Barns beste

Ytringsfrihet er en demokratisk rettighet, men en liten tanke på hva som blir ytret, og en tanke på at kanskje ikke alle har fått samme trygghet på sitt opprinnelsessted kan ikke være av veien. I krise hopper alle dit det er mulig: når huset brenner hopper selv normalt fornuftige mennesker ut av vinduene, selv fra Twin Towers øverste etasjer, når båten synker hopper folk på sjøen uten redningsutstyr - i et lite redningshåp. Noen hardt trakkasserte ”hoppet” til Norge fordi det var mulig å komme seg hit, som alternativ til hva de opplevde der de var.

I tillegg til dem som bare søker en forbedret økonomi, har vi asylsøkere av ulike kategorier, deriblant en del landflyktige fra ulike deler av og rundt de tidligere ”folkedemokratiene” Sovjet og Jugoslavia, rand- og grenseregionene mellom Afrika/Arabia/Asia, samt fra andre jernregimer og etniske konfliktområder verden rundt. Mange av dem var som tilhørende etnisk gruppe eller folkeslag truet, tvangsforflyttet og undertrykt, og gjerne utestengt fra skolegang og inntektsmuligheter – i et samfunn i rettslig oppløsning og økonomisk ruin.

I fortvilelse så de ingen annen utvei enn å flykte til en forhåpentlig tryggere tilværelse. De er fordrevne, på flukt, og søker asyl, men er etter dagens regler uten rett på politisk asyl fordi de ikke var regjeringsforfulgt som part i krigshandlinger, - eller krigshandlingene er offisielt opphørt, - og opphold på humanitært grunnlag er vagt og vanskelig oppnåelig. Etter flere år på fortvilet flukt og oppholdssøken har de ingen hjemstavn fordi de kanskje ikke engang var registrert der de flyktet/ble fordrevet fra sist, eller området har skiftet tilhørighet/identitet og ledelse, og registre er slettet.

Med de debattene som fortsatt føres om hvordan vi selv etter krigsopphøret for over 65 år siden, etter å ha straffeforfulgt og/eller kastet ut motpartens hovedaktører, har verdisatt og behandlet medløperne og sympatisørene samt de forledete og deres avkom, bør det være forståelig at ikke alle er like lystne på repatriering! Der er kanskje verken slekt, familie, hjem eller gammel omgangskrets igjen å vende tilbake til, de andre parters supportere har kanskje bodd i området hele tida, har kanskje t.o.m. flyttet inn/overtatt der flyktningene engang bodde, og har kan hende, som tilhørende ”fremgangsrikeste part” oppnådd flertall i enklaven.

Frambringelse og oppfostring av en etterfølgende generasjon er egentlig vår eneste oppgave på jord, og rent praktisk må barna (to - tre stk/par) frembringes mens aktuelle mødre er 20 til 40 år +/- to-tre år.

Mange hadde med seg mindreårige barn da de dro, eller har fått dem underveis. Disse har vokst opp under utlendigheta uten å være registrert hos noen ”ansvarlige” myndigheter og har derfor ingen hjemstavnstilknytning, men har sine bindinger til lengste eller siste tilholdssted.

Flere har kanskje også en partner som slektes fra ”motpartens side”, eller har under landflyktigheten funnet en partner annetsteds. Hvor er da hjem, hvor skal f.eks. et blandingsektepar med barn søke tilhørighet i et religions- eller etniskdelt konfliktområde?

Disse familiene er vel integrert, og barna er absolutt mest norsk, men myndighetene har ikke funnet grunnlag for å innvilge foreldrene asyl, og kan/ønsker ikke å innvilge dem opphold begrunnet i barnas følte tilhørighet, men har intet rettsgrunnlag for å skille barna fra foreldrene for å la barna bli.

Det eneste ryddige alternativ er da å innvilge bo- og arbeidstillatelse (a la Schengen) til dem som under sitt flerårige opphold allerede har vist seg tilliten verdig. Problemene oppsto da de ble nektet integrerende undervisning, skole og adgangen til å forsørge seg ved ærlig arbeide, å kjempe mot tilbakesending til et land der de vil inngå i en uønsket og trakassert etnisk minoritetsgruppe er ingen stor forbrytelse!