Meny

Unge fastleger sliter økonomisk:

– Virkeligheten kom som en krasjlanding

SLUTTET: Firebarnsmor Katrine Wennevold, valgte å slutte som fastlege da hun ble gravid med yngstedatteren Marie. Vilkårene som selvstendig næringsdrivende fastlege lot seg ikke kombinere med familieliv, opplevde hun. – Jeg har ikke angret, men jeg har sørget, sier legen. Foto: Privat

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter bare to år som fastlege kastet Katrine Wennevold (38) inn håndkleet. Å være selvstendig næringsdrivende lege opplevdes som å leve med kniven på strupen økonomisk og tidsmessig.
Mer om saken

Kommunen er ansvarlig for å tilby en fastlegeordning og alle som er bosatt i en norsk kommune har rett til å stå på liste hos en fastlege.

Hovedmodellen i fastlegeordningen er at fastlegen er selvstendig næringsdrivende med avtale med kommunen.

94,9 prosent av fastlegene er privatpraktiserende, mens de resterende 5,1 prosent er ansatt i kommunen.

Stortinget vedtok i 1997 å innføre en landsomfattende fastlegeordning, etter en omfattende forsøksordning i fire kommuner. Ordningen ble innført i hele landet i 2001.

Fra 1. januar 2013 trådte en ny forskrift om fastlegeordningen i kraft.

Der står det blant annet at pasientene skal skal få tilbud om konsultasjon så tidlig som mulig, og normalt innen fem arbeidsdager, og at 80 prosent av alle telefonhenvendelser normalt skal besvares innen to minutter. Ifølge forskriften skal fastlegen ikke ha flere enn 2500 personer på sin liste.

Les hele fastlegeforskriften her.

95 prosent av alle fastleger i Norge er selvstendig næringsdrivende. Nyutdannede må kjøpe praksisen sin i etableringsfasen, noe som ofte betyr at de kjøper seg inn på et legekontor der noen har sluttet. De overtar leiekontrakter, arbeidsavtale med ansatte, utstyr, inventar og pasientliste. De får store løpende utgifter og arbeidsgiveransvar fra dag én.

Mange unge leger sliter med å få det til å gå opp tidsmessig og økonomisk. Over 30 prosent av dem som slutter som fastleger, er under 40 år. 

Katrine Wennevold (38) er en av dem som valgte å slutte, bare 1 år og 9 måneder inn i det som skulle være en karriere som fastlege.

– Jeg trivdes som allmennlege, det er en fantastisk givende jobb og du har stor frihet. Det har sine plussider, men det er ekstremt vanskelig som kvinne, når man har en familie med små barn som man skal ta seg av, sier legen til ABC Nyheter.

Da Wennevold i 2010 tok steget fra å jobbe som fastlegevikar til å kjøpe sin egen praksis og starte som selvstendig næringsdrivende fastlege, fikk hun fort erfare at det vanskelig lot seg kombinere med å ha en familie å ta seg av.

Hun betalte en snau million kroner for sin praksis på et legekontor i Tromsø sentrum. I tillegg til 10.000 kroner i måneden for å betjene lånet, hadde hun månedlige driftsutgifter på 70.000 kroner. Listen med 1100 pasienter ga 35.000 kroner i tilskudd fra kommunen.

Før Wennevold kunne ta ut noe lønn måtte hun dermed ha inntjening på 45.000 kroner.

Kunne ikke være borte fra jobben

En dag i uken var den ferske fastlegen pålagt en bistilling på et sykehjem i kommunen. For den innsatsen fikk hun betalt mindre enn hun trengte for å dekke de løpende utgiftene i praksisen samme dag.

I tillegg var hun pålagt legevakttjeneste annenhver uke.

Med inntekter på 5000-7000 kroner på en vanlig dag på legekontoret skulle det likevel være mulig å få regnestykket til å gå opp og ta ut en akseptabel månedslønn. Men det forutsatte at hun så godt som aldri var borte fra jobben og hadde fullt opp med pasientkonsultasjoner på alle virkedager, ifølge Wennevold.

Slik er ikke hverdagen for en småbarnsmor, innså hun raskt. Med en baby som nettopp hadde begynt i barnehagen, i tillegg til to eldre barn, ble det en del fraværsdager, uten inntekt, men med store løpende utgifter. Fordi hun hadde begynt på sin spesialisering innen allmennmedisin, hadde hun veiledning en dag i måneden og minimum ti kursdager i året. På disse dagene kom det heller ingen penger i kassa, bare ekstra utgifter.

Virkeligheten kom som en krasjlanding, forteller Wennevold. Selv med lange arbeidsdager og lite tid til familien, slet hun med å få det til å gå rundt.

– Det er jo mange som må legge ned 40-50 arbeidstimer i uka. Jeg hadde jobbet den mengden før, uten å tenke på det. Men når utgiftene er så høye som de er som nyetablert fastlege, og du får så mye fravær, så går det ikke opp. Hvis det ikke var for syke unger og familie så hadde det kanskje gått.

