Pønkens gamle gudmor

De to utsolgte Oslo-konsertene kommer rett etter Trondheim, og før sommeren var hun i Bergen. Og før det igjen har hun spilt mange ganger i Oslo og Norge de siste årene.

Les også: Patti i storslag

Det er nesten så man kunne tro at 65-åringen er blitt en slik «norgesvenn» som spiller her så ofte fordi hun har få andre steder å sikre pensjonen på.

Men slik er det selvsagt ikke. Tvertimot er pønkens gamle gudmor - som vel heller er en spirituell shaman, som en venn så passende påpekte - internasjonalt mer ettertraktet og priset enn noensinne.

Les også: Tre grep og ordets kraft

Noe som er ekstra interessant, med tanke på at hun mellom 1979 og 1996 ga ut bare et eneste album, det noe slappe hvileskjæret «Dream of Life» i 1988.

Husmor Patti

Hun holdt seg langt unna rampelyset i disse årene, og valgte vekk karieren for å kunne være hjemme med sine to små barn. Og da hun endelig gjorde comeback som liveartist i 1996, hadde det gått hele 16 år siden sist hun var på turné.

- Det var en helt annen verden jeg kom tilbake til. Teknologien hadde gjort et kvantesprang, det politiske kartet var tegnet om og holdningen til mange ting var kraftig endret. Men samtidig var også min egen situasjon helt annerledes. Jeg hadde lagt ungdomstida bak meg. Jeg hadde blitt både mor og enke, og befant meg derfor i en helt annen livsfase.

Nettopp derfor opplevde jeg kanskje ikke forskjellen som artist som så formidabel likevel. Det som hadde endret seg var jo bare en liten del av noe mye større, filosoferer Patti Smith da vi får noen minutter sammen med henne etter at 300 mennesker hadde fått sine bøker, plater og annen Patti Smith-memorabilia signert på Tanum.

Gjerne med et par vennlige ord med på ferden.

Entusiasme og energi

Men selv om mye var annerledes, presiserer Patti Smith at mye også var likt.

- Det var jo først og fremst de ytre rammene som hadde endret seg. Det som virkelig betyr noe - entusiasmen, energien og den positive nysgjerrigheten jeg møtte hos folk - var fortsatt den samme.

Og det gjorde det verdifullt og lystbetont å fortsette å turnere, spesielt som det hadde kommet til nye generasjoner som jeg ikke hadde truffet gjennom min musikk tidligere, forklarer Patti Smith som i vinter slapp sitt fjerde album siden tusenårsskiftet.

Ifølge mange kritikere er «Banga» dessuten hennes sterkeste etter at hun «pensjonerte» seg med «Wave» i 1979.

Les også: Patti Smith stengte CBGB's

Poeten Patti

Parallelt med musikken, har Patti Smith alltid jobbet litterært. Det har resultert i flere prosabøker, med diktsamlingen "Seventh Heaven" (1972) som den første og med "Babel" (1978) som den første kjente.

Det store litterære gjennombruddet kom likevel da hun for to år siden ga ut biografien "Just Kids", om hennes og kjærestefotograf Robert Mapplethorpes år som unge og sultne kunstnere i et vitalt 1970-talls New York.

Les også: Skriver filmen om sitt liv

I februar kom boka ut i norsk språkdrakt, oversatt til nynorsk av Brit Bildøen, og det var denne som naturlig nok sto mest i fokus under signeringsseansen på Tanum tirsdag.

Poesi for ensomhet, musikk for fellesskap

Patti Smith har tidligere mer enn antydet at det kommer mer prosa fra henne om ikke så altfor lenge. Men selv om hun trives både som musiker og forfatter, står de to tingene i skarp kontrast for henne.

- Du prøver riktignok å formidle noe av det indre i det du gjør, uansett hva slags form det måtte ha. Men måten det gjøres på blir helt forskjellig. Når jeg skriver dikt, så gjør jeg det helt alene og med meg selv som eneste målgruppe. Da eksisterer ingen andre i den kreative fasen, forklarer Patti Smith og fortsetter:

- Når jeg skaper musikk derimot, så samarbeider jeg ofte med andre og skriver også for andre. Mens diktene er for meg selv, så er musikken der for å kommunisere med omverdenen og skape positive fellesskapsfølelser. Derfor blir aldri mine konserter helt like, heller ikke de to denne uka i Oslo, lover Patti Smith før hun høflig sier farvel og trekker seg tilbake på hotellet.

Les flere kultursaker på ABC Nyheter

Les flere nyheter her