Samisk superdiplomat om urfolkenes Alta-konferanse 8.-12. juni:Tror urfolksmøte i Alta kan rippe opp i norsk strid om land

John Bernhard Henriksen er den skjulte arkitekten for Alta-møtet for verdens urfolk, som åpner i helgen.

– Her kan noen av temaene innebære å stikke fingeren inn i også et norsk vepsebol, sier Henriksen på spørsmål fra ABC Nyheter.

Henriksen er oppnevnt av FNs generalforsamling til å forberede neste års Verdenstoppmøte om urfolks rettigheter i FN. En verdenskonferanse, WCIP, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i desember 2010.

Vi møter den travle folkerettseksperten og FN-diplomaten, som har vært i internasjonal tjeneste i Genève, Bangkok og New York de siste 20 årene, under mellomlanding på Gardermoen - på vei fra New York til Alta.

– Det er jo følsomt

I oktober 2011 ble han oppnevnt av Sametinget til å ivareta Sametingets internasjonale interesser. Så gikk det slag i slag:

– I april 2012 ble jeg oppnevnt av presidenten for FNs generalforsamling til å føre konsultasjoner på hans vegne mellom medlemsstater og urfolk. Formålet var å komme frem til hvordan FNs verdenskonferanse om urfolk i 2014 (WCIP2014) skal gjennomføres og hva som skal være tema, forteller Henriksen.

Den rollen fikk han sammen med Mexicos ambassadør. Henriksen ble dermed den første i historien som fikk en slik oppgave uten å være statlig representant.

– I FN er jo alt sensitivt. Vi brukte seks måneder på å få en resolusjon om hvordan FNs verdenskonferanse skal være, i september i fjor, forteller Henriksen.

– Mest diskusjon er det om forholdet mellom statene og urfolkene. I FN er det statene som er deltakere. Men urfolk mener urfolk må delta tilnærmet på samme nivå på en konferanse om urfolks rettigheter, slår John Bernhard Henriksen fast.

Jobber for å styrke urfolks røst

– Spesielt var russerne og kineserne, og hele u-landsgruppen G77 vanskelige, forteller Henriksen.

– Vi fikk en god ordning: Urfolk kan delta i konsultasjoner, får talerett og fire med-formenn på WCIP2014.

– Så inviterte sametingspresident Egil Olli verdens urfolk til en forberedende konferanse i Alta, som vi altså står foran nå, sier Henriksen.

Les også: Samler all verdens urfolk i Alta

– Formålet med Alta-konferansen er å styrke påvirkningen verdens urfolk – i alt 360 millioner mennesker – får på WCIP2014 ved å samordne egne prioriteringer og posisjoner foran verdenskonferansen, legger Henriksen til.

Oppgaven med å forberede dette Alta-verdensmøtet for urfolk ble lagt på Henriksens skuldre.

Også privat har den samiske folkerettseksperten knyttet internasjonale urfolks-bånd: Han er gift med en prinsesse fra chakma-folket i Bangladesh på grensa til Burma.

– Det kan gå baklengs

Når Alta-konferansen har kommet frem til urfolks felles prioriteringer, starter dragkampene i FN om sluttdokumentet på selve verdenskonferansen WCIP2014 neste år.

– Hele formålet med FNs verdenskonferanse i 2014 er spørsmålet om hvordan man skal få gjennomført urfolks rettigheter, sier Henriksen.

– I mange land er det et stort gap mellom de vedtatte standardene og hvordan de faktisk blir gjennomført, fremholder Henriksen.

– Etter utallige FN-konferanser med enorme dragkamper om tekster, kan man av og til få følelsen av at dokumentene som kommer ut av det, ikke får stor betydning i verden?

– Det gjenstår å se. Men siden FNs generalforsamling i 2010 vedtok å avholde en konferanse om gjennomføring av urfolks rettigheter, sier det seg selv at urfolk må være aktive, svarer Henriksen.

– Urfolk var bekymret for at en slik konferanse kunne reversere dagens situasjon. Når det gjelder menneskerettigheter er man inne i en veldig vanskelig tid. Man må hele tiden forsvare det som allerede er oppnådd, sier John Berhard Henriksen.

Dette er problemet:

– Urfolksrettigheter er formulert som kollektive rettigheter, mens menneskerettigheter for øvrig er formulert som individuelle rettigheter, innleder folkerettseksperten om hva som blir trøblete for urfolk på veien mot neste års verdenskonferanse.

– Noen av disse kollektive rettighetene er politisk sensitive, som retten til selvbestemmelse, som normalt tilligger stater, sier Henriksen.

