Den norske spionens hemmelige kamp mot nazistene

Natt til fredag 28. april 1944 står to begeistrede menn på taket av det gamle Rikshospitalet i Pilestredet og jubler mens britiske Lancaster-fly slipper sine bomber.

Lysglimt og tunge drønn avslører at det er flyplassen på Kjeller utenfor Oslo som smadres.

De to mennene skåler heftig med et hjemmebrygg lagd på 96 prosent legesprit. De roper «Hurra!» da de skjønner at det er nazistenes flyfabrikk som ødelegges.

Det er etterretningssjef Reidar Myhre som står der og skåler med våpensjef Odd Øyen i Milorgs Distrikt 13, Stor-Oslo.

Myhre og Øyen hadde i lang tid foret britene med meldinger om fabrikken ved Lillestrøm. De hadde sendt beskjedene direkte med egen radiosender og via kurer til hjemmefrontens kontakter i Sverige.

De fikk meldinger tilbake om aktuelle mål.

– Han visste forferdelig mye og hadde gode engelske kontakter. Han visste når angrepene var ventet, sier Rolf Ottesen (90), som selv var aktivt med i Distrikt 13s illegale arbeid, til ABC Nyheter.

Reidar Myhre giftet seg i hemmelighet med Ottesens søster Edel «Tusse» Margrethe under krigen.

Myhre brukte sjelden sitt ekte navn. De fleste kjente ham som «Per Halvorsen», «Sigurd Knutsen» eller «EV13K».

Ødeleggelsene var massive etter den allierte bombingen av Kjeller 28. april 1944. Arkivfoto: Scanpix

«EV13K» var hans anonyme stillingsbetegnelse i Milorg. EV står for etterretningsvesenet, 13 er distriktets nummer og K står for dekknavnet «Knutsen».

– Han var ekstrem til ikke å fortelle noe til folk. Jeg tror ikke mange trodde han var annet enn en brannmann, sier Ottesen om Myhre som døde i 1983.

Les hele historien her

Ødeleggelsene var massive

Klokken 00.50 denne fredagen startet de britiske RAF-flygerne et voldsomt angrep.

Det tyske hovedverkstedet for vedlikehold og overhaling av flymotorer for Norge og Finland ble totalt smadret.

Først slapp fire raske Mosquito-jagerfly lysbomber, som ble holdt oppe av fallskjermer og lyste opp området for neste angrepsbølge.

Deretter kom 51 Lancaster-bombefly som leverte sin last.

Følg ABC Nyheter/Krigssommeren på Facebook

På sykehustaket i Oslo gledet de seg storveis.

«Vi drakk for hver bombe som vi trodde vi hørte smellet av. Og det var ikke få», skrev etterretningssjefen Reidar Myhre i et 90-siders manus, «Minner».

«Vi var mer eller mindre gale, men det var følelsen av å være med i spillet der vi sto, som betok oss. Og når det ikke var noen andre enn oss to til stede så kunne vi vel for faen ta en drink på et godt resultat», skrev han.

«Vi skålte og drakk og ropte hurra som to idioter hele aftenen utover og så lenge vi så en lysning av brannen på Kjeller. Vi var i et så strålende humør at vi ikke forlot taket før alt var mørkt og brannene bekjempet.»

12 sivile omkom og tre ble såret i det britiske angrepet.

Hadde den mildt sagt merkverdige oppførselen blitt observert av nazistene, kunne Polizeigeneral Wilhelm Rediess og de to SS-Hauptsturmführerne Ernst Weiner og Siegfrid Wolfgang Fehmer ha gjort et gjennombrudd i sin intense jakt på lederne av de norske motstandsgruppene.

For Reidar Myhre hadde kontakter i nær sagt alle retninger. Han var involvert i en rekke grupper og hadde informanter langt inn i det nazistisk kontrollerte statssystemet.

Brigadefører i SS, Wilhelm Rediess, og rikskommissær Josef Terboven på Akershus slott 1. februar 1942. Arkivfoto: NTB scanpix

– Vi kan ikke skyte ham!

Ett år senere, i april 1945, havnet Myhre i fengsel i Møllergata 19. Trolig etter en tabbe begått av motstandssjefen i London.

Arrestasjonen fikk alarmen til å gå i Milorg i Oslo.

I den første panikken ble det lagt planer om å befri, eller i verste fall drepe EV13K, før fienden kunne få ham til å røpe sine kontakter med tortur.

Rolf Ottesten, Myhres svoger, varslet Milorg om at Myhre var arrestert, og fikk oppdraget.

I Milorgs rekker regnet de med at Myhre skulle fraktes til fangeleiren Grini etter øktene med tortur. Ottesen lå klar med et maskingevær sammen med sin gamle skolekamerat Rolf Bøhm:

– Vi regnet med at han kom sammen med tre-fire gestapister. Vi skulle skyte for å stanse bilen, og så ville andre komme inn fra siden og ta tyskerne.

