Psykiatri og menneskeverd

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
Artikkelen fortsetter under annonsen

De sakkyndiges ulike konklusjoner i 22.juli-saken synliggjør et paradoks som mange psykiatriske pasienter har kjent på kroppen: det at en så lite eksakt vitenskap har så stor og ofte skråsikker definisjonsmakt.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Majoriteten av pasientene som mottar døgnbehandling i psykiatrien, har opplevd dype krenkelser i de avgjørende barne- og ungdomsårene og bærer på en grunnleggende utrygghet.

Tillitt og relasjoner blir krevende. Livet blir krevende.

Ved innleggelse foretas en skjematisk kartlegging av velmenende og jevnt over dyktige fagfolk som diskuterer seg imellom hva som feiler pasienten. Psykose, personlighetsforstyrrelse, angst, depresjon og tvang er vanlige diagnoser.

Når pasienten har fått «kjemisk avstand» til følelsene sine ved hjelp av symptomdempende medikamenter, så tilbys terapi. Mange erfarer at terapien verken blir vellykket eller fullført fordi tilgangen til følelsene er blokkert og liggetiden ønskes kortest mulig. Slik skapes svingdørspasienter. Slik forsterkes uførhet. Og slik forblir traumer ubearbeidet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Psykiatrien som system er veldig opptatt av å plassere mennesker inn i de «rette» kategorier:

Symptombaserte diagnoser. Man føler seg mer som et kasus, enn et helt og likeverdig menneske.

Samtidig er rigide regler som styrer når, hvor, hva og med hvem man kan snakke om livet sitt, med på å forsterke mindreverdighets- og skamfølelsen som mange kjenner på.

Siden diagnostisering og behandling skjer på grunