En kamp om ære og 182 krigsmillioner

- Jeg er glad det ikke har ramlet ut noen gamle skjeletter, sier Thor Daniel Hannevig som fortsetter kampen for 182 millioner kroner og æren til sin bestefar - NS-rederen som ble dømt som landssviker i 1949. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter
- Jeg er glad det ikke har ramlet ut noen gamle skjeletter, sier Thor Daniel Hannevig som fortsetter kampen for 182 millioner kroner og æren til sin bestefar - NS-rederen som ble dømt som landssviker i 1949. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter

Hannevig-familien gir ikke opp kampen om sin ære og minst 182 millioner kroner i erstatning. Nå gleder de seg paradoksalt over å ha tapt saken om gjenopptakelse for andre gang.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historikerne om Administrasjonsrådet

Tre historikere har besvart følgende generelle spørsmål: - Kan man si at okkupasjonsmakten kun brukte Administrasjonsrådet (AR) for sine interesser, eller kan man også si at AR også brukte de nazistiske okkupantene for å oppnå sine egne mål?

Tore Pryser: - Det er vanskelig å vurdere. Undersøkelseskommisjonen av 1945 godtok dets rolle, men i ettertid er det lett å se at tyskerne også hadde stor fordel av etableringen.

- På det økonomiske område la rådet forholdene til rette for at næringslivet fungerte som vanlig. Det gjorde sitt til at tyskerarbeid lenge fikk pågå uten kritikk. Først med motstanden mot arbeidstjenesten i 1943 kom en parole som definerte det økonomien som et område det skulle gjøres motstand på.

Hans Fredrik Dahl. Foto: NTB scanpixHans Fredrik Dahl. Foto: NTB scanpix

Hans Fredrik Dahl: - Begge deler. Administrasjonsrådets mål var å bevare forvaltningen på norske hender, tyskernes å utnytte landet mest mulig effektivt. Et stykke på vei kunne begge formål følges

Ole Kristian Grimnes: - Et kort, men noenlunde nyansert svar er som følger. AR tjente norske interesser på den måten at man holdt Quisling og NS unna styre og forvaltning og man skapte ro og orden i de okkuperte områdene.

- Derfor oppfattet de fleste nordmenn i de okkuperte områdene i 1940 rådet som noe positivt. Senere har tvilen meldt seg, og man har spurt om det ikke ville ha tjent den norske krigføringens interesser bedre om man hadde latt kaos råde og gjort det vanskeligere for tyskerne å benytte seg av norske varer og tjenester.

- AR tjente tyske interesser ved at det ble lettere for tyskerne å føre krig i et område som var vel administrert, og der man kunne dra nytte av et velordnet samfunn.

- AR ble likevel noe mindre enn hva Hitler hadde håpet, for hans mål var en motregjering som hadde slått bena vekk under Nygaardsvold-regjeringen. Rådet var nøye med at det bare skulle administrere de okkuperte områdene og ikke legge seg borti regjeringens krigspolitikk som rådet verken støttet eller tok avstand fra.

Den i dag irske familien til den avdøde norske rederen Hans Hannevig har så langt tapt i alle rettsinstanser.

Men nå gleder de seg til nye juridiske bataljer om familiens ære og et krav om erstatning på minst 182 millioner kroner etter skipet «MT Irania» som ble bombet i 1944.

- Min bestefar ble dømt for ikke å stå imot en dødstrussel, sier Thor Daniel Hannevig, til ABC Nyheter.

Han fronter den juridiske striden for æren til Horten-rederen Hans Hannevig som ble dømt som landssviker og til fem års tvangsarbeid i 1951. Og det er omstendighetene rundt «Irania» i 1940 som danner bakteppe for dommen om samarbeid med fienden.

Ingen skjeletter i skapet

- Da vi startet var vi var klar over at det ville bli en langvarig prosess. Vi har skritt for skritt kommet nærmere en fullstendig frifinnelse av min bestefar. Vi når dit til slutt, tror sønnesønnen.

