– Trodde vi skulle dø i Tacloban

– Vi var nesten reddest etterpå, da vi skjønte at det var alle mot alle. Etter hvert som dagene gikk, skjønte vi hvor farlig det var å være der. Vi fryktet at vi skulle sulte i hjel, sier de to 24-åringene, som landet på Gardermoen torsdag ettermiddag.

Onsdag i forrige uke reiste de ned til Filippinene for å jobbe som frivillige i seks uker for organisasjonen Streetlight, som driver et barnehjem i Tacloban. Stine reiste nedover for andre gang. For førstereisjenta Birgitte ble debuten en helt annen enn den hun hadde ventet.

– Det ble et veldig voldsomt møte med en annen verden, forteller hun og blunker kraftig et par ganger for å holde tårene unna.

Måtte bevare roen

Tydelig merket av katastrofen kom de to torsdag tilbake til Norge og Gardermoen etter en strabasiøs hjemreise. Tirsdag ble de hentet i Tacloban med et helikopter og fløyet til Cebu. Derfra kom de seg med fly til Manila og videre til Norge.

Det første som møtte dem da de kom til Tacloban, var beskjeden om at en supertyfon var på vei. Da uværet rammet fredag kveld, måtte de flytte til en tryggere leilighet på byens sikreste hotell sammen med de minste barna fra barnehjemmet og familien til Streetlight-lederen til Erlend Johannesen, som er gift med en kvinne fra Tacloban.

– Vår jobb ble å bevare roen, være sammen med ungene og prøve å gjøre opplevelsen minst mulig traumatisk for dem, forteller Stine og Birgitte. De var 14-15 personer, deriblant ni barn, som trykket seg sammen i et lite rom.

– De som var sammen med oss var de yngste, svakeste og mest utsatte. De hadde ikke klart seg bra alene, sier Birgitte Fjørtoft. De forteller at mange av barna ble skremt under uværet.

– De fikk et alvor i blikket. Men mange var glade for at vi var der. Og for oss ble det et frirom å være sammen med dem. Vi fortalte eventyr. Det ble en måte å overleve på.

Les også: FN føler de har sviktet de tyfonrammede

– Viktig å ha håp

De to nordmennene forteller om enorme ødeleggelser. Vinduene på hotellet de bodde på blåste inn, og digre keramikkrukker suste gjennom lufta

På grunn av sikkerheten måtte de holde seg på hotellet hele fredagen. Men lørdagen stengte hotellet på grunn av ødeleggelsene og de to måtte flytte til et privat hjem. Da så de byen for første gang.

– Den var helt rasert. Det lå svære lastebiler strødd over alt. Det var et ekstremt kaos, forteller de.

Begge måtte kjenne på frykten for at de ikke skulle overleve de neste dagene. Det fantes verken mat eller vann. De så hvordan desperasjonen vokste blant folk i gatene.

– Samtidig ble vi slått av vennligheten vi ble møtt med. Og vi fikk kjenne på hvor viktig det er å ha håp, å være optimistisk, sier Stine Olsen.

Møtt av kriseteam

På Gardermoen ble de to, som kommer fra Brumunddal og Hamar, møtt av både et kriseteam og foreldre. Faren til Stine Olsen, Ole Anders Olsen, sier til pressen at støtten fra Streetlight i Norge har vært uvurderlig.

– De har vært enestående. Vi er utrolig takknemlige, sier han.

Sidsel Bjørnseth i Streetlight sier at den økende desperasjonen og kriminaliteten i Tacloban, samt frykten for epidemier, var grunnen til at organisasjonen hyret et helikopter for å hente ut ansatte og frivillige ved barnehjemmet.

Streetlight ble startet av Erlend Johannesen i 2004. Foruten barnehjemmet der 25 gutter bor fast, har organisasjonen bygget opp et skole- og helsetilbud for slumbefolkningen i Tacloban. Organisasjonen er finansiert gjennom gaver fra privatpersoner og bedrifter.

– Vi har to nordmenn igjen på Filippinene, men de har kommet seg til Manila, opplyser.