Meny

Annerledeslandet fyller år

Det nasjonale historiske museet ble åpnet i 1981, og frisen på veggen er typisk for sosialrealistisk kunst på denne tiden.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fascistisk okkupasjon, kommunistdiktatur og statlig kollaps. Bursdagsbarnet Albania har vært gjennom mye i sin 100 år lange periode med uavhengighet.
(ABC NYHETER/TIRANA): Fra middelalderen var det vestre Balkan dominert av Det osmanske rike. Før uavhengigheten var Albania et svært fattig fjelland.


- Det albanske området var delt i forskjellige administrative enheter under det osmanske riket. Den albanske nasjonalistbevegelsen gikk inn for å forene alle disse med økt selvstyre, sier postdoktor Cecilie Endresen. Hun har Albania som et av sine spesialområder.

Frem mot balkankrigene var ikke målet først og fremst full selvstendighet. Man ønsket økt selvstyre og større politiske fullmakter. Men den første balkankrigen som brøt ut i 1912 forandret veldig mye.

- De kristne nasjonene omkring angrep mens det osmanske riket var på vikende front. Uavhengighetserklæringen var en følge av disse angrepene, sier Endresen.

28. november 1912 hadde Albania sin «Eidsvollsforsamling» da 83 delegater fra alle deler av landet samlet seg i byen Vlora og erklærte uavhengighet.

Les også: Syden har blitt større

I juni 1913 forlot osmanske styrker albansk jord etter 500 år ved makten. Men snart rådet kaos igjen, og under første verdenskrig ble landet splittet i en rekke halvautonome områder under innflytelse av ulike land. Hellas og Italia kivet om området under og etter første verdenskrig, og det var først etter Hellas’ nederlag i den gresk-tyrkiske krigen området vendte tilbake til albansk kontroll i 1921.

I løpet av 20-tallet økte også italiensk innflytelse over Albania, og i november 1927 ble det sendt en stor italiensk militær delegasjon til landet. Italienske offiserer ble knyttet til albanske militæravdelinger og italienske «rådgivere» ble innsatt i ulike departementer.

7. april 1939 annekterte den italienske fascistlederen Mussolini landet, og italienske tropper okkuperte det. Den daværende kong Zog flyktet til Hellas med familien.

Les også: Albanias kronprins er død

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig kjempet ulike partisangrupper mot italiensk og tysk okkupasjon. Den nasjonale fronten ble dannet i april 1939, og inkluderte Enver Hoxha, som skulle bli landets leder under kommunismen.

Da Italia ga opp krigen i september 1943 gikk okkupasjonsstyrkene i Albania i oppløsning. Tyske Wehrmacht gikk inn isteden, og partisanenes kamp fortsatte. Det var originalt en veldig liten kommunistbevegelse i Albania, med støtte fra jugoslaviske partisaner. I 1944 lykkes de å drive tyskerne ut av landet, noe som økte kommunistenes legitimitet.

Les også: Her er de beste WWII-jagerne

Et albansk flagg vaier over området en gang kjent som Blloku, et kvadratkilometerstort området forbeholdt kommunistpartiets elite. Et albansk flagg vaier over området en gang kjent som Blloku, et kvadratkilometerstort området forbeholdt kommunistpartiets elite.

- Men ved siden av de kommunistiske partisanene var det flere væpnede grupper, som av og til samarbeidet som motstandsbevegelse, og av og til lå i strid med hverandre, sier Endresen. Ved slutten av krigen var Albania lutfattig og ødelagt. Den nye regjeringen under ledelse av statsminister Enver Hoxha organiserte arbeidsbrigader for å reparere veier og gjenoppbygge hus. Industri, banknæring og transport ble nasjonalisert. I 1945 kom det en lov om jordreform der private gods ble brutt opp og omfordelt.

- Under kommunismen ville Albania være annerledeslandet. Det ble mer og mer isolert og litt inadvendt, sier Endresen.

- Dessuten er det en av de få statene i Europa med muslimsk flertallsbefolkning, og en av de eldste sekulære grunnlovene, og med et språk som ikke ligner på de rundt, en egen indoeuropeisk gren. Videre er Albania fysisk litt utilgjengelig med bratte fjell, isolerte daler, inntil nylig svært dårlig infrastruktur og så videre.

- Albania er mest annerledes fordi det har vært lite forsket på og besøkt, tror jeg, sier Endresen.

Forbød religion

I løpet av 50-tallet ble forholdet mellom Kina og Sovjet dårligere, og Albania tok Kinas side. I 1961 førte dette til fullstendig diplomatisk brudd mellom Albania og Sovjet.

- Hoxha dyrket det han mente var den reneste, mest uforfalskede form for stalinisme og kuttet derfor kontakten etterhvert med alle andre land som etter hans mening etterhvert «fravek» denne, sier Endresen.

Inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen forbød Albania utøvelsen av religion, og erklærte seg som «verdens første ateistiske stat». Prester og muslimske geistlige ble skutt eller fengslet, kirker og moskeer ødelagt, eller gjort om til lagre og sportshaller.

- Det var ekstremt diktatorisk. Også totalt ateistisk, med grunnlovsforbud mot enhver form for religionsutlvelse, så religion var altså ikke bare uglesett altså som i de andre kommunistilandene, men ble forsøkt helt utradert, alle trossamfunn stengt og ødelagt.

Les også: Stalins datter er død

Etter kommunismens fall måtte de religiøse institusjonene bygges på nytt fra grunnen av. Gudshus var stengt, gjort om til barer, fjøs, museer, butikker eller ødelagt.

Da Mao døde i 1976 mistet Kina interessen for Albania, og landet ble nødt til å forbedre forholdet til naboland som Jugoslavia og Hellas. Likevel var landet svært isolert i denne perioden.

Kommunismen i Albania var xenofobisk, isolasjonistisk, veldig innadvend og ekstremt brutal. Enver Hoxha døde i 1985. Noen få politiske reformer ble gjennomført og religion igjen tillatt i 1990.

Kommunismens fall

Mor Albania vokter over byen ved martyrenes kirkegård. Kirkegården minnes de som døde under kampen mot det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Mor Albania vokter over byen ved martyrenes kirkegård. Kirkegården minnes de som døde under kampen mot det fascistiske Italia og Nazi-Tyskland under andre verdenskrig.

I 1990 stormet tusenvis av albanere murene til vestlige ambassader i et forsøk på å flykte fra landet. Studenter begynte demonstrasjoner og sultestreiker, og 11. desember 1990 gikk regjeringen til slutt med på å tillate uavhengige politiske partier.

- Få økonomiske reformer var gjennomført, og overgangen til kapitalismen var i liten grad forberedt. Det ble humanitær krise, landet var så fattig og utmagret av kommunismens dysfunksjonelle økonomi i Albania, sier Endresen.

Da det så ble mulig å komme seg over grensene var det mange som gjorde det, og reiste til Hellas eller Italia.

- Albania var en stat som på mange måter gikk i oppløsning, mens man i et svært betent politisk klima forsøkte å lage en ny form for stat. Den såkalte demokratiske opposisjonen som overtok makten hadde ikke noe særlig erfaring med å styre på et vellykket vis, og demokratlederen Sali Berisha ble president og ble mer og mer autoritær. Det var ganske mye politisk og økonomisk kaos sammen med de sosiale og kulturelle omveltningene.

Pyramidespill og opptøyer

I løpet av 90-tallet utviklet det seg en omfattende form for pyramidespill i Albania. Mange solgte seg fra gård og grunn i håp om rask gevinst. Flere tapte alt de eide og hadde. I 1997 eksploderte det. Gatedemonstrasjoner ble til opptøyer, politi og militæroffiserer la på flukt og våpenlagrene deres ble plyndret. Kaoset varte i flere uker og ble først brakt under kontroll da det ble satt inn internasjonale fredsbevarende styrker.

- Så vidt jeg vet investerte også staten i pyramidespillene. Det kollapset etterhvert, med fullt kaos som følge. Det endte med at staten imploderte for andre gang på under ti år. Det kom til regimeendring der sosialistpartiet kom tilbake til makten, sier Endresen.

Regjeringen som ble valgt i juni 1997 klarte gradvis å gjenopprette kontrollen over landet, men over en halv million våpen hadde blitt plyndret våren 1997. Å overbevise folk om å levere dem tilbake var stort sett mislykket.

Ut av kaoset

Moskeen Et’hem Bey fra 1700-tallet er en av de få virkelig gamle gjenværende byggene i Tirana.Moskeen Et’hem Bey fra 1700-tallet er en av de få virkelig gamle gjenværende byggene i Tirana.

Sakte klarte likevel Albania å stable seg på beina igjen. Vanlige albanere var skrekkslagne over det som skjedde med landet i 1997, og dette har bidratt til at landet har unngått tilsvarende kaos, selv i perioder med høyt politisk spenningsnivå.

- På overflaten er det mye som har blitt bedre, men det er ikke en veldig velfungerende stat, sier Endresen.

- Prosjektet er å bli akseptert av verden og bli del av de vanlige internasjonale strukturene, som for eksempel EU. Albania er tørste etter å komme ut av isolasjonen og bli et respektert, vanlig land.

- Mange tror Albania er et veldig voldelig land, men det er det overhodet ikke lenger. Det er svært fredelig, sier Endresen.

Albania har et stort muslimsk flertall, med enkelte kristne ortodokse og katolske minoritetsgrupper. Det er også et svært sammensatt islamsk landskap med stort mangfold. Man har blant annet sufiordener som har vært mer utbredt på Balkan tidligere, men nå er bedre bevart blant albanere.

Hovedskillet i albansk politikk i dag er mellom det sosialistiske partiet, kommunistpartiets arvtakere, og det demokratiske partiet, som er arvtakerne etter den første antikommunistiske motstanden på 90-tallet.

- Det er to elefanter som står steilt mot hverandre uansett og ikke kan samarbeide om noe, nærmest. Det har blitt flere småpartier, men det er to store blokker som dominerer i det partipolitiske landskapet, sier Endresen.  

(Øvrige kilder: The Bradt Travel Guide)

Les flere nyheter

Populært