– Bemannet romfart er fremdeles risikabelt

– Bemannet romfart er fremdeles i utviklingsfasen, og virksomheten er risikabel. Store krefter er i sving, spesielt under oppskyting og i møte med atmosfæren på returen. Her vil små tuer kunne velte store lass, sier romfartsekspert og sivilingeniør Erik Tandberg ved Norsk Romsenter.

At småting kan få fatale konsekvenser, fikk romfergen Columbia erfare. Den amerikanske fergen var på vei tilbake fra sin 28. romferd da det begynte å gå fryktelig galt. 1. februar er det ti år siden ulykken som krevde sju menneskeliv.

Varmeskjold

Under oppskytingen av Columbia 16. januar 2003 løsnet en bit på størrelse med en liten stresskoffert fra drivstofftanken. Fergen fløy inn i biten, som lagde et lite hull i vingen, uten at dette var ventet å skape problemer. Turen hadde derfor forløpt som normalt da fergen gjorde seg klar for å lande på jorda igjen drøyt to uker senere. Men i møtet med atmosfæren viste det seg at også romfergens varmeskjold var skadd. Fergen taklet ikke påkjenningen og den varme lufta, og over Texas og Louisiana gikk den i oppløsning i løpet av sekunder.

Sju menneskeliv gikk tapt også på den amerikanske romfergen Challenger i januar 1986. Den gangen var det en frosset og stiv gummipakning som førte til at fergen eksploderte like etter oppskyting.

– Challenger og Columbia var store romferger som kunne utrette mye. Men de var for sårbare og kostbare i drift, sier Tandberg.

Dette var grunnen til at det amerikanske romfergeprogrammet ble avsluttet. I 2011 ble de tre gjenværende romfergene, Atlantis, Discovery og Endeavour, parkert for godt.

Les også: - Mennesker skal leve og dø på Mars fra 2023

Landing

Columbia-ulykken var den siste av flere dødsulykker i romfarten. Første dødelige romfartsulykke var i 1967, da det sovjetisk romfartøyet Sojus 1 krasjlandet etter store tekniske problemer. Den eneste kosmonauten om bord omkom. I 1971 døde tre kosmonauter under landing med Sojus 11. Og i 1967 døde tre personer mens det amerikanske romfartøyet Apollo 1 ble testet på bakken.

Omkring 520 mennesker har vært i rommet siden sovjetiske Jurij Gagarin ble førstemann i 1961. For de fleste har ferden gått til Den internasjonale romstasjonen (ISS), som går i bane rundt jorda og til enhver tid er bemannet med seks personer. Stasjonen forventes å være i drift til 2020, kanskje til 2028.

Bare tre rombaser benyttes til å sende bemannede fartøyer til verdensrommet: NASAs Kennedy Space Center i Florida, Russernes Bajkonur-base i Kasakhstan og Kinas Jiuquan-base i Gobiørkenen.

Les også: Erik Tandberg: - Jeg tror det er liv på Mars

Romplaner

Bemannet romfart går uten tvil en spennende framtid i møte. Kina viser rommuskler og forbereder en romstasjon som skal være innflytningsklar rundt 2020. USA utvikler et romskip med tanke på å sende folk til en asteroide i 2025, og å nå Mars i midten av 2030-åra. Det ryktes også at amerikanerne vil sende et bemannet fartøy til et punkt bak månen, og at de ønsker å fange en asteroide på 500 tonn.

Men hvorfor har stormaktene stadig mer vidtrekkende planer for aktivitet i verdensrommet? For å slå seg på brystkassa og vise at de kan?

– Det er klart det er en god del prestisje, men det handler i stor grad også om vitenskap og forskning, forteller Tandberg.

Les også: Vil sende turister til månen

Kommersielt

Amerikanske SpaceX er én av flere kommersielle aktører som nå driver med romfart. Selskapet har sikret seg kontrakter for å levere forsyninger til ISS med romfartøyet Dragon. De utvikler også en variant av Dragon som kan bemannes. Frakt av personer til og fra ISS foregår for tiden fra den russiske Bajkonur-basen.

– Kommersiell virksomhet i rommet har kommet for å bli. Ved at for eksempel NASA kjøper tjenester, men også gjennom romturismen, sier Tandberg.

Rundt årsskiftet 2013-2014 begynner flere kommersielle aktører å få på plass sine programmer for svippturer til verdensrommet. Tre selskaper er også i sving med å selge seter i fartøyer som skal helt til månen. Blant disse er The Golden Spike Company, som skal lande på månen. Men prisen blir stiv: drøye 4 milliarder kroner per person. Det finnes også dem som skal tilby kortere romturer for omkring 520.000 kroner.

– Men jeg er usikker på om det burde kalles «romturisme». Enkelte tilbud krever nemlig omtrent samme trening som for astronauter, sier Tandberg.

Les også: Romsøppel brant opp i atmosfæren

Bemannede romferder

* Så langt har tre nasjoner sendt mennesker til verdensrommet med egne romfartøy: Sovjet/ Russland, USA og Kina.

* Sovjet/ Russland står bak Vostok-programmet (1961– 1963), Voskhod-programmet (1964– 1965) og Sojuz-programmet (1967– ).

* USA står bak Mercury-programmet (1961– 1963), Gemini-programmet (1965– 1966), Apollo-programmet (1968– 1975) og romfergene (1981– 2011).

* Kina står bak Shenzhou-programmet (2003– ).

* I tillegg har flere romstasjoner blitt skutt opp: Den sovjetiske Saljut-serien (1971-1986) og Mir (1986-2001), den amerikanske Skylab-serien (1973-1974), kinesiske Tiangong 1 (2011-) og International Space Station (ISS) (1998-). USA, Russland, Japan, ESA (Europa) og Canada, i alt 15 nasjoner, deltar i ISS-programmet.

Se også: Solstorm herjet på nyttårsaften

Norges mål for verdensrommet

18. august 2012 var det 50 år siden Norges første forskningsrakett ble skutt opp fra Andøya. Også Norge har høye ambisjoner for aktiviteten i verdensrommet. I langtidsplanen for norsk romvirksomhet står det at: «Norge er i 2015 det landet i verden som har størst nytte av rommet.»

Den overordnede målsettingen med norsk romvirksomhet er å gi vesentlige og vedvarende bidrag til økt verdiskapning, innovasjon, kunnskapsutvikling, miljø og samfunnssikkerhet, skriver Norsk Romsenter på sine hjemmesider.

– Romvirksomhet er så mye mer enn bemannet romfart. For eksempel brukes satellitter til kommunikasjon, navigasjon og jordobservasjon. Mye av det vi gjør i dag, er helt avhengig av virksomhet i verdensrommet, men det er blitt så vanlig at vi ikke tenker over det. Og husk på den vitenskapelige utforskningen av universet, sier Erik Tandberg.

Det er Norsk Romsenter som forvalter Norges medlemskap i den europeiske romorganisasjonen ESA.