– Vi fikk beskjed om at Reidar måtte drepes for han visste så mye. Han var vel den i Hjemmefronten som visste mest av alle, sier Ottesen.

Situasjonen var intens, minnes han:

– Jeg sa til Rolf Bøhm at jeg ikke kunne skyte ham, forteller 90-åringen.

– «Det må du», svarte han, vi hadde fått ordre. «Jeg kan ikke, jeg kan ikke skyte ham. Er du gær’n, vi kan ikke det: Skyte Knutsen!» sa jeg. «Det må du. Jeg greier det ikke selv, men det må du», sa Bøhm til meg.

(Artikkelen fortsetter under intervjuet med Rolf Ottesen.)

Men det var Myhre, eller «Knutsen», sitt omfattende sikkerhetsnett og snedige dekkoperasjoner som reddet ham. Hverken Gestapo eller andre skjønte at de hadde fanget en av Norges aller mest sentrale motstandsmenn.

Myhre satt i Møllergata 19 til dagen før kapitulasjonen, og rakk bare så vidt en liten tur innom Grini før frigjøringen.

Nytt materiale

Sigurd Myhre, barnebarnet til den legendariske etterretningssjefen, har passet på dokumentene de siste ti årene.

I fjor høst fikk ABC Nyheter eksklusiv tilgang til den omfattende dokumenthaugen etter Reidar Myhre, og vil denne sommeren bringe nyheter og utdrag herfra.

– Jeg måtte love at papirene ikke skulle utleveres eller komme til offentligheten før alle var døde, sier Sigurd Myhre til ABC Nyheter.

(Artikkelen fortsetter etter intervjuet med Sigurd Myhre.)

Først etter at bestefaren døde i 1983, fortalte bestemor Edel Margrethe «Tusse» Myhre at det lå en kiste med dokumenter fra motstandskampen gravd ned i kjelleren der de bodde i Flekkefjord.

– Papirene var maskinskrevne og håndskrevne på matpapiraktige ark. Jeg leste noen setninger, og jeg forsto at dette kunne være noe stort eller eventuelt kunne komplettere historien, sier Sigurd Myhre.

– Min bestemor døde tidlig på 2000-tallet. Men fortsatt levde en god del som var med i Milorg. Gunnar Sønsteby var vel den siste som døde, sier han med henvisning til Oslogjengens «Nr. 24» eller «Kjakan».

«Et makeløst nettverk»

Materialet etter Myhre viser at EV13K ikke bare hadde oppgaver for den norske regjeringen og Milorg. Han leverte også informasjon til britenes etterretningsorganisasjon SIS (Sentral Intelligence Service, bedre kjent som MI6).

«Jeg var edderkoppen som satt helt innerst i nettet.»

Slik beskrev Myhre sin egen virksomhet til familien etter krigen.

Blant de dokumentene Myhre fikk fatt i, var blant annet en 160 siders oversikt over alle nordmenn etterlyst av tysk kriminalpoliti. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter

«Han hadde et kjempemessig etterretningsnett som gikk på tvers av alle andre etterretningsorganisasjoner», sier Rolf Ottesen i et intervju tatt opp på lydbånd 24. mai 1985.

«Jeg tror han etter hvert som opplysningene kom, delte dem ut til de organisasjonene som mest effektivt kunne bruke dem i gitte situasjoner.»

«Han hadde sitt eget etterretningsapparat, som rett og slett var hans eget», sier Ottesen i intervjuet.

«Dette apparat må være bortimot makeløs for en person i Norge under krigen», skrev våpensjef Odd Øyen i et brev til forfatteren Ragnar Ulstein, som har skrevet trebindsverket om norsk etterretningstjeneste under krigen.

Les hele historien

Med Øyens brev fulgte en fire siders oversikt over de informanter og medarbeidere som Myhre/ EV13K hadde å trekke veksler på. Oversikten ble skrevet av Myhre selv i mai 1945.

Her nevnes ansatte i NSB, brann-, feier- og havnevesen, det tyske og norske sikkerhetspoliti, innenfor militær etterretning og fengsler, hvor han i tillegg hadde kontakter blant de innsatte.

Giftet seg med dekknavn

Edel «Tusse» Myhre fikk først vite Reidars virkelige navn etter krigen. Foto: Privat/ ABC Nyheter

Sikkerhetsnettverket rundt Myhre var solid.

Et eksempel er at kona, Edel «Tusse» Margrethe Ottesen Myhre, først fikk vite hans virkelige navn etter frigjøringen.

Da de giftet seg i Frogner kirke i 1944, sa hun «ja» til «Per Halvorsen» - ett av Myhres tre dekknavn.

Edels bror Rolf Ottesen var forlover og det var Ludwig Schübeler som forrettet. Han var en sentral motstandsmann og med i Den illegale kirkeledelsen.

