Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
* Terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik (33) startet i Oslo tingrett 16. april og avsluttes fredag 22. juni.
* Breivik er tiltalt for terrorangrepene i regjeringskvartalet og mot AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011, hvor han drepte 77 mennesker.
* Breivik har erkjent forholdene, men nekter straffskyld. Han påberoper seg nødrett fordi han mener drapene var nødvendig for å redde sin etniske gruppe fra utryddelse på grunn av innvandring til Norge.
* To sakkyndigrapporter har konkludert ulikt i spørsmålet om Breivik er strafferettslig tilregnelig eller ikke.
* Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at Breivik skal overføres til tvunget psykisk helsevern i tråd med den første sakkyndigrapporten, der det slås fast at han var psykotisk i gjerningsøyeblikket, men åpner for at påstanden kan bli endret til fengselsstraff.
* Breivik ønsker selv fengselsstraff, og har sagt at han kun vil anke dersom han blir overført til psykisk helsevern.
* Dom i saken faller enten 20. juli eller 24. august.
Det er kun tre dager han ikke har fått fulgt rettssaken siden starten 16. april. Forfatteren, som etter terrorangrepene i fjor sommer omtalte seg selv som «monomant opptatt av 22. juli», har brukt våren og forsommeren til å trenge ned i det mørkeste kapittelet i norgeshistorien siden krigen. Dels som kommentator for VG, men mest fordi han har behov for å være til stede for sin egen del, forteller han til NTB. For å forsøke å forstå. Og for ikke å glemme.
«Prosessen» het Jacobsens forrige kommentar i VG. Den oppsummerer rettsprosessen mot Breivik så langt, men er også en gest til boken med samme navn av Franz Kafka, en bok som har gitt oss en egen betegnelse for enkeltmenneskets umulige kamp mot et ugjennomtrengelig byråkratisk og juridisk system.
– Men i Breivik-saken må vi snakke om en omvendt Kafka-prosess, hvor alt er blitt snudd på hodet. Her vil den tiltalte det samme som ofrene. Her vil aktoratet at han skal slippe fengselsstraff, mens forsvarere vil ha en så streng straff som mulig. Hele saken er et paradoks, fastslår Jacobsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– På toppen kommer det faktum at saken i stor grad er lukket for folk flest. Breivik er ikke blitt kringkastet. Barndommen har det blitt lagt lokk på. Saken er fremdeles på mange måter et mysterium.
Jacobsen mener det hadde vært viktig for samfunnet å få vite mer om Breiviks historie og bakgrunn.
– Det vi sitter igjen med nå er flisespikking for å få skrapet sammen nok juss og nok tvil om utilregnelighetsbiten, slik at vi kan få han dømt, mener forfatteren, som svarer et ubetinget ja på at det vil bli utfordrende dersom dommerne sender Brevik til sykehus istedenfor fengsel.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Da får den norske rettsstaten et stort forklaringsbehov. Dette handler til syvende og sist om at det norske rettssamfunn skal kunne se folk i øya etter denne prosessen og si at nå har rettferdigheten skjedd fyllest. Hvis ikke rokker du ved selve samfunnskontrakten i Norge, som sier at de som blir styrt bør kunne ha en viss tillit til dem som styrer, sier Jacobsen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: - Breivik skjønner ikke at han er syk
Gjennom ni uker har rettssaken bølget mellom rå sorg og tørre, akademiske utlegninger, med krevende mellomspill av hatideologi fra den tiltalte.
Jacobsen sier han hadde vært forbannet over rettssakens form hvis han hadde mistet et barn på Utøya.
– Det må være en enorm tilleggsbelastning for de pårørende å bli tvunget til å gå gjennom uker med politiske forelesninger, høyreekstremister og psykiatrisk krangel. Retten er selvfølgelig redd for å bli beskyldt for saksbehandlingsfeil, men både forsvarerne og aktoratet burde ha tatt mer hensyn i valg av sine vitner. Rent menneskelig burde det vært en mye kortere rettssak med mindre fokus på gjerningsmannen, mener Jacobsen.
Les også: - Han ønsket å bli stor, å bli en helt
– Samtidig så kan jo ikke jeg si dette på vegne av de pårørende, for de støtter jo Lippestads mål. Det er den absurde situasjonen vi har kommet i: Ofrene sitter nærmest og heier på forsvarerne.
Artikkelen fortsetter under annonsenJacobsen sammenligner rettsprosessen med en roman fra virkeligheten.
– En kriminalroman med kjent gjerningsmann hvor spenningsmomentet ligger i om han får en rettferdig straff eller ikke. Og hvor de siste sidene har blitt revet ut, slik at leserne, i overført betydning, ikke får vite hele svaret fordi noe helt vesentlig mangler.
Les også:
Endelig klart for Husby og Sørheim
