Meny

Da verden holdt pusten

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For femti år siden førte oppdagelsen av sovjetiske atomraketter på Cuba til den mest akutte krisen under Den kalde krigen, og kanskje det farligste øyeblikket i menneskehetens historie.

I etterkant mente folk på begge sider av dramaet at bare flaks hindret de to supermaktene fra å styrte verden ut i atomkrig.

Gjennom tiårene har rakettkrisen blitt fremstilt som mesterlig håndtert av president John F. Kennedy, og hans beundrere har fortalt om hvordan han beholdt roen og hindret krig.

Hans eksempel blir ofte trukket frem som modell for lederskap under press, og USAs utenriksminister Hillary Clinton har sammenlignet den sittende regjeringens tilnærming til Irans atomprogram med Kennedys «diplomati med høy innsats».

Men dokumenter fra tidligere hemmelige sovjetiske og amerikanske arkiver har avslørt en mer prosaisk virkelighet: i løpet av de 13 dagene i oktober 1962 slet Kennedy og hans sovjetiske motpart Nikita Khrusjtsjov ofte med å kontrollere de eskalerende hendelsene.

Flere dusin atomraketter

Bekymring for amerikanernes ledelse i våpenkappløpet og de amerikanske forsøk på å velte det Moskva-vennlige regimet på Cuba førte til Khrusjtsjovs beslutning om å sende mer enn 40.000 soldater og flere dusin atomraketter til Cuba.

Hele tiden fortsatte han å forsikre Washington om at det å sette inn offensive sovjetiske våpen på Cuba var uaktuelt. Amerikanske ledere var forbløffet da de 16. oktober fant ut at det var utplassert sovjetiske raketter på Cuba. De ble fotografert av et U2-spionfly.

– Den rådende stemningen var sjokkert vantro, sa presidentens bror Robert Kennedy senere.

Den strategiske overraskelsen var total. Amerikansk etterretning hadde ikke sett varsellysene blinke.

Les også: President Kennedys elskerinne snakker ut

Det hadde kommet en rekke CIA-rapporter fra kubanske informanter om mistenkelige konvoier nattestid, men etterretningstjenesten trakk de vage skildringene i tvil. De stred mot den sterke overbevisningen om at Moskva aldri ville våge å utplassere bomben så nær USA, ifølge Michael Dobbs historie om krisen, «One Minute to Midnight». Marinefartøyene snudde

Det amerikanske forsvarsdepartementet offentliggjorde disse bildene 8. november 1962, og sa de var tatt over marinehavna Mariel på Cuba 4. november. Departementet identifiserte skipene ved kaia som sovjetiske frakteskip. Foto: Scanpix/AP. Det amerikanske forsvarsdepartementet offentliggjorde disse bildene 8. november 1962, og sa de var tatt over marinehavna Mariel på Cuba 4. november. Departementet identifiserte skipene ved kaia som sovjetiske frakteskip. Foto: Scanpix/AP.

Ved Det hvite hus anbefalte toppgeneraler luftangrep fulgt av en mulig invasjon av Cuba, mens forsvarsminister Robert McNamara og høytstående diplomater foretrakk en blokade av øya for å hindre sovjetiske marinefartøy i å frakte inn flere våpen.

22. oktober beskrev Kennedy krisen i en tale til det amerikanske folk og ga ordre om å sette amerikanske styrker i høyeste beredskap. Presidenten fulgte ikke generalenes råd, og gikk inn for en blokade til sjøs. Med amerikanske krigsskip på plass ventet Det hvite hus nervøst på ankomsten til de sovjetiske skipene som strømmet mot Cuba. De sovjetiske farkostene snudde og dro hjem, noe som ble møtt med stor lettelse verden over.

Se også:  - Vi var ekstremt nær

Les også: Slik ville Sovjet tatt Norge

I kulissene tiltok derimot spenningene. Kennedy og Khrusjtsjov lette etter en vei ut av den fastlåste situasjonen, men innsatsen deres ble vanskeliggjort av misforståelser og besværlig diplomatisk korrespondanse som ikke ga rom for direkte kommunikasjon.

Planla bombetokt og invasjon

Om kvelden 26. oktober la Sovjetunionen frem forslaget om å trekke sine raketter tilbake, mot et amerikansk løfte om ikke å invadere Cuba. Men den påfølgende dagen fremmet Moskva et offentlig krav om at USA måtte trekke sine Jupitermissiler tilbake fra Tyrkia.

27. oktober, det som ble kjent som «Black Sunday» (den sorte søndagen), ble et U2-fly skutt ned over Cuba, og Kennedys rådgivere diskuterte luftangrep som motsvar. Hendelsene lot til å spinne ut av kontroll. Pentagon sto klare til å gjennomføre et massivt bombetokt den påfølgende tirsdagen, fulgt av en invasjonsstyrke med 120.000 soldater, en operasjon sammenlignbar med D-Dagen under andre verdenskrig.

Les også: Cuba-krisen vekker dystre minner etter 50 år

Under den kubanske rakettkrisen offentliggjorde det amerikanske forsvarsdepartementet dette fotografiet 3. november 1962. Det skal vise et oppskytningssted for mellomdistranseraketter ved Sagua La Grande på Cuba. Foto: Scanpix/AP. Under den kubanske rakettkrisen offentliggjorde det amerikanske forsvarsdepartementet dette fotografiet 3. november 1962. Det skal vise et oppskytningssted for mellomdistranseraketter ved Sagua La Grande på Cuba. Foto: Scanpix/AP.

Det var ikke før 30 år senere at amerikanerne fikk vite at «sovjeterne hadde flere dusin kortdistanseraketter for bruk på slagmarken utplassert på øya. Disse var utstyrt med kjernefysiske stridshoder som kunne utslettet hele invasjonsstyrken», skriver Dobbs.

– Guddommelig inngripen

Men da krisen nådde sitt crescendo kom de to partene til en overenskomst. Som en kompromissløsning lovet Washington ikke å invadere Cuba, og gikk i hemmelighet med på å trekke sine raketter ut av Tyrkia. Moskva lovet på sin side å trekke sine stridshoder fra øya.

– I mange år mente jeg rakettkrisen på Cuba var den best håndterte utenrikspolitiske krisen i den siste delen av forrige århundre, uttalte daværende Pentagonsjef McNamara under en konferanse i Havana i 2002.

– Men jeg konkluderer nå at uansett hvor kløktig krisen må ha blitt håndtert spilte flaks også en betydelig rolle for å unngå atomkrig med en hårsbredd på tampen av disse ekstraordinære 13 dagene.

For den tidligere sjefen for KGBs Cuba-avdeling, Nikolaj Leonov, fremsto den fredelige slutten som et mirakel. «Det er nærmest som om guddommelig inngripen skjedde for å hjelpe oss å redde oss selv».


Oversatt og tilrettelagt av Ole Peder Giæver

Populært