Ottesen sier til ABC Nyheter at tillatelsen ble innhentet fra London og ekteskapet ble inngått ved midnattstider.

Men sikringsarbeidet strakte seg mye lengre enn til dekknavn. Myhre hadde i tillegg sine helt private kilder for opplysninger. Det var en stor fordel, for da kunne han lettere både kryssjekke og verifisere informasjon.

To kontakter i det upolitiske ordenspolitiet rapporterte også direkte til ham.

I tillegg fikk den norske etterretningssjefen opplysninger om produksjon og fordelingen av sprengstoff i hele landet, både til norsk og tysk bruk, fra produsentene.

Hos finansrådmannens kontor i Oslo kommune skaffet han opplysninger om kommunal virksomhet, men også hvordan det sto til økonomisk med Quislings parti, Nasjonal samling (NS).

Hos Telegrafverket avlyttet Myhres kontakter blant annet tre av Statspolitiets linjer og NS sine telefoner.

Men Myhre hadde også en egen avlyttingsfri telefon, og brukte Statsbanens telefon til å advare folk i andre byer.

«Det hendte ikke sjelden at vi fra våre kontakter på Victoria terrasse fikk beskjed om at det skulle foregå en razzia oppe i landet eller i en eller annen by nedover. I slike tilfeller ble jernbanetelefonen tatt i bruk og mang en gang med god virkning. Da Gestapo kom på pletten hadde fuglene allerede fløyet og de fikk bare bryderi igjen for sin iherdighet», skrev en fornøyd Reidar Myhre.

Særlig stasjonsmester Larsen og fullmektig Svarstad på Østbanen var til stor hjelp, også når det skulle rapporteres om troppebevegelser.

«Om Larsen het det seg til slutt at han var den eneste mann som tyskerne tillot å arbeide illegalt fordi de ikke kunne klare seg ham foruten», skrev Myhre og slo fast at «ansatte ved jernbanen ytet oss uvurderlige tjenester under okkupasjonen».

Kontrollerte alt

Men jernbanens eget telefonnett var også gefundenes fressen for en norsk etterretningssjef.

«Enten var tyskerne til tider grenseløst dumme eller også var de meget overfladiske i sitt arbeid. En ting som for eksempel Abwehr uteglemte under hele krigen, det var jernbanens telegraf og telefonnett.»

«De passet på rikstelefonen og telegrafen all right. De avlyttet og kontralyttet og knep folk hist og her, men jernbanens anlegg fikk gå uhindret.»

For å skaffe seg og britene oversikt, var det nødvendig for Myhre å få tak i kart. Både Riks- og Byarkitekten lånte ut kart som ble kopiert.

I rapporten om sine kontakter, datert 26. mai 1945, skrev Myhre at hans sentrale kontakter «arbeidet direkte under meg uten å være tilsluttet noen bestemt organisasjon», og at etterretningssystemet i D13 bare kom i tillegg.

«Jeg hadde således den aller beste anledning til å kontrollere de fleste av de meldinger som kom inn daglig», skrev han.

I alle krigens år smuglet Sissel Knudsen (gift Lødner) ut vital informasjon fra NS-toppene. Hun ble først arrestert 31. mars 1945. Foto: Privat/ ABC Nyheter

Den aller dyktigste var Sissel Knudsen, sekretær for den nazistiske politiministeren Jonas Lie.

Knudsen ga Myhre kopi av det meste – også dagsrapportene som kom til politidepartementet og Quisling-regimets Stapo-sjef Karl A. Martinsen (likvidert 8. februar 1945).

Spionen hadde tilgang til sikkerhetspolitiets kartotek. Men Sissel Knudsen var i stor fare, hun var en av få som ikke opererte under et dekknavn.

«Sissel var ganske fantastisk. Men det farlige var at det ikke var noe dekknavn, og plutselig oppdager jeg at vi har gått på skole sammen», forteller Edel «Tusse» Ottesen Myhre i et radioopptak fra 1985.

«Det tidde jeg med til like før det brast, da fortalte jeg at jeg visste hvem hun var», sier hun videre i opptaket.

Brukte alle kontakter

Edel Myhre arbeidet selv under dekknavnet «Rigmor» gjennom krigen. Det var hun som sørget for kontaktene ved en lang rekke jernbanestasjoner, og som også hadde de fleste kontaktene som kunne formidle opplysninger inn og ut av fengslene.

Møllergaten 19 var et fryktet fengsel for motstandsfolk. Her ser en gammel dame på en fangetransport til fengselet. Arkivfoto: NTB scanpix

Via Edels kontakter kom beskjeder inn til og ut fra innsatte motstandskjempere i fengslene i Victoria terrasse, Akershus festning, Møllergata 19, fangeleiren Grini og fengselsavdelingen i Åkebergveien.

Dermed var det mulig å få vite hvem som ble arrestert, og få ordnet med at folk i faresonen kunne komme unna.