– På det tidspunktet jeg kjøpte praksis hadde jeg nok ikke tenkt over hvor annerledes det blir med barnehagebarn som blir mye oftere syke enn skolebarn, og jeg hadde på det tidspunktet heller ikke opplevd alvorlig sykdom og død i nær familie samtidig som jeg skulle jobbe, og opplevd hvor tøft det er å rekke over alt ting rent praktisk og følelsesmessig.

Les også: Kan ikke kvitte seg med farlige pasienter

- Ikke noe sikkerhetsnett

Selvstendig næringsdrivende har ikke de samme rettighetene som arbeidstakere når det gjelder slikt som sykedager for seg selv eller barn, fri til å gå i begravelser, feriepenger og pensjonsinntjening.

– Du er helt avhengig av å ha et nettverk av friske besteforeldre som kan stille opp til alle døgnets tider, du kan ikke ha syke barn og du må ha en frisk partner, for du har ikke noe sikkerhetsnett. De fleste store og små katastrofer i familien varer i noen dager, men ikke lenge nok til at du får sykepenger, som du ha rett til etter 16 dager.

For å få nok inntekter så Wennevold seg etter hvert nødt til å jobbe uansett hva som skjedde utenfor jobb:

«Dødsfall og alvorlig sykdom i familien ingen hindring. Bare å ringe begravelsesbyrået for å hente familiens døde, og vær så god neste. Tørk tårene mellom hver pasient. Et lite prolaps med full førlighet i begge beina er i hvert fall ingen hindring. Først avlive hunden som bet en nabogutt, rett tilbake på jobb og vær så god neste...» , skrev den tidligere fastlegen i en kronikk som ble publisert i tidsskriftet Skalpellen forrige måned.

Responsen på kronikken har vært enorm, noe Wennevold mener bekrefter at hennes historie ikke er enestående, at mange unge fastleger sliter med de samme utfordringene som hun hadde.

– Mange ikke-leger har også kommentert til meg at de er overrasket over at dette er tilfelle, da det du hører om er allmennlegene som lønnsbaroner.

– Hvis man går inn og ser i skattelistene så kan det sikkert virke som allmennlegene tjener så godt. Det er nok sant for de som fikk praksisene sine da fastlegeordningen ble innført, som ikke har småbarn, som er spesialister med bedre lønn og uten samme krav til kurs, sier Wennevold og legger til at kvinnelige fastleger i hennes hjemkommune ikke er blant lønnsvinnerne. 

Da hun etter ett år og syv måneder som selvstendig næringsdrivende fastlege ble gravid igjen, bestemte hun seg med tungt hjerte for å kaste inn håndkleet.

Hun ville ha lunsjpause, hjemme med syk barn-dager og feriepenger, og slippe å bekymre seg for økonomi de dagene hun selv ble syk. I oktober 2011 sa hun opp og fikk seg jobb som assistentlege på Revmatologisk avdeling på Universitetssykehuset Nord-Norge.

Les også: – Folk sulter etter informasjon om fastleger

Alle venninnene har sluttet

Wennevold kjenner til flere som har gjort som henne, og hun frykter at man vil ende opp med en fastlegestand med lite variasjon, dersom man ikke gjør noen endringer i vilkårene for nyutdannede allmennleger.

– Alle mine venninner som jeg begynte sammen med på allmennlegeutdanningen har sluttet. Hele gjengen. Det tenker jeg er synd, jeg synes vi var flinke leger. Det er uheldig hvis det blir bare mannlige fastleger, eller bare de som er flinke til å tjene mye penger. Kanskje det er bra å ha noen fastleger som ikke er så flinke til å tjene penger, men som er flinke på andre områder.

Statistikk fra Legeforeningen viser at det de senere årene har gått fra få til enda færre fastlønnete fastlegestillinger.

Wennevold mener man bør gå i motsatt retning, og opprette flere fastlønnete stillinger, dersom man skal rekruttere og holde på flere unge fastleger.

Hun tror nyetablerte fastleger kan møte en enda tøffere virkelighet i årene fremover, på grunn av nye krav fra helsemyndighetene:

– Samhandlingsreformen legger opp til en ny arbeidsmåte. Hvis du må ta mange flere hjemmebesøk eller telefonkonsultasjoner, blir det vanskelig å tjene nok penger til å få det til å gå opp. Det du tjener på er å ha mange pasienter per dag.

Les også: - Import av sykepleiere er ikke vinn-vinn

– Ville ikke ha dårlig tid til pasientene

Legen forteller også at hun i sin tid som fastlege, opplevde at den gode samtalen med pasienten var viktig for at pasienten selv startet en tilfriskningsprosess.  

– Mange sykdommer er av en slik art at det er hvordan du tar det og ikke hvordan du har det som er avgjørende, og da er det fint å kunne snakke med legen om hvordan man kan ha det best mulig. Da jeg vurderte fram og tilbake hvorvidt jeg skulle slutte eller ikke kom jeg til at jeg ikke ville gi opp denne måten å jobbe på, og jeg ikke ville bli en sånn lege som har det travelt.

– Jeg angrer ikke på at jeg sluttet, men jeg har sørget over det. Jeg har savnet pasientene og kolleger, men jeg kan ikke se at det er mulig å jobbe med så høye utgifter når man har små barn og når man liker å bruke tid på hver enkelt pasient, sier den tidligere fastlegen Katrine Wennevold til ABC Nyheter.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus