Derfor snur vi ryggen til klimaendringene

– Vi vet at klimaendringene representerer en ekstrem krise for verden. Men som mennesker oppfører vi oss som om dette ikke skjer. Samtidig får forskerne stadig flere alarmerende data som fjerner enhver tvil om konsekvensene, sier den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard.

Hun har vakt internasjonal oppsikt med boken «Living in denial» som bygger på feltarbeid hun har gjort i en bygd på Vestlandet. I Norge derimot, har boken vakt nesten oppsiktsvekkende lite oppmerksomhet.

Over ett år og gjennom 46 dybdeintervjuer fant hun et godt opplyst lokalsamfunn som både har kunnskap om og er bekymret for klimaet, men som likevel snur ryggen til det som skjer.

Paradoks

– Nordmenn er høyt utdannet og verdens mest avislesende folk. Den politiske deltakelsen er stor og dere har relativ lett tilgang på politikere. Klimaendringene er også mest tydelig i nord. Dette gjør paradokset enda større. For skulle det være ett sted i verden med en aktiv og handlende befolkning, burde det være Norge, sier Norgaard til NTB.

Men hun finner små forskjeller i en amerikansk kontrollgruppe i sin undersøkelse, og ser det samme mønsteret over hele den vestlige verden. Vi frikobler kunnskapen fra våre handlinger, og finner rasjonelle forklaringer til å omgå utfordringen.

På et seminar under nordområdekonferansen Arctic Frontiers i Tromsø sist uke, viste både Norgaard og andre samfunnsforskere til at det er allmennmenneskelige forsvarsmekanismer som trer i funksjon.

Mindre bekymret

Per Espen Stoknes fra senter for klimastrategi ved BI viser til klimasvarene nordmenn gir til Norsk Monitor. For 25 år siden var sju av ti nordmenn svært bekymret for klimaendringene. Men med mer og sikker kunnskap enn den gang, har bekymringen gått ned. Nå er det bare fire av ti som deler denne frykten.

– Vi ser en gradvis nedbrytning av klimabekymringen på grunn av manglende handlingsmuligheter. Det er ubehagelig for oss å tenke på at vi lever et liv som er klimaskadelig. Det oppstår en dissonans mellom hva vi gjør og hva vi vet vi burde gjøre. Som et resultat av dette velger vi å omtolke hele saken til å si at det ikke er så farlig, sier Stoknes til NTB.

Motstrid

Kari Marie Norgaard omtaler denne omtolkingen som kognitiv dissonans – et begrep sosialpsykologen Leon Festinger introduserte på 50-tallet. Det handler om spenningen som oppstår når du tror på to ting som er uforenlige. Røykere som fortsetter til tross for at de utmerket godt vet at det er skadelig for helsen vil ofte rettferdiggjøre sin atferd.

Det er innenfor denne rammen Norgaard finner forklaringen på hvorfor vi reagerer med apati istedenfor handling i klimautfordringene.

– Folk føler skyld, håpløshet og frykt for framtiden. Hvordan skal vi reagere på noe som er så skremmende. Vi griper muligheten til å fremmedgjøre oss. Selv om folk både bryr seg og har kunnskap, velger de heller å ignorere det ubehagelige, sier hun. (©NTB)