Iril (18) om året etter 22.juli:

- Jeg har et liv å leve!

VENDTE TILBAKE: I dag var Iril Myrvang Gjørv tilbake på Utøya. Her på Teltplassen. (Foto: Privat)
VENDTE TILBAKE: I dag var Iril Myrvang Gjørv tilbake på Utøya. Her på Teltplassen. (Foto: Privat)

22. juli 2011 var en dag som forandret meg og gjorde meg sterkere. Men det var også den dagen jeg mistet kontrollen over meg selv.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Iril Myrvang Gjørv:

Iril Myrvang Gjørv (18) fra Bardu i Troms overlevde Utøya uten fysiske skader. Hun har tidligere kommentert fra rettssaken for ABC Nyheter.

ABC Nyheter har også tidligere intervjuet Iril om opplevelsene på Utøya.

Les intervjuet her

Å miste kontrollen over seg selv er en rar følelse. Du vet ikke helt hva du gjør, hvorfor du gjør det og hva du skal gjøre framover. Du har ingen plan. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte jeg mistet kontrollen, men jeg tror det har litt å gjøre med det å vite at man skal dø.

Jeg lå gjemt i en fjellsprekk nedenfor kjærlighetstien på Utøya i nesten to og en halv time. De to og en halv timene jeg lå der forberedte jeg meg selv på å dø, å ikke eksistere lengre. Jeg tenkte på hvordan det ville være for familien min og vennene mine. Jeg tenkte også på hva jeg hadde gjennomført og gjort i livet mitt, om jeg hadde utrettet noe, vært noe for noen. Til slutt, etter jeg hadde bestemt meg for at sånn måtte det bare bli kom en annen følelse. Følelsen av å ikke bry seg. Jeg var til slutt likegyldig til døden, fordi jeg visste at hva jeg så der og da, hva jeg opplevde, var så utenkelig og ekstremt at jeg ikke trodde jeg ville ha klart å takle det om jeg kom derifra i live uansett.

At én person hadde kontroll over meg, at han bestemte om jeg skulle leve eller ei, var nok det som gjorde at jeg mistet kontrollen. Mitt liv var i hans hender.

I flere uker og måneder etter at jeg var i sikkerhet gikk jeg rundt og følte meg som et spøkelse. Jeg følte ikke glede over å ha overlevd, jeg følte bare skyld og usikkerhet. Det tok lang tid før jeg klarte å falle til ro med at jeg faktisk var her, at jeg kunne fortsette livet. Det var ikke enkelt.

Det var helt uinteressant å være på skolen, jeg skjønte ikke hvorfor jeg gadd. Jeg skjønte ikke poenget i å gjøre alt jeg pleide å gjøre før, og jeg husket ikke hva jeg brydde meg om før den fredagen. Jeg husket ikke hva som betydde noe for meg. Nå var det ord som demokrati, kjærlighet, “et liv i kamp”, Utøya-generasjonen og terrorisme som var temaene i samtalene jeg hadde med venner og familie.

Ofte så husker jeg godt “hvem” jeg var før, men noen ganger føler jeg 22. juli har formet meg og den jeg er i dag. Jeg vil ikke at den dagen hvor alt var så vondt skal forme den jeg er og kommer til å være, jeg vil bare lære. Men jeg har aldri vært et offer. Det har vært så viktig for meg å ikke være et offer, men en overlevende. Fordi jeg er heldig. Akkurat det å skjønne at jeg har vært heldig har tatt lang tid å ta innover seg. Jeg tror veldig mange av oss som overlevde kjenner på eller har kjent på den skyldfølelsen. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Hva om jeg tok til høyre i stedet for til venstre? Hva om jeg tok med meg han eller henne dit hvor jeg var? Er jeg egentlig heldig? Alt var jo så tilfeldig. Det må jeg bare falle til ro med og tro. Jeg vil aldri vite hvorfor jeg tok til venstre ved kjærlighetsstien og ikke til høyre.

Tiden i etterkant av 22. juli har vært fylt med masse sorg, savn og tårer. Det har vært spesielt å dra på alle minnekonsertene, det har vært spesielt å alltid bære en rose. Jeg hadde ikke noen gang forestilt meg at jeg skulle være en del av Norges største terrorrettssak, jeg hadde aldri forestilt meg at en ettermiddag skulle endre så mye, jeg hadde aldri forestilt meg at min redning skulle være en psykolog. Det har endret hvordan jeg ser på verden, hva jeg bryr meg om og det har lært meg at livet er så inderlig skjørt. Det har lært meg hva som er viktig for meg. Bare det å gi et smil til mannen i gata, gi en klem til en venn, fortelle de du er glad i at du er glad i dem.

For meg har alltid det viktigste vært å fortelle. Fortelle til de som vil høre, snakke om hva som er tungt, hva som er bra. Jeg er så redd for at vi skal glemme de som aldri kom hjem fra øya i live, glemme hvorfor de var der og hva de sto for. Jeg er så redd for at folk ikke lengre vil høre eller prøve å forstå. Jeg er også redd for at jeg selv skal glemme.

Oppi denne tunge tiden har det oppstått noe som jeg aldri har vært borti før. Galgenhumor. Fra dag én har jeg ledd og smilt. Av og til, når ting er så uforståelige og absurde, så har man ikke noe annet valg enn å le. Det er et fenomen som har hjulpet meg masse, men som jeg også merket ikke alltid passet ute i det offentlige.

Det har tatt meg lang tid å få deler av denne “kontrollen” tilbake. Jeg jobber ennå med akkurat det. Jeg kjenner fortsatt på sorgen, savnet, adrenalinet som pumper når jeg hører uventede lyder, konsentrasjonsvanskene på skolen og utmattelsen fra en lang dag. Men det er også godt å kjenne på dette i blant, da vet jeg at jeg lever.

Å miste kontrollen har ikke vært det tyngste. Kontrollen kan jeg få tilbake en dag, men min venn Anders Kristiansen er fortsatt borte. I begynnelsen var tanken på å miste en person som alltid var rundt deg, alltid var tilstede, en utenkelig ting. Forskjellen nå og for 12 måneder siden, er at nå gråter jeg med et smil om munnen, nå smiler jeg når jeg tenker på han.

Ett år har gått og jeg er her ennå. Jeg kjenner mindre på det som en gang var så tungt og jeg husker mer og mer av «hvem» jeg var før. Nå lever jeg normalt.

Endelig kan jeg si til meg selv; “Beklager Iril, jeg har ikke alltid tid til å være trist og lei, jeg har et liv å leve.”

Les flere kommentarer fra Iril:

- Det er så mye å si, samtidig har jeg ikke ord

- Anders ville hjelpe noen før han døde

- Ferdig med Breivik

Flere spørsmål enn svar

Terroristen som skapte helter

Personvernpolicy