«Hun skaffet mange utrolige kontakter», skrev Reidar Myhre i sine «Minner», og påpekte at de først og fremst ønsket stabile kontakter «som en kunne stole på» i fengslene.

De ulike motstandsgruppene konkurrerte om de beste kontaktene - antinazister som jobbet for Hitler.

«Slike kontakter var få og vanskelige å komme i forbindelse med, fordi man nesten alltid kom bort i de som hadde forbindelser. Men Rigmor fant dem og beholdt dem like til slutt, og jeg kan trygt si at noen bedre kontakter ikke har vært opprettet. De arbeidet trutt for oss og kom ikke i forbindelse med folk innenfor som var tvilsomme», skrev Myhre.

En av de beste kontaktene var østerrikeren Josef Lachenbucher i det tyske kriminalpolitiet.

Han hadde adgang til Møllergata 19, noe som ble avgjørende da Myhre selv ble tatt og plassert her den siste dagen i mars 1945.

Lachenbucher hadde også adgang til kartotekene i Victoria terrasse.

«Østerrikeren kom to ganger inn til meg på nr. 19 etter oppfordring fra Rigmor. Han ga meg alle meldinger om forholdene utenfor og satte meg i en god stilling overfor Gestapo», skrev Myhre.

Myhre mente det var litt av et kunststykke at Lachenbucher fikk avhøre ham alene, mens Gestapo sto på gangen.

Den modige østerrikeren slapp all straff i oppgjøret etter krigen, og forlot Norge uten en skamplett med båten «Brabant» den 28. november 1945.

Kona skulle ikke fanges

«Rigmor» måtte selv rømme til Sverige i mars 1945. Et våpenlager i Odins gate 20 på Frogner var avslørt.

Det var hun som hadde organisert dette, og mannen som leide ut lokalet måtte røpe hennes navn etter Gestapos tortur.

«Han holdt kjeft så lenge han kunne, og sprakk til slutt på Tusse (Rigmor). Det var det eneste han kunne gjøre for ikke å bli slått i hjel. Han hadde allerede fått så meget juling som han kunne tåle», skrev Reidar Myhre.

«Rigmor» ble «eksportert» til Sverige via den mest ekstreme fluktruten motstandsbevegelsen hadde.

Hør «Rigmor», Edel Margrethe Myhre, fortelle om avskjeden med Reidar. Artikkelen fortsetter under:

Denne fluktruten ble bare brukt helt unntaksvis. Sammen med tre franskmenn ble hun først fraktet i bil til Nordstrand. Det var mesterspionen Sissel Knudsen og hennes kontakter i Statspolitiet (Stapo) som arrangerte flukten.

I en annen bil satt to menn med skyteklare våpen. I tillegg var den minert med sprengstoff og fosfor.

«Reidar var med til Nordstrand», forteller Edel «Tusse» Myhre i radioopptaket fra 1985.

«Og han sa til guttene: «Rigmor» er min kone og hun skal ikke tas levende! Det var det siste han sa til meg før jeg reiste over», sier hun.

«Vi hadde en jævla tur. Den skulle ta noen timer, og så tok den to døgn. Forferdelig.»

«Vi overnattet i en koie. Franskmennene hadde ligget veldig lenge i dekning i et bittelite pikeværelse oppe i Kirkeveien. De ble bundet til meg med et belte og jeg har inntrykk av at de ble pisket frem det siste stykket. De hadde dårlig utstyr, og vi var helt ferdige. Jeg husker da vi sto på den siste åsen. Da var tyskerne like bak. Og da var det noen som sa: Bare hopp ned! Og jeg raste nedover og der nede var det noen som tok og halte meg opp. Da kunne jeg nesten ikke gå», sier hun videre i radioopptaket.

Ville han sprekke?

Til tross for at hans kone hadde flyktet, kunne Reidar Myhre benytte seg av kontaktene hennes og systemet hun hadde holdt i live.

Påskeaften 1945 ble han arrestert, og senere torturert og avhørt i både i Møllergata 19 og i Gestapos hovedkvarter i Victoria terrasse.

Gestapos hovedkvarter lå på Victoria terrasse. Her ble både Reidar Myhre og Sissel Knudsen torturert. Arkivfoto: NTB scanpix

Da det skjedde - 31. mars 1945 - slo sjokkbølgene inn over Hjemmefronten i Oslo:

Nye dekknavn og møteplasser ble prompte avtalt, papirer og depoter ble flyttet og de viktigste personene gikk i dekning.

Og det var mange som hadde noe å frykte.

SS-offiseren og torturisten Siegfried Fehmer skal ha sagt til den norske Stapo-betjenten Ragnvald Kranz at den største feilen de illegale organisasjonene gjorde, var at de samme personene drev forskjellig illegalt arbeid.

Fehmer skal ha sagt at det var første gang han så at samme personer kunne jobbe både med illegale aviser, Milorg og spionasje.

