I Norge er landets lov overordnet religionens bud

"Det hun unnlater å nevne er at i Norge er landets lov overordnet religionens bud dersom det oppstår konflikt", skriver Eivind Kristensen om Kadra Yusufs kommentar på ABC Nyheter. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)
"Det hun unnlater å nevne er at i Norge er landets lov overordnet religionens bud dersom det oppstår konflikt", skriver Eivind Kristensen om Kadra Yusufs kommentar på ABC Nyheter. (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

I sin kommentar på ABC Nyheter skriver Kadra Yusuf om Breivik, kulturforskjeller og hatske uttalelser. Mye er fornuftig, men hun tar for gitt at alle innvandrere skal ha rett å medbringe og praktisere sin kultur og religion uhemmet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kadra Yusuf skrev torsdag en kommentarartikkel på ABC Nyheter om Breivik, kulturforskjeller og hatske uttalelser.

Les kommentaren: Retten til å ytre seg eller retten til å krenke?

Mye er fornuftig, men hun tar for gitt at alle innvandrere skal ha rett å medbringe og praktisere sin kultur og religion uhemmet, også til fortrengsel for vertskapets tilvante kultur, og har mindre pene antydninger om protestantenes ”menneskesyn”.

Det hun unnlater å nevne er at i Norge er landets lov overordnet religionens bud dersom det oppstår konflikt.

Fra katolske land kommer personer med en vesentlig tyngre lojalitet til kirken, og muslimer er mer eller mindre dypt indoktrinert at Koranen er den enerådende lov, tolket av mullaen, prediket av imamen, og rettslig opprettholdt av ayatollaen, som domsavsiger.

Koranen har en jus som i hovedsak var fragått i den kristne/hebraiske verden før koranens tilblivelse.

Da de første fremmedkulturelle i noe antall begynte å komme til Norge, hadde de fleste nordmenn ingen erfaringer med andre kulturers verdisyn, og levde etter Haavamaals gamle regler: Lov lyda eller land flyg!

Den som hadde et rom å leie ut, forventet seg at leietaker skulle følge lokale og anerkjente regler for omtenksomhet og bruk. Og den som inviterte gjester, forventet at gjestene forholdt seg til vertskapets normer/ordinær ”folkeskikk”.

Et mindretall hadde vært så langt og lenge utenlands at de visste at kulturforskjeller ville skape problemer dersom respekt og lydighet mot vertslandets kultur og lover ikke var presisert og akseptert i et adgangsdokument.

De sa ifra, men ble omgående stemplet som rasister og det som verre var, men følt sårende utsagn og avvisende holdning fra ikke-muslimer er ikke nødvendigvis hets eller rasisme, bare realitetserkjennelse etter langt mer enn 1300 års samfunnsutvikling, som følt sårede part ikke har deltatt i, og som vertskapet mener de må ”innhente” og akseptere i det land, storsamfunn og fellesskap de selv har bedt om å få komme inn i.

Selv om enkelte - med støtte i koranens/shariaens ”straffebulle” mot frafall – egentlig ønsker å opprette/opprettholde et beskyttet og koranstyrt muslimsk parallellsamfunn innenfor dets sikkerhetsnett, i påvente av ”den endelige avklaring”!

Bibelen beskriver at Herren skal dømme og straffe de syndige og ulydige, beskytte de lydige og trofaste, og belønne martyrene, og eksempelvis straffet Han de ulydige/frafalne med først utvisning fra Eden, deretter syndefloden, senere lot Han det regne svovel, ild og aske over Sodoma og Gomorra, og Han gikk heller ikke av veien for å la Egypt ”hjemsøkes” av en serie landeplager og deretter drukne noen egyptiske hæravdelinger da Han viste sin ”store godhet” og ledet sine lydhøre over/gjennom Rødehavet. Men selv om ikke alle sagt kristne følger oppfordringen, og også både verdslige og åndelige ledere opp gjennom tidene har oppfordret til annet ”i det godes navn” og ”til Guds ære”, uttrykte Sønnen at menneskene skulle ”vende det andre kinn til”.

Med Islam er det annerledes, Muhammed viderebrakte dekretet/Allahs instrukser - sammen med egne tolkinger (Hadithene) - der han påla de troende selv å gjøre av med dem som viste ringeakt eller motsatte seg Koranens/ Allahs ord og befalinger (man benytter handlangere til de skitne jobbene), derimot skal Han personlig belønne de hengivne og martyrene, i det minste de mannlige!

Mullaen tolker utsagnene og Imamen formidler budskapet, og Ayatollaen utsteder fatwaer - drapspåbud - for ringeakt, blasfemi og frafall, og det finnes mange ”madrasindoktrinerte” dypt og hengivent troende som gjerne blir martyrer for Allah med de forespeilede hinsidige bonus- og pensjonsordninger!

Mens Bibelen har ”misjonsbefalingen” (Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler) som i det minste i dag tolkes som oppfordring til det gode eksempels makt (helsestell/-pleie, mat - med misjonering) - har Koranen klare instrukser til de ”rett”-troende om egnede overtalelsesmetoder for dem som ikke uten videre innser Allahs storhet, og underkaster seg, og øye-for-øye-justis var i den milde enden.

Norge ble for øvrig kristnet med sammenlignbare metoder for ca 1000 år siden, men det er som sagt tusen år siden. Da het det at lyset fortrengte mørket!

Av Koranens totalt 114 vers (surer) begynner 113 med: I Allahs, den godtgjørendes og barmhjertiges navn, --, og det utropes fra moskeen til bønn fem ganger daglig, sju dager/uke – og pålegges personlig fremmøte i moskeen for å høre imamens rettledning hver fredag! Slikt farger sjelen hos mennesker uten etablert ballast og motforestillinger! Mullaene og Imamene/rettlederne er Allahs lokale representanter, deres redegjøring om Koranens påbud og tydning blir derfor blant ”fotfolket” en ordre til etterfølgelse, ikke en orientering!

De fleste mennesker er fredelige, rettskafne og lovlydige, også muslimer, men indoktrinert udiskutabel religionsunderkastelse sammen med imamers og andre rettlederes tolkinger av utsagn og rettledninger til Koranen gir noen leveregler og rettferdighetskriterier som ikke er forenlig/ sammenfallende med norsk lov, og Koranen skal ikke tolkes av hvem som helst – den er muslimsk lov, og skal etterleves (i imamens/ rettlederens tolking!), men i Norge skal norsk lov gjelde og etterleves!

Det gir dilemmaet: Diskret avvike fra: 1) ”den uforfalskede rette lære” – eller fra: 2) norsk lov – eller: 3) i stillhet forsøke å kompromisse mellom disse – eller 4) som koranlydig muslim lyve/tilsynelatende lyde norsk lov (taqiyya) (tilsv. mormonenes: Hensikten helliger --) – eller 5) fremstå som ”radikalist/ekstremist”!

La oss huske at selv gjennomprøvde og anerkjent fornuftige lover/retningslinjer kan være så motstridende at de ikke alle/begge kan tillates praktisert innenfor et fellesskap, som for eksempel de gjennom århundrer utviklede og hver for seg vel-fungerende retningslinjer for både høyre- og venstretrafikk.

Her har en gang et flertall valgt, eller kastet mynt, og utfallet blitt bestemmende for alle innenfor landets grenser. Besøkende må enten akseptere eller returnere! De behøver ikke lovprise, men plikter å respektere og forholde seg til vertslandets regler under sitt opphold.

Slik også med religonsbaserte og andre holdninger i konflikt med oppholdslandets lov!