Knudsen, hvem er EV13K?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til EV13K. Utskrift fra Stapos korte dagsrapport, datert 30. mars 1945, dagen før Sissel Knudsen og Reidar Myhre arresteres. Faksimile: Privat arkiv / ABC NyheterTil EV13K. Utskrift fra Stapos korte dagsrapport, datert 30. mars 1945, dagen før Sissel Knudsen og Reidar Myhre arresteres. Faksimile: Privat arkiv / ABC Nyheter

På et av de hemmelige dokumentene Gestapo hadde funnet hos henne sto det skrevet «EV13K».

«Fehmer spurte også om jeg kjente Sigurd Knutsen, men det gjorde jeg ikke, sa jeg. Men jeg visste jo inderlig godt at Fehmer alt et par år tidligere (?) hadde vært på jakt etter Sigurd Knutsen som var Reidar Myhres dekknavn, og at Myhre også var EV13K.»

Selv om hun hadde vannskrekk, klarte Knudsen på beholde roen:

«Fehmer skjønte vel da at jeg ikke ville kjempe i mot og gav opp badingen. Og så sa han «godt stoff» om meg, det var jo rosende ord fra en motstander, men det lærte meg at det kanskje kunne nytte å være hard. Underlig nok var jeg bare full av forrakt overfor bademesterne og følte meg nokså overlegen og betraktet ikke gestapistene som normale mennesker.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: «Det ble månelyst i Stapo»

Tilbake på et av kontorene på Victorias terrasse fikk Knudsen et sjokk. En ny fange ble ført inn i forværelset. Det var Reidar Myhre!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han hadde blitt pågrepet hjemme hos henne. Myhre hadde intetanende kommet dit fordi de to tidligere på dagen - under en overleveringen av hemmelige dokumenter - hadde avtalt at han skulle komme på middag.

Myhre levde hundre prosent illegalt og hadde bare noen dager tidligere flyktet fra dekkleiligheten i på Lovisenberg. I tillegg hadde kona Edel Margrethe blitt eksportert til trygghet i Sverige. Hun var også, under dekknavnet «Rigmor», sterkt ettersøkt av okkupantene.

Mannen som fikk alle rapportene fra Sissel Knudsen, var Reidar Myhre. Foto: Privat/ ABC NyheterMannen som fikk alle rapportene fra Sissel Knudsen, var Reidar Myhre. Foto: Privat/ ABC Nyheter

«Vi kremtet til hverandre, så vi var begge klar over hvor begge var havnet. For at Myhre kunne dikte så mye han behøvde, valgte jeg å ikke si noe eller vite noe, og derfor ble jeg presset hardt videre.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Fehmer trodde at Myhre var en kurér, som kom til meg for å hente stoff og bringe det over grensen, og han ante ikke hvem han virkelig hadde fått tak i. Myhre skjønte etterhvert at jeg ikke hadde røbet noe og kunne handle deretter.»

Blant Milorgs agenter var det en stående regel at man skulle forsøke å holde tett så lenge som mulig, og 24 timer var ansett som akseptabelt.

Det ville gi organisasjonen tid til å flytte de som var i faresonen til Sverige eller til et skjulested.

«Dere hadde ham jo»

Etter krigen avhørte Odd Øyen, som var våpensjef i Milorg-distriktet, gestapisten Fehmer i fengselet. Han ville vite hva tyskerne visste om hjemmefronten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Hadde vi bare fått tak i denne Sigurd Knutsen ville mye ha vært enklere for oss», svarte Fehmer.

«Dere hadde ham jo», sa våpensjefen og forklarte hvem det egentlig var. Da ble Fehmer stille en stund. Slik oppsummerte Øyen samtalen i boken «Milorg D13 i kamp».

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg fikk uante krefter»

Sissel Knudsen ble utsatt for nye harde avhør på Victoria terrasse dagen hun ble tatt.

På kvelden overtok en annen gestapist etter Fehmer, som Knudsen beskrev som «noe av det nifseste jeg har sett». Nok en gang lyktes ikke nazistene med å knekke Knudsen.

Hun ble deretter kjørt til en fengselscelle i Møllergata 19, hvor hun fikk ro før det ventet nye runder med tortur.

Etter fire dager havnet hun igjen i Gestapos hovedkvarter.

Heller ikke denne gangen tok trusler og vanntortur knekken på henne. På kontoret ble hun tvunget til å stå rett opp under resten av forhøret. Torturistene satt selv og spiste pølser og drakk dram, mens de presset henne og ga henne «et par ørefiker».

Til slutt ga de opp. Knudsen fikk kallenavnet «das Flintmädel» - jenta av flint. Dette kallenavnet har hengt ved i flere historiebøker som omtaler hennes betydelige innsats under krigen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg ble hard og sinna og full av forakt overfor mine motstandere, og jeg fikk uante krefter. De var vel ladet opp i nesten fem lange år, ikke minst ved å spille uskyldig på kontor.»