- Vi har gått gjennom store mengder nye dokumenter og ennå ikke funnet noe skjeletter i skapet. Alt min bestefar fortalte, har vist seg å stemme, sier han om funn i tidligere lukkede arkiver.

- Det nye nå er at også eksilregjeringen godtok at skipet ble brukt i Norge. Men dette var samtidig en operasjon ledet av Administrasjonsrådet i Oslo. Vi vil legge frem ytterligere dokumentasjon for dette, sier sønnesønnen.

- Ikke deres stolteste øyeblikk

Ut over den sterke enkeltskjebnen, så handler saken også om norsk historieforståelse og hvor aktive Administrasjonsrådet var overfor de tyske okkupantene.

- Norske myndigheter ønsket ikke at dette skulle komme ut etter krigen. Det var ikke deres stolteste øyeblikk, mener han.

70 års hemmelighold og stengte arkiver har bidratt til at saken først nå kommer opp.

Barnebarnet vil gjerne ha fortgang i saken og en avklaring mens hans 95 år gamle far fortsatt er i live.

- Vi skylder vår far å holde tempo oppe.

For seks år siden startet Oslo tingrett behandlingen av saken som har sine røtter i de første 4-5 månedene av den nazistiske okkupasjonen av Norge i 1940.

Etter å ha tapt i tingretten har saken senere vært oppe til behandling i både lagmannsrett og to ganger i Gjenopptakelsekommisjonen for straffesaker - siste gang i januar i år.

Les også: Jakter på ære og 182 krigsmillioner

Hver gang har den norske stat fått medhold i at rederen gjorde seg fortjent til både bøter, formuesinndragning og en landssviksdom etter krigen.

Men likevel ser familien Hannevig fortsatt positivt på fremtiden, og mener kommisjonens avgjørelse fra 31. januar er et skritt i riktig retning.

- Jeg er fornøyd med den siste avgjørelsen. Kommisjonen bekreftet da offisielt at det har vært «en operasjon» fra myndighetenes side. Dermed har de også fjernet stigmaet at det skal ha vært en solo-operasjon fra min bestefars side, sier Hannevig.

- Nå handler det om å få avklart om det var den tyske okkupasjonsmakten eller det norske administrasjonsrådet som styrte operasjonen, sier han.

Får støtte fra historiker

Allerede før saken var til første behandling i kommisjonen, gjorde historikeren Hans Olav Lahlum en vurdering av de avgjørende ukene. Hans vurdering støtter som langt på vei familien Hannevig.

Lahlum konkluderer med at «det er rimelig å si at det var regjeringen Nygaardsvold som friga skipet», og at den delen av dommen fra 1949 som berører skipets avreise synes «basert på feilaktige forutsetninger».

Men dette var ikke nok for en gjenopptakelse i 2010, og heller ikke ved kommisjonens nye behandling i 2013. Kommisjonens medlemmer vektlegger datidens dokumenter ulikt historikeren, og mener i tillegg at det ikke har fremkommet tilstrekkelig med nye opplysninger som fyller vilkårene for gjenåpning.

- Vi vil nå legge frem nye dokumenter som støtter vår fremstilling av saken, sier Hannevig.

Barnebarnet sier at bestefaren helst ville at skipet skulle bli i Stockholm til krigen var over.

- Han visste at skipsratene ville stige etter krigen, og hadde allerede mistet tre av sine skip - det var 75 prosent av hans flåte.

En kompleks historie

Hans Hannevig-saken er med andre ord kompleks, både historisk og juridisk.

At det finnes ikke levende vitner fra begivenhetene som tilspisset seg i august 1940 (bortsett fra 95 år gamle Christoffer Hannevig), gjør det ekstra vanskelig å vurdere de skriftlige kildene som finnes fra den gang.

Norge ble okkupert av det nazistiske Tyskland 9. april, og i de påfølgende månedene var det stor usikkerhet om hvem som bestemte hva i landet.

