KONSERT: Jack White - Orange Scene, Roskilde Festival, Danmark - fredag 6. juli 2012

White i svarthvitt

På Roskilde-festivalen var Jack White visuelt streng, men musikalsk leksom. Foto: NTB Scanpix
På Roskilde-festivalen var Jack White visuelt streng, men musikalsk leksom. Foto: NTB Scanpix

Stilistisk tviholder Jack White på et svartthvitt show, men innholdet han byr på rommer både farger og nyanser.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gjennom det siste drøye tiåret har Jack White bygget seg opp som en av dette tiårets mest spennende - og vel også mest hypa - personligheter i rocken. På Roskilde-festivalen seint fredag kveld bekreftet han at begge karakteristikkene kan forklares og forsvares.

Les også: Tiårets personlighet

Konsekvente kontraster

For samtidig som hans smårufsete uttrykk gir musikken liv og en duft av det spontane, er showet amerikaneren fra Detroit byr på så konsekvent gjennomført at det grenser til det kalkulerte.

Selv stiller herr White i helsort antrekk under sin hvite hatt, mens samtlige medlemmer i turnébandet The Peacocks er kledd i helhvitt fra topp til tå. Og for å øke kontrastene ytterligere, er Jack White den eneste mannen på scenen. Alle medmusikantene er kvinner.

Denne kvelden.

Jack White alternerer nemlig på årets turné mellom to helt ulike band, som nærmest skifter fra konsert til konsert. Det ene (The Peacocks) med bare kvinner i rekkene, det andre (Los Buzzardos) med bare menn.

Og hvis noen lurte: selvsagt er også scenedesignet konsekvent holdt i svarthvitt, fra forsterkere og instrumenter til lysspotter bak på scenen.

Les også: 75.000 for White Stripes-singel

Musikalske nyanser

Men der Jack Whites visuelle estetikk og organisasjonsstruktur ikke gir rom for nyanser bortenfor det hvite og svarte, er hans musikk langt mer nyansert og fargerik. Her henter han impulser fra skranglete garasjerock og her flørter han med folk, metal og country - samtidig som han starter alle sine utflukter og krumspring støtt stående på en solid, bluesbasert grunnmur.

På Roskilde fungerte det stort sett bra med både energi og kraft, og innimellom også med lavmælt akustisk varsomhet. Og med god plass til Whites egen utforskerferd på gitarstrengene, som riktignok ikke alltid nådde helt ut til de 60.000 tilskuerne nedenfor Orange Scene.

Det store løftet

Årets turné kommer i kjølvannet av utgivelsen av solodebuten «Blunderbuss», og i Roskilde bød han på en håndfull sanger derfra, samtidig som han plukket nemsomt fra sin katalog med både The White Stripes, The Raconteurs og The Dead Weather.

Fra den nye framsto de innbyrdes så forskjellige «Sixteen Saltines» og «I Guess I Should Go To Sleep» som to høydepunkter.

Det helt store løftet kom likevel ikke før seint i konserten, med The Raconteurs-låten «Steady, As She Goes» som la alt til rette for det endelige og naturlige punktum med The White Stripes-klassikeren «Seven Nations Army».

Den genialt enkle, men så effektivt medrivende sangen som i dag er «obligatorisk» på allsangmenyen på alle store fotballkamper. Og som selvsagt ljomet også over Roskilde-sletta, flere minutter etter at Jack White hadde forlatt scenen.

Les flere kultursaker

Les flere nyheter

Personvernpolicy