Striden om jordbrukoppgjøret:Det er ikke bare Kennelklubben som driver dressurkurs

Mandag morgen vil tusener av bønder med og uten traktor invadere Oslo for å protestere mot det de oppfatter som et skambud fra regjeringen i årets jordbruksoppgjør.

Med bruddet i årets jordbruksforhandlinger står Senterpartiet overfor et veivalg:

De må velge om de skal provosere sine kjernevelgere, landbrukets folk, eller sine regjeringfrender i Arbeiderpartiet.

Veivalget kan avgjøre hvilken side av sperregrensa Sp vil havne på neste år. Og dermed hele det rødgrønne regjeringsprosjektet.

Situasjonen er at for første gang på 12 år brøt både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag forhandlingene i årets jordbruksoppgjør.

Det skaper alvorlig trøbbel for Sp. I denne kritiske situasjonen velger partiledelsen å arbeide aktivt for å befeste et dogme som passer Arbeiderpartiets landbrukspolitikk som hånd i hanske.

Med dette er Sp-ledelsens valg klart, de slår heller mot den stadig mindre skaren av sine egne kjernevelgere, bøndene.

Ap- og Sp-ledelsens politikk nå er å gi bøndene en jordbruksdiktat som innebærer tusenlapper mindre enn folk flest får i lønnsoppgjørene. 13.000 kroner til bøndene - 17.400 som gjennomsnitt til andre.

Fra før betales et årsverk i landbruket med under 300.000 kroner, mot 469.000 som gjennomsnitt for andre.

Riktignok stemte også Sp imot å tette bøndenes inntektsgap i forhold til andre grupper da regjeringens landbruksmelding ble banket gjennom i Stortinget forrige måned.

Men det var ikke enda større inntektsgap regjeringspartiene reklamerte for da.

Når partiledelsen nå mener at landbrukets folk skal komme enda dårligere ut, krever det skolering av Sp-partiapparatet.

Eller skal vi kalle det dressur?

Talepunkter er sendt ut til fylkesledere. Statssekretærkorpset og andre som ikke er så skolert i landbrukspolitikk, får den samme skoleringen.

Innholdet er at staten ikke skal gi mer til bøndenes inntektsmuligheter i år, enn det første lave tilbudet som offisielt forelå da Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag brøt.

Les også: - Dramatisk at bøndene bryter mot det en Sp-statsråd sier er bra.

Senterparti-ledelsen påberoper seg en praksis som innebærer at Stortinget skal ha mindre spillerom ved et brudd i jordbruksforhandlingene, enn en hvilken som helst lønnsnemnd når det oppstår brudd i tarifforhandlingene for lønnsmottakere.

Ved konflikt mellom partene i tariff-forhandlinger kan Stortinget vedta lønnsnemnd. Der veier en sammensatt lønnsnemnd krav og tilbud opp mot hverandre og dikterer de nye lønnsbetingelsene som et kompromiss.

Men Stortinget skal ikke ha noe valg. De skal de vedta statens opprinnelige og lave tilbud i jordbruksoppgjør der landbrukets organisasjoner finner tilbudet for elendig og bryter forhandlingene.

Det skal skje uansett om partiene mener vedtatt landbrukspolitikk tvert i mot tilsier mer, og ikke mindre.

Begrunnelsen for denne holdningen er at det vil undergrave forhandlingsretten norsk landbruk har, dersom Stortinget skulle vedta noe annet enn regjeringens laveste diktat.

Praksisen Navarsete, Brekk og de andre viser til, ble innført hovedsakelig av kutt-kåte Ap-regjeringer i foregående tiår.

Budskapet er klart. Hvis bøndene er så frekke at de bryter forhandlingene med regjeringen, skal Stortinget straffe dem økonomisk.

Ikke i noen hovedavtale. Man skulle tro at et slikt grep er nedfelt i spillereglene mellom partene. Også jordbrukets organisasjoner og staten har en hovedavtale som regulerer forholdene dem i mellom.

Men nei. Hovedavtalen inneholder ingenting om hva som skjer hvis partene bryiter forhandlingene.

Derimot fikk også jordbruket før dagens hovedavtale kom på plass i 1992, avgjort inntektstvister for en voldgiftsdomstol oppnevnt av Stortinget.

Så sent som i 1974 og 1978 sendte Stortinget brutte forhandlinger til voldgift.

I juli 1978 oppsummerte VG at bøndene hadde fått mye der, ja faktisk lå på et inntektsnivå omtrent som gjennomsnittet av skattebetalerne.

Se så hva Sp, KrF og Venstre sa i 2000, siste gang det ble brudd i forhandlingene og voldgiftsordningen var avviklet. Også da var det en Arbeiderpartiregjering med landbruksminister Bjarne Håkon Hanssens som dikterte nedgang i inntekt:

«Disse medlemmer vil understreke at det ikke må innføres en praksis der et meget magert førstetilbud fra staten skal tvinge jordbruket til lydighet under trusselen av at Stortinget alltid skal vedta Regjeringens proposisjon bokstav for bokstav.

Disse medlemmer vil bemerke at ved å legge fram et så dårlig tilbud som årets, er Arbeiderpartiet med på å undergrave den frie forhandlingsretten som partiet ellers er en varm forkjemper for.», skrev de i sin innstilling.

Dilemmaet partitoppene resonnerer med, er at landbrukets forhandlingsrett ville bli truet dersom Stortinget skulle forbedre statens utgangstilbud. For da skapes en praksis der neste Storting kan tenkes å forverre framtidige jordbruksavtaler.

Så enkelt er det ikke. I år eksisterer det ingen avtale å overprøve. Stortinget skal rett og slett gi et diktat om hvor de mener bøndenes inntektsnivå bør ligge.

Det er ingen ting som tilsier at diktatet automatisk skal være elendig.

Noe annet ville det være om Stortinget skulle overprøve en inngått avtale som var forhandlet fram, slik Fremskrittspartiet hvert år går inn for, og Høyre inntil nylig har stemt for i behandlingen av jordbruksavtalene.

La oss stille spørsmålet på hodet for Navarsete, Stoltenberg og Lysbakken (sistnevnte har avslått å kommentere jordbruksoppgjøret):

Hvilken frie forhandlingsrett er det, at landbruket bare skal kunne forhandle hvis de alltid skal inngå avtale - uansett hvor dårlig den er? Og at straffen blir et enda dårligere diktat hvis de bryter?

Det er ikke bare landbruksvennlige politikere som skal dresseres.

Først og fremst er det bøndene selv som må til pers.