Allerede mens regjering og kongehus fortsatt var i Norge, godkjente Høyesterett 15. april at Administrasjonsrådet skulle ivareta sivile norske interesser i de okkuperte områdene.

Rådet ble oppløst på høsten (25. september) av rikskommissær Josef Terboven, som selv fikk makten i Norge og utvidede fullmakter, av Hitler 24. april.

Med rådet ønsket Høyesterett blant annet å forhindre at Vidkun Quisling og Nasjonal samling (NS) overtok styre og forvaltning, slik han forsøkte allerede den 9. april.

Den 22. april, mens regjeringen var på flukt i Norge, ble den norske handelsflåten som befant seg i allierte havner rekvirert (85 prosent av all tonnasje) og Nortraship ble opprettet.

Nortraship ble da verdens største rederi og båtene brukt til å frakte materiell for de allierte styrkene. Ordningen spilte senere en stor rolle i vurderingen av den norske krigsinnsatsen.

Da krigen kom til Norge lå Hans Hannevigs skip «MT Irania» til reparasjon i det nøytrale Stockholm.

Tyskerne ble brukt

Et springende punkt i vurderingene er om Administrasjonsrådet selv var aktive overfor okkupantene, eller om de bare organiserte og fulgte ordre fra nazistene.

Terboven aksepterte, men anerkjente i liten grad rådet. Han forhandlet denne sommeren med Stortingets presidium for å opprette et riksråd som rikskommisæren håpet kunne bli et alternativ til den norske regjeringen.

I den uavklarte situasjonen mener etterkommerne til Hans Hannevig at Administrasjonsrådet var aktive og selv tok initiativ for å sikre leveranser til og fra Norge.

- Vi mener administrasjonsrådet brukte tyskerne til å få bestefar til å undertegne, sier Thor Daniel Hannevig.

- Men uavhengig av ordren som ble undertegnet, tror vi også skipet ville forlatt Stockholm uansett - for det var hva norske myndigheter ønsket.

Han viser også til en lov fra Administrasjonsrådet fra 2. august 1940 som skal vise at norske skip i Sverige skulle overføres til Skipsfartsdirektoratet og settes i fart i Norge.

- Vi vil få frem samarbeidet mellom administrasjonsrådet og tyskerne som godkjente at skipene i Stockholm ikke skulle brukes til militære operasjoner. Og da «Irania» ble skadet i 1944 fraktet hun matforsyninger til Oslo, sier Hannevig.

7. august 1940 ble Hans Hannevig, som var medlem av NS, innkalt til rikskommisærens skipssakkyndige, John Alfred Edye, og truet til å undertegne en ordre til kapteinen på «MT Irania» om å seile til tysk kontrollerte område.

15. august seilte tankskipet fra Stockholm og til Stettin. Deretter ble skipet brukt til frakt hovedsaklig i Norge, mener Hannevigs familie, mens det i landssvikdommen i 1949 konkluderes med at skipet gikk i fart, «vesentlig mellom Norge og Tyskland».

Ønsket skipet hjem

For Hannevigs etterkommere handler det om å få bevist at NS-rederen ikke brøt norsk lov da han underskrev ordren, og at administrasjonsrådet hadde et eget prosjekt om å benytte seg av Hannevig og andre skip for å sikre sivile transportlinjer.

Men i tillegg forsøker de å belegge at bruken av skipet skjedde med aksept fra norske myndigheter, både de som satt i Oslo (Administrasjonsrådet), Stockholm (legasjonen) og etter hvert i London (Nygaardsvold-regjeringen).

- Ikke bare London, men også administrasjonsrådet og legasjonen ønsket å få skipet hjem. Ordren om å seile fra Sverige kom før min bestefar ble tvunget til å undertegnet brevet til kapteinen. Det var en norsk ledet operasjon, ikke tysk ledet som kommisjonen mener, sier Thor Daniel Hannevig.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden