Tidenes arkeologiske bløff

I februar 1912 fikk lederen for den geologiske avdelingen ved British Museum, Arthur Smith Woodward, en interessant henvendelse. Advokaten og amatørarkeologen Charles Dawson satt på noen fossile beinrester – gravd fram i et grustak ved tettstedet Piltdown i Essex.

Disse var såpass lovende, mente Woodward, at det burde graves mer i Piltdown.

Utgravninger i juni og september 1912 frambrakte noen flint- og beinredskaper, sju menneskelige kraniumfragmenter og en del av en underkjeve. Levningene ble datert til å være rundt 200.000 år gamle.

Les også: Massegrav funnet i dansk myr

Oppsiktsvekkende

18. desember 1912 ble en rekonstruert modell basert på fragmentene presentert for The Geographical Society i London. Den vakte oppsikt! For her så det ut til at britiske forskere hadde avdekket «det manglende mellomleddet» i evolusjonen fra ape til menneske. Og dette skjellsettende funnet var gjort i England.

Akkurat dét var ikke helt uviktig. Storbritannia var verdens mektigste stat på dette tidspunktet, og nå kunne nasjonen i tillegg briske seg med å være det moderne menneskets vugge.

Men alt sammen var en bløff.

Les også: Dansk historiker anga kunstnere til Sovjet

Farget og filet

Kraniet var cirka 50.000 år gamle menneskelevninger, mens kjevebeinet var tatt fra en orangutang. Beinrestene var bevisst farget for å få dem til å se eldre ut, mens tennene på kjevebeinet var blitt filt ned for at de skulle se mer slitt ut.

Ikke før etter at British Museum fikk foretatt en ny datering i 1949, og Time Magazine i 1953 publiserte en knusende rapport som i detalj beskrev hvordan svindelen var utført, ble «Dawsons urmenneske» begravd for godt.

Nøyaktig hvem eller hvor mange som var involvert i svindelen er aldri blitt klarlagt, men Charles Dawson regnes som hovedmistenkt.

Historien om Piltdown-bløffen viser imidlertid at selv fagfolk kan tolke fossilfunn feil. Men hvor lett eller vanskelig er det egentlig å vite nøyaktig hva man har funnet?

Fant 6000 år gammel steinøks

Engelsk stolthet

Torfinn Ørmen er zoolog og museumspedagog ved Naturhistorisk museum. Han har skrevet bok om menneskets evolusjon og kjenner godt til historien om Piltdown-svindelen. Han mener det var flere årsaker til at bløffen ble trodd.

– Det kan ofte være vanskelig å vite nøyaktig hva man har funnet, selv om man vet det omtrentlig. Det Piltdown virkelig illustrerer, er hvor viktig det er hva forskerne forventer å finne. Piltdown-funnet var mekket slik at det passet med én av to rådende teorier om menneskeevolusjon på dette tidspunktet, forteller Ørmen.

Den ene teorien gikk ut på at den store hjernen kom før den oppreiste gangen, den andre gikk ut på at den oppreiste gangen med den spesielle menneskefoten kom først.

– Piltdown passet perfekt med den første av disse teoriene og ble ikke undersøkt kritisk av forskere som allerede var tilhengere av denne teorien. Det var også en god del engelsk stolthet involvert. Forskere som var skeptiske, slapp ikke til.

Tviholder på teorier

Ørmen forteller at faglig uenighet om fossilfunn sjelden dreier seg om fossilens ekthet – men heller om hvordan funnet skal tolkes.

– Man er uenige om hvordan fossilen passer inn i teoriene som forskjellige forskere allerede har. De aller strieste kranglene er om teorier som forskere har holdt fast ved i flere tiår og blånekter å forandre på, selv om dataene i stadig sterkere grad peker i en annen retning.

– Ødela Piltdown-bløffen for arkeologien eller paleontologifaget?

– Ja, i en periode, men ikke like mye alle steder. Skaden var størst i Storbritannia, langt mindre i kontinental-Europa og Amerika. I en del land hadde Piltdown aldri blitt tatt alvorlig. Skallen og kjeven ble regnet som to fossiler som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Likevel, det forstyrret faget i et par tiår før det til slutt passet så dårlig sammen med nye fossilfunn at Piltdown rett og slett ble ignorert, sier Torfinn Ørmen.

Giganter og drager

Piltdown-mennesket er ikke det eneste eksemplet på falske fossiler.

I 1869 ble en forsteinet mann gravd opp ved byen Cardiff i delstaten New York. Han var intet mindre enn 3 meter høy. Og mistenkelig godt bevart.

Datidens forskere var helt fra starten svært skeptiske til funnet. De avskrev giganten som humbug. Enkelte kristne fundamentalister mente imidlertid at fossilet bekreftet historiene i Det gamle testamente om at kjemper hadde vandret på jorden.

Cardiff-giganten viste seg å være hogget ut av gips, på oppdrag fra en tobakkshandler ved navn George Hull. Hull var en ateist, og hadde kranglet med en metodist om Bibelens kjemper.

Allerede på 1700-tallet dukket det opp en enda mer sensasjonell forfalskning: levningene av en drage! Dessverre var ikke dette solid bevis for at ildsprutende, flygende fabeldyr hadde eksistert. Fossilet var en preparert og modifisert rokke.

Flere falske fossiler

– Det har vært flere fossilbløffer også i nyere tid, sier Erik Tunstad. – Vi har for eksempel Gupta-saken. Og den pinlige skandalen med National Geographic og den fjærkledde dinosauren.

Tunstad er tidligere redaktør for nettstedet Forskning.no og kom i fjor ut med boken «Juks», som handler om svindel og humbug fra vitenskapens historie.

Guptas bløff

Viswa Jit Gupta, professor ved Punjab-universitetet i Chandigard, hadde sine teorier om Himalayafjellenes geologiske forhistorie. For å «bevise» at han hadde rett, begynte Gupta å «låne» andres fossilfunn – for deretter å presentere dem som sine egne. Fossiler fra helt andre deler av verden ble presentert som om de var funnet i Himalaya.

Gupta holdt verden for narr i rundt 25 år, inntil han ble avslørt i 1989.

En fjærkledd dinosaur

Ti år senere, i 1999, gikk selveste National Geographic på limpinnen. Magasinet publiserte en artikkel om et nytt, spennende fossilfunn som var et missing link mellom reptiler og fugler. Mindre enn to måneder senere ble det avslørt som en forfalskning. Ulike deler fra ulike dyr var satt sammen for å skape en hittil ukjent skapning. Forfalskningen fikk selvsagt sporenstreks kallenavnet «Piltdown-fuglen».

Les flere nyheter fra ABC Nyheter