I 2007 vedok FN etter 20 års forhandlinger en erklæring som anerkjenner urfolks selvbestemmelse.

– Her er kjernen i problemet: Noen urfolk krever selvstendighet. Men mange stater ønsker å knytte retten til selvbestemmelse opp til statsdannelsen. For mange urfolk er statsdannelse litt fremmed konsept, sier Henriksen.

– Men selvbestemmelse behøver ikke nødvendigvis å bli gjennomført i form av en nasjonalstat. Urfolk har litt mer dynamisk tenkning i spørsmålet om selvbestemmelse. Samtidig anerkjenner de ikke at deres rett til selvbestemmelse skal være svakere enn det alle andre folk har, sier han.

Samisk nasjonalstat?

– Samers rett til selvbestemmelse er i prinsippet det samme som det norske folks rett til selvbestemmelse, trekker Henriksen frem som eksempel.

– Det betyr ikke at samene krever en egen nasjonalstat, legger han til.

– Å si det, er vel likevel å stikke fingeren i norsk vepsebol?

– Det er det jo. Men det er nå engang slik at det samiske folk er et selvstendig folk. Det er erkjent at nasjonalstaten Norge er etablert på territoriet til to folk, det samiske folk og det norske folk, svarer Henriksen.

– Samer må bestemme mer over naturressurser

– Hva kreves av endringer i Norge for en tilfredsstillende oppfølging av disse prinsippene?

– Det finnes ikke noe ferdig svar på. Man må forhandle uten å diktere på forhånd hva selvbestemmelsen skal innebære. Det kan endre seg over tid, sier Henriksen og legger til:

– Det vil være helt naturlig at samene selv får større innflytelse over skolegang og større selvbestemmelse over naturressurser i samiske områder. Naturressursene er spesielt viktige i retten til selvbestemmelse.

– Har samene den anerkjennelsen i Norge i dag?

– Ikke fullt ut. I Norge har vi ennå ikke fått avklart rettighetene til land. I Finnmark har man Finnmarkskommisjon som kartlegger rettighetssituasjonen. Sør for Finnmark har man ikke noen prosess. Man vet at samiske områder under press gruveindustri, vindmøller, kraft, svarer Henriksen og konkluderer:

– Retten til selvbestemmelse utfordrer en del kjerneelementer i nasjonalstat-konseptet.

– Ikke etnisk, men historisk forskjell

– Men i norsk debatt føler også innbyggere som ikke er samer i samiske områder seg utfordret av særrettigheter?

– Slik vil det alltid være. Men jeg har vanskelig for å akseptere at anerkjennelse av urfolks rettigheter er konfliktskapende. Dersom det oppstår konflikt, er det fordi man ikke anerkjenner samiske rettigheter, svarer Henriksen.

– Vil samiske rettigheter bety forskjell på rett til jakting og sanking ut fra etnisitet, slik mange frykter?

– Jeg er uenig i at det er snakk om rettigheter ut fra etnisitet. Det er historiske rettigheter. Tilfeldigvis er det samene som alltid har vært der. Dette er bare anerkjennelse av alminnelige norske rettsprinsipper om alders tids bruk, sier John Bernhard Henriksen.

EØS-trøbbel for forskjellsbehandling

– I Indre Finnmark har samene vært dominerende brukere helt frem til nyere tid. Der vil det sannsynligvis være helt naturlig om lokalbefolkningen blir erkjent rettigheter. Det betyr ikke at ikke-samer i samme område ikke skal ha samme rettigheter. Hadde du bodd i Kautokeino, ville du hatt samme rett som samer til å fiske, fremholder Henriksen.

– Hvordan vil dette stemme med EØS-avtalen om likebehandling av alle EØS-borgere i Europa?

– Deler av det samiske miljøet er veldig kritisk til å åpne for EØS-borgere. Sverige og Finland har i sin medlemskapsavtale med EU fått en særskilt protokoll om samiske rettigheter, som gir et unntak av likerettighets-prinsippet, forteller han.

– Norge har ikke noe slikt, men burde i hvert fall se nærmere på denne problemstillingen. Dette er uavklart.

– Kan EØS være vel så stor trussel som nasjonalstaten?

– Alle internasjonale avtaler reduserer nasjonalstatens suverenitet. EØS kan gå utover samenes selvbestemmelsesrett. Det er derfor man fra samisk side ønsker å delta i alle beslutningsprosesser som kan påvirke dem, sier John Bernhard Henriksen.