Før gestapistene ga helt opp, forsøkte de nok en gang å ta knekken på Knudsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fehmers klemme ble plassert rundt beinet og skruen strammet. Torturistene slo på den for å øke smertene. Illustrasjon: Fehmers avhør/ RiksarkivetFehmers klemme ble plassert rundt beinet og skruen strammet. Torturistene slo på den for å øke smertene. Illustrasjon: Fehmers avhør/ Riksarkivet

SS-offiseren Siegfried Wolfgang Fehmer hadde utviklet en beinklemme etter å ha hørt om at de hadde stor suksess med disse i Berlin.

Da han ble avhørt etter krigen beskrev han dette som en «Wadenklemmen»:

«Da jeg ikke var fornøyd med bankingen, tok jeg opp ideen. Klemmens trykk mot leggmusklene ble variert ved å løsne på skruen og skru til igjen. Dette kunne vedvare inntil 15 minutter. For å øke smertene, ble vedkommende beordret til å stå på det benet hvor klemmen var påsatt. Vi beveget klemmen, slo på den og trådte også på kanten for å øke smertene. Det er mulig vi i enkelte tilfelle har benyttet 2 klemmer samtidig. Det har hendt at vi har måttet oppgi bruken av klemmen uten resultat, uten at vedkommende ville snakke,» sier Fehmer til norsk politi i juni 1945.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I april 1945 ble Sissel Knudsen reddet fra langvarig tortur med «Wadenklemmen» av et bombeflyangrep:

«Til slutt satte de på meg en benklemme, under kneet på det ene benet, og benet begynte å hovne opp, så jeg hadde merker etter benklemmen lenge etter at jeg slapp fri. Men før den fikk virket ordentlig varslet gjøken i radioen som stod på, flyalarm. Det var Vallø utenfor Tønsberg som ble bombet den kvelden, hørte jeg senere. Da tok de av benklemmen, og jeg ble satt i kjelleren mens gestapistene gikk i tilfluktsrommet ved undergrunnen. Da de kom tilbake en times tid senere, gadd de ikke mere, og jeg ble kjørt til nr. 19.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Innstilt på dødsdom

Resten av krigen satt Sissel Knudsen i enecelle i Møllergata 19. Hennes far, den tidligere domprost Bjarne Knudsen i Bergen, var nylig død. En bror var i England, mens en annen var satt internert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel gjorde en trussel om at hennes mor kunne bli arrestert, gjorde lite inntrykk på henne:

Norske soldater i Bergen 9. april 1940. Da tyske tropper rykket inn viste Sissel Knudsens mor stort mot. Foto: NTB scanpixNorske soldater i Bergen 9. april 1940. Da tyske tropper rykket inn viste Sissel Knudsens mor stort mot. Foto: NTB scanpix

«...hun hadde opplevet tyskerne i Antwerpen i 1924 og hadde spilt "Vi vil oss et land som er frelst og fritt" for åpne vinduer i Bergen 9. april 1940, så hun forsto nok», skriver hun.

Likevel var det hardt å sitte fengslet:

«Jeg hadde mange kvaler, selv om jeg måtte spille Flintmädel, så skulle ingen få se meg svak, - der var ustanselig noen i kikkhullet. Jeg visste jo at min sak var langt fra ferdig, og jeg visste jo at mine gjerninger som «spion» ble regnet for høyforræderi, og jeg var innstilt på å få dødsdom.»

Men mandag 7. mai ble hun og de andre fangene på nummer 19 sluppet fri. Det var to dager før de siste nazistiske troppene overga seg til Sovjetunionen og den andre verdenskrig var slutt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var svenske Harry Södermann, sjefen for de norske politistyrkene i Sverige, som slapp ut fangene. Han var i Oslo etter avtale med okkupantene og bidro til å overføre politiansvaret til Hjemmestyrkene.

«Det var en stor stund, - og en uforglemmelig natt, avslutter Sissel Knudsen sitt brev til historieprofessoren om bidragene hun ytet under okkupasjonen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det brevet er datert 7. mai 1960, nøyaktig femten år etter at hun slapp ut. I et følgeskriv skriver hun det har tatt lang tid å skrive ned rapporten om sitt etterretningsarbeide.

«Men nå vil jeg gjerne ha den ut av verden, både for din og min skyld, så jeg synes det er en passende dag å sende den i dag, slik som den er.»

I nekrologen om henne (publisert i VG 9. april 1962) opplyser «Venner fra D 13» at hun pådro seg en alvorlig nyrelidelse etter behandlingen i fangenskap, og det avsluttes med:

«Hennes kamerater fra de hårde dager vil alltid være stolte over å ha kjent henne. Hun var en ener blant de mange.»