For selv om det å holde ting adskilt og sikret med vanntette skott er en grunnleggende kunnskap i alt etterretningsarbeid, så brøt Reidar Myhre med dette prinsippet: Han var dypt involvert med flere grupper.

For det var ikke bare Milorg som fikk informasjon fra ham. Det gjorde også Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Oslogjengen, som var tilknyttet det britisk oppsatte Kompani Linge.

«Vi var delaktige i mye av det Linge-karene i Oslo utførte. Men det skulle ikke frem i lyset den gang den største krønike ble skrevet. Milorgs innsats og behjelpelighet i deres aksjoner er det nevnt lite om», skrev Reidar Myhre etter krigen.

Myhre brukte også selv separate sideprosjekter som gruppene Zero og Øverland, samt et omfattende privat nettverk.

Han hadde en opportunistisk tilnærming, og lot etterretningsopplysninger tilflyte dem som måtte ha best bruk for dem – alt fra kommunistiske grupper i Norge til britisk og muligens amerikansk etterretning.

Milorg D13s våpensjef ved krigens avslutning, Olav Selvaag. Foto: Lorentz Brinch/ Norges hjemmefrontmuseum

Han satt på detaljert kunnskap om hvem som jobbet mot nazistene, i en lang rekke sentrale posisjoner.

Alarmen gikk

Systemet i Milorg var bygget på vissheten om at den som ble arrestert, ville bli utsatt for bestialsk tortur. Det var alltid usikkert om personen ville klare å holde kjeft.

De første 24 timene etter en arrestasjon var derfor avgjørende. Den som satt arrestert, skulle forsøke å holde tett det første døgnet, for å gi de andre en mulighet til å komme i skjul, og eventuelt også få fjernet spor.

31. mars 1945 var det ekstra ille. Reidar Myhre ble arrestert da han besøkte sin viktigste kontakt Sissel Knudsen i hennes hjem, Gabels gate 47 B, på Frogner.

Han kom dit fordi han hadde avtalt med Sissel Knudsen at hun skulle lage middag til ham, siden kona hadde flyktet til Sverige.

Rolf Ottesen sier til ABC Nyheter at han sto på gata utenfor da det skjedde, og raskt meldte det inn til Milorg:

– Han visste jo forferdelig mye og hadde også engelske kontakter, sier Ottesen.

– Gjennom Sissel hadde han jo også kontroll med mye av politiet. Så ble hun da arrestert av Jonas Lies menn.

Reidar Myhre ble tatt av Stapo-betjentene Stian Bech og Helge Nyfeldt Wiig.

Reidar Myhre avbildet etter krigen. Foto: Privat/ ABC Nyheter

Nyfeldt Wiig var den mest aktive. I sine «Minner» skrev Myhre at «tølperen Wiig var fra seg av raseri da han arresterte meg i Sissels leilighet, og kom med de råeste bemerkninger om mitt opphold i leiligheten».

Det var en hel rekke avsløringer som lå til grunn for at Sissel Knudsen og Reidar Myhre tilbragte påskeaften i et Gestapo-fengsel.

Reidar Myhre hadde allerede flere ganger nesten blitt fanget. SS-offiseren Siegfried Fehmer ønsket desperat å slå kloa i «Sigurd Knutsen», som var ett av Myhres dekknavn.

Kamp om revir – også i Sverige

Et slikt tilfelle var i 1943 da Myhre selv fulgte en «syk dame som Gestapo var ganske interessert i», over til Sverige.

Han ønsket å oppleve forholdene i Stockholm og se hvem han sendte sine meget verdifulle rapporter til.

På denne tiden var det interne stridigheter i det norske eksilmiljøet. Reidar Myhre var kritisk til hvordan de dominerende kreftene håndterte situasjonen, og at de valgte å skifte ut ledelsen ved informasjonssenteret for motstandsbevegelsen Sambandskontoret.

«Man skulle tro de arbeidet for tyskerne, slik de stred livet av seg for å ødelegge et av de beste sambandskontorene som Norge hadde under krigen. Det gikk som det alltid gjør her i verden. Den som har makta og de rette forbindelsene vinner. Sambandskontoret fikk ny sjef, en lege, og vi trakk oss tilbake.»

Han ga også et stikk til dem som jobbet fast på den norske legasjonen under krigen:

«…man skulle tro alt ville bli gjort for Norge, ikke for den enkelte i Sverige. Men mitt inntrykk av det jeg så og hørte var at de alle hadde glemt tiden forut hjemme og nå bare tenkte på den største stilling og ikke ga en cent for måten de fikk den på. De dro hverandre ned og slåss så godt de kunne. Dette var det vi gikk og ventet på skulle komme å løse oss av ved røret hjemme.»

Myhre var så desillusjonert at han bare ville reise rett hjem til Oslo, men så kom en advarsel:

«Ikke kom tilbake. Stapo vet alt om din hjemreise.»

