To år med tårer og blod

Artikkelen fortsetter under annonsen

To år etter at opprøret i Syria startet er landet herjet av borgerkrig. Opposisjonen er fragmentert, ekstreme islamistgrupper vinner stadig terreng og striden mot regjeringshæren er fastlåst.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Konflikten i Syria brøt ut 15. mars 2011 da demonstranter, inspirert av opptøyer andre steder i den arabiske verden, tok til gatene med krav om demokratiske reformer.

Selv om demonstrantene var ubevæpnede, fredelige og hadde mange kvinner og barn blant seg, slo president Bashar al-Assads styrker hardt ned på demonstrasjonene. De åpnet ild, noe som førte til at et stadig voksende antall selv væpnet seg.

– Opprøret startet som et folkeopprør, og det ble svart med militærmakt og vold fra sikkerhetsstyrker og regjeringshæren. Slik det har utviklet seg har opprøret økt i styrke og er etablert rundt omkring i hele landet. Det er ingen områder som ikke er berørt, sier kommandørkaptein i mediegruppen til Forsvarets høgskole, Per Christian Gundersen, til ABC Nyheter.

Les også: To millioner barn fanget i krigen

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Millioner på flukt

To år senere er Syria i en borgerkrig som har krevd mer enn 70.000 menneskeliv og tvunget en million innbyggere på flukt til utlandet. Ytterligere flere millioner er savnet eller internt fordrevet i selve Syria, og landet er herjet av økonomisk og humanitær katastrofe. Opprørerne har tatt store territorier, men økende spenninger mellom liberale og moderate muslimer på den ene siden, og islamister på den andre, har ført til frykt for at opprøret skal bryte sammen til et sekterisk blodbad.

– Opprørsstyrkene er fremdeles hovedsakelig ledet av sekulære opprørsgrupper som ønsker et fritt og mer demokratisk Syria. Så har det vært mye fokus i media på de mer islamistiske opprørsgruppene, som al-Nusra. Disse har stått bak veibomber, likvideringer og selvmordsangrep. Her er det mange erfarne krigere fra blant annet Irak. Islamistene utgjør cirka ti prosent av opprøret, mener Gundersen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: FN-observatører tatt til fange av syriske opprørere

Byer i ruiner

Stridende fra Den frie syriske hæren gjør seg klare til å skyte mot den syriske hærens stillinger i gamlebyen i Aleppo 11. mars. Foto: Scanpix/EPAStridende fra Den frie syriske hæren gjør seg klare til å skyte mot den syriske hærens stillinger i gamlebyen i Aleppo 11. mars. Foto: Scanpix/EPA

Det syriske militæret har fremdeles en formidabel ildkraft, og sammenstøt med de dårligere væpnede opprørerne har redusert flere byer til ruiner.

– Det er ingen tvil om at det er i byene kampene står. Særlig Aleppo og Damaskus står sentralt. I en del av forstedene til Damaskus har opprørerne begynt å få kontroll, men de siste to månedene har opprørerne mistet fremdrift. Grunnen er vel at dette er så viktige strategiske områder at regjeringsstyrkene beskytter dem med alt de har, sier Gundersen.

– I Den nasjonale koalisjonen av opprørs- og revolusjonsstyrker som ble etablert før jul har man en nasjonal ledelse av opprørsgruppene. De har blitt adskillig bedre koordinert det siste året, og et viktig skifte kom i fjor høst, der man begynte å angripe Assads baser slik at han fikk problemer med å etterforsyne styrkene sine. Man konfiskerte og ødela utstyr, og svekket Assads evne til å understøtte sine styrker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vil vi se Damaskus' fall i år?

– Jeg trodde det like før jul, da hadde opprørsstyrkene et veldig moment. Da sto det kamper utenfor Damaskus i strategisk viktige områder, men så trakk Assads styrker seg mot Damaskus, og det stanset litt opp. Akkurat nå ser det ikke særlig lyst ut, spesielt med henblikk på de sivile lidelsene. Russland virket å være på glid før jul, nå virker det igjen som de har en mer kategorisk holdning om at man ikke vil presse Assad til å gå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Over en million har flyktet fra Syria

Krigsherrer

En syrisk flyktningejente bærer søsteren sin i en flyktningeleir sørøst for Beirut i Libanon. Mer enn 1,1 million flyktninger har rømt fra kamphandlingene i Syria. Foto: Scanpix/AP. En syrisk flyktningejente bærer søsteren sin i en flyktningeleir sørøst for Beirut i Libanon. Mer enn 1,1 million flyktninger har rømt fra kamphandlingene i Syria. Foto: Scanpix/AP.

Krigerne fra opposisjonen er delt i en rekke grupper, fra store bataljoner på tusen mann til en håndfull menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men det store flertall av opprørsgruppene er lokalt forankret, det er folk som opererer ut fra områdene der de bor og lever. Disse styres av lokale ledere i byområder og landsbyer. Dette er lokale sjefer, en form for krigsherrer, som styrer sine soldater litt etter eget forgodtbefinnende. Man har ikke full kontroll over opprørsstyrkene, og noen vil ikke la seg kontrollere, sier Gundersen.

Gulf-stater, blant disse Qatar, Saudi-Arabia og Kuwait, har forsynt dem med hovedsakelig lettere våpen. Men opprørerne er hovedsakelig utrustet med AK-47 automatgevær, hjemmelagde raketter og utstyr tatt fra Assads depoter og forlegninger.

Les også: – Rundt 200 drept i kamp om syrisk politihøgskole

Vestlig væpning av opprørerne?

Vesten har vært veldig tilbakeholdne med å væpne opprørsgruppene, men Storbritannia og Frankrike har denne uken annonsert at landene ønsker å heve våpenembargoen mot Syria og væpne opprørerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er flere grunner til det. Den ene grunnen er at gruppene har vært så fragmentert, med rundt 100 forskjellige grupper. Et annet moment er at situasjonen nå er fastlåst, og man ønsker å gi opprørerne et bedre utgangspunkt. Et tredje moment er at frustrasjonen med Vesten gjør at mange vender seg mot de mer ekstreme opprørsgruppene, som faktisk mottar utstyr fra Saudi-Arabia og andre land i regionen, sier Gundersen.

– Det er også en grunn til at Storbritannia og Frankrike nå presser på for å bevæpne de mer sekulære gruppene og gi disse en større maktbase og mer innflytelse.

– Det er en vanskelig balansegang for Vesten mellom det å bli dratt inn i konflikten nå, ved å støtte sekulære opprørsgrupper med militært utstyr, eller senere, ved å måtte støtte sekulære grupperinger i Syria etter Assad-regimets fall hvor ekstremere grupperinger har tilkjempet seg uforholdsmessig og unødvendig mye makt.

Alt om konflikten i Syria