Ruth Bentsen (gift Kockberg) fikk varslet Myhre om at Stapo visste om hans besøk i Sverige. Her avbildet etter frigjøringen. Foto: Lorentz Brinch/ Norges hjemmefrontmuseum

Dagen etter kom forklaringen. Ruth Bentsen, Myhres høyre hånd som gikk under dekknavnet «Kari», fortalte at Statspolitiet visste at «Sigurd Knutsen» hadde kommet til Sverige sammen med syv andre.

Stapo skal ha fått informasjonen fra tyske kilder og en spion i Sverige.

Det fikk Bentsen vite gjennom en sentral kilde i Stapo.

Avslørte dobbeltagent

Det var bare to mulige kilder for den potensielt farlige informasjonen: det norske rettskontoret ved legasjonen eller Socialstyrelsen i Sverige.

Hos nordmennene fant motstandsbevegelsen ingen som lekket informasjon til nazistene.

Svenskene derimot avslørte dobbeltagenten Robert Paulson og medarbeideren Johan Lönnegren. Paulson jobbet som kontorsjef ved Socialstyrelsen, og hadde kontroll på flyktningene som kom til det nøytrale Sverige.

Han hadde også oppdrag for svensk E-tjeneste (Säpo) og Forsvarsstaben. Paulson var så betrodd at han fikk i oppdrag av Säpo å spionere på Lönnegren. Naturlig nok fant ikke Paulson noe mistenkelig med ham.

I november 1943 startet likevel svensk E-tjeneste opp med telefonavlytting av Lönngren.

I desember 1944 ble han arrestert etter at et møte med Paulson ble avlyttet i smug. Og i januar 1945 ble også Paulson fengslet.

Denne skandalen førte til hele tre ulike offentlige utredninger etter krigen (særlig i SOU 1946:36).

I tiltalen mot Paulson ble det anslått at han tjente om lag 10.000 kroner på å gå i tysk tjeneste og rapportere om de politiske flyktningene.

De to ble dømt i 1945 for å ha rapportert om hvem som flyktet til Sverige, til den tyske etterretningstjenesten Abwehr, såkalte «Büro Wagner».

Abwehr brukte på sin side informasjonen om hundrevis av flyktninger mot familiene deres i Tyskland eller nazi-okkuperte områder, som Norge.

I tillegg hadde Paulson hatt oversikt over engelske og amerikanske flygere som hadde nødlandet i Sverige, og norske flygere som skulle til eller fra Storbritannia. I avhør av norske flyktninger skal han også ha prøvd å finne ut om deres kontakter i Norge.

I kontaktene med den norske legasjonen skal han ha vært avvisende.

«En farlig spion var luket ut og alle var tusen ganger mer forsiktig i tiden fremover. Da arrestasjonen fant sted, fikk jeg telegram fra gutta med gratulasjon fordi de sa at det var gruppens forbindelser som først ga støtet til opprullingen», skrev Myhre som oppsummerte med at «den store familie gledet seg over dette kupp».

I påsken 1944 avslørte Myhres kontakter ved Oslo havn at det var sendt hemmelige generalstabskart over Sverige til de tyske troppene i Norge.

Intern kamp om informantene

Myhre var ikke den eneste som hadde gode kontakter. Men det var strid om de gode informantene blant motstandsgruppene, og enkelte steder overlappet de hverandre.

Astri Thommessen jobbet for eksempel som privatsekretær for Sverre Riisnæs, justisminister i NS-regjeringen, men hun jobbet mest for områdesjef Georg Scheel i Milorg D13s underavdeling 210.

Det var SIS-agenten Hjelm Thun-Basberg som videreformidlet hennes opplysninger til London.

Thommessens største etterretningskupp kom i januar 1944. Da kopierte og avslørte hun Riisnæs' planer om å omgjøre Arbeidstjenesten (AT) til en norsk mobiliseringshær som skulle bli brukt på østfronten.

En annen sentral kilde for norske motstandskjempere var den tyske majoren Fritjof Hammersen ved Wehrmachts generalstab på Lillehammer.

Jens Chr Hauge ledet milorg mot slutten av krigen. Reidar Myhre havnet i konflikt med den markante etterkrigspolitikeren. Foto: NTB scanpix

Han hadde hovedansvar for etterretning og forbindelser til det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo- og SD), og samarbeidet fra høsten 1944 med Jens Chr. Hauge og ledelsen av Hjemmefronten.

Dette var avgjørende for å sikre en fredelig kapitulasjon i Norge.

Da Myhre ble arrestert 31. mars 1945 var det fordi noe hadde sviktet i «den store familie».

Den interne revirkampen innenfor motstandsbevegelsen førte til at et ledd i kjeden ble avslørt. Mange sentrale etterretningsledd ble rammet.

Røpet av Milorgs kontakt?

Etter krigen har både Reidar Myhre og Sissel Knudsen gitt Milorgs Sentralledelse (SL) ansvaret for at de ble arrestert og utsatt for tortur.

Sissel Knudsen kopierte vital informasjon som kom til NS-toppen Jonas Lie. Arkivfoto: NTB scanpix

«Sissel satt på Jonas Lies kontor og tappet alt hun kom over. Rapportene herfra var meget viktige for sikringen av våre folk og de ble også tildelt SL – og var en av årsakene til at SL ville oss til livs og overta det hele», mintes Reidar Myhre.

«Det kan sies mye om SL-gjengen i Oslo, men fra min side vil det bare bli negativt, så la det være. De lever i troen på at det var dem som vant krigen», skrev han.

Ifølge Myhre var Milorg sentralt lite villig til å delegere myndighet og ville heller sentralisere. Det ville han ikke akseptere. Han nektet å overlate kontakten med Sissel Knutsen til SL.

Myhre mente Milorgs Sentralledelse på nyåret i 1945, brøt seg inn på hans enemerker i jakten på informanten i Statspolitiets hovedkvarter:

«Da de ikke fikk hennes kontakt til Kronprinsensgate (Stapo hovedkvarter, red.anm.) sonderte de det ut. De fikk kontakt. Og jenta som fikk denne, var årsak til at Sissel ble tatt og utsatt for den hardeste tortur», mente Myhre.

I boken «Hjemmefront» hevdes det at jenta, som hadde dekknavnet «Vera», ble torturert med slag, spark og mishandling etter arrestasjonen 25. mars.

Myhre hevdet bittert at SLs jente derimot sprakk ved håndspåleggelse, «uten tanke på de virkninger dette ville få».

«Hadde Sissel og/ eller jeg sprukket på samme måte, så hadde hele SL-staben og Oslo-delen av Lingekompaniet måttet forlate landet. Men Sissel holdt», påpekte Myhre.

Selv bekreftet Sissel Knudsen at hun ofte ble kontaktet av folk fra andre illegale grupper:

«Det var særlig folk fra SL, som jeg måtte si at alt mitt stoff ble levert gjennom min kontakt (Myhre).»

Hun bekreftet også at hennes kontakt i Stapo ble utsatt for press til å også levere materiale til SL. Hun mente det var årsaken til at kjeden raknet.

30. mars 1945 ble tre medlemmer av en illegal gruppe innenfor det nazikontrollerte politiske Statspolitiet arrestert: Per Carsten Frivik, Arne Kårtvedt Solum og Ottar Mjærum.

Sissel Knudsens leilighet ble ransaket i Stapos jakt på dokumenter og papirer etter arrestasjonen dagen etter.

Knudsen ble pågrepet klokken 14.00 31. mars. To timer senere startet SS-offiseren Fehmer med tortur og isbad.

Samtidig som Knudsen ble torturert på loftet i hovedkvarteret i Victorias terrasse, dukket Myhre opp til en avtalt middag hos henne. Han ble pågrepet og senere torturert.

Heldigvis hadde han på seg sitt egentlige legitimasjonskort med navnet og fødselsdatoen til Reidar Myhre. Fehmer ville vite hvem som skjulte seg bak «EV13K» og hvem «Sigurd Knutsen» var, to av Myhres dekknavn.

«Jeg ble arrestert som Reidar Myhre, et navn som det ikke var knyttet noe illegalt til», skrev han etter krigen.

– Bestefar hadde mareritt

Til tross for intens tortur, avslørte Myhre ingen ting:

– De satte elektriske ovner på ham og han ble voldsomt torturert, sier Myhres våpenbror, den i dag 90 år gamle Rolf Ottesen, til ABC Nyheter.

Barnebarnet Sigurd Myhre husker bestefaren slet med grusomme mareritt i årene etter krigen, og at besøkene om somrene kunne ha sine sider:

– Da de ble pensjonister kom det noen personlige erfaringer frem. Mens bestefar drakk. Han måtte drikke brandy, enten en halv eller en hel flaske om kvelden før han la seg. Og så kom marerittene ved fire-fem-tiden om morgenkvisten.

– Vi forsto jo at det var noe stort de hadde opplevd som de holdt inne i seg og ikke ville fortelle om, forteller han.

Sigrun Opheim var Reidar Myhres svigerdatter. Hun husker hans forferdelige mareritt tiår etter krigens slutt. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter

– Jeg husker også marerittene fra de gangene jeg var på besøk, sier Reidar Myhres siste svigerdatter, Sigrun Opheim, til ABC Nyheter.

– Hadde vi bare tatt «Sigurd Knutsen»

Også Sissel Knudsen opplevde under torturen at den fryktede SS-offiseren Fehmer egentlig var på jakt etter Reidar Myhre. På Fehmers forværelse observerte de hverandre i fangenskap, men likevel sprakk ingen av dem.

Reidar Myhres yrke var brannmann. Rolf Ottesen forteller at Myhre brukte skader han hadde fått på hendene, etter en redningsaksjon i 1939, som nær kostet ham livet, for å komme unna tortur:

– Da sa han helt rolig: «Se på disse forbrente hendene. Det nytter ikke med mer tortur for jeg har brent opp hendene mine», sier Ottesen til ABC Nyheter.

Også en annen skade brukte Myhre for å komme seg bort fra de harde forhørene i Møllergata 19. Østerrikeren Lachenbucher hadde tipset ham om at nå ble det alvor, selv om krigen nesten var over.

«For å komme ut begynte jeg å sulte meg, stakk meg i tannkjøttet så jeg silblødde og blandet dette med mat som jeg spyttet ut», skrev Myhre.

En norsk lege som satt på enecelle ble hentet og han oppdaget et stort arr Myhre hadde på magen. Dette stammet fra da han hadde fått fjernet magesekken under flukt fra Gestapo.

Se barnebarnet fortelle om Reidar Myhre: – Erfaringene kom fram da bestefar drakk

Resultatet var at Myhre ble sendt til Grini for å bli operert for tarmslyng en av krigens siste dager. Den operasjonen ble det ikke noe av. Kvelden 7. mai ble han hentet ut derfra for å være med på overtagelsen av Oslo.

Etter krigen var våpensjef Odd Øyen – «Gamle-Erik» – selv med på å avhøre SS-torturisten Siegfried Fehmer. Nazisten bekreftet da at Gestapo ikke hadde fått noe ut av Myhre, til tross for harde forhør.

«Hadde vi bare fått tak i denne Sigurd Knutsen, så ville mye ha vært lettere for oss», sa Fehmer til den tidligere våpensjefen i D13.

«Dere hadde han jo», svarte Øyen og forklarte hvem det var.

I boken om Milorg D13 oppsummeres dialogen mellom dem i kapittelet «Gestapos overmann»:

«Fehmer ble stum for en stund.»

Strid blant helter

«'Sigurd' var kontroversiell for norske myndigheter», skrev Odd Øyen i et brev fra 1990, med detaljerte opplysninger om Myhres etterretningsnett, til krigshistorikeren Ragnar Ulstein.

«Han innordnet seg aldri den sentrale ledelse av norsk etterretningsvesen. Han lot sine data gå til Secret service hvor Bjørn Holtedal var mottaker. Som radiooperatør i Oslo hadde han Torbjørn Falck med senderen Thor», skrev Øyen.

«Jeg drev spionasje, ikke innsamling av laurbærkranser.» Reidar Myhre i brev til «Vi Menn», 28.12.1960

I brevet refererte Øyen også til ytterligere en kilde som mente Myhre også hadde kontakt med amerikanerne.

I sine etterlatte «Minner» antydet også Reidar Myhre det samme. Han skrev at han ble «anmodet av amerikanerne om å påta meg oppdrag for FN».

Selv havnet Myhre i Kina for flyktningeorganisasjonen UNRRA. Edel Margrethe Myhre dro til Tyskland som sykepleier for den samme organisasjonen.

Da Sigurd Myhre spurte sin bestemor hvorfor de dro fra Norge allerede i frigjøringsåret, svarte hun at det var for å slippe Jens Christian Hauge, som da hadde blitt forsvarsminister, og alt styret om hvor «flinke vi hadde vært».

Reidar Myhre skrev selv om konflikten som hadde bygget seg opp, og at hans forhold til Milorgs sentrale ledelse og Hauge ble stadig dårligere fra og med 1944.

«Jeg hadde imot SL fra begynnelsen fordi de hele tiden førte den samme politikk imot oss småfolk som den politikk vi bekjempet av alle krefter: "Jeg alene vite".»

Reidar Myhre var flaggbærer og gitt først da Milorgs D13 defilerte foran Slottet etter frigjøringen. Foto: Lorentz Brinch/ Norges hjemmefrontmuseum

Myhre fortalte at de egentlig ga blaffen i de pålegg som kom ovenfra, fordi SL ikke forsto «at en spion ikke kunne arbeide etter opptrukne linjer, men måtte ta den sjansen som tilfeldig kom, og da slå til for fullt».

Men heller ikke når det gjaldt de i myndighetene som hadde vært utenlands, var det harmoni.

«Da så det hele endelig var over, og de kom hjem fra England og Sverige, de utroligste mennesker i flotte uniformer, med mange stjerner og brøstkassa full av regnbuebånd, og vi her hjemme ble satt helt utenfor…», skrev Myhre.

Selv ble han tilbudt stillingen som etterretningssjef i Finnmark med løytnants grad. Det takket han nei til. Årsaken til dette var bitter:

«Han som hadde sittet i England på en kontorkrakk og tatt imot alle våre rapporter skulle være den store boss.»

Og til tross for konfliktene insisterte han altså på at alle papirene skulle ligge skjult til aktørene hadde gått bort.

Lojal til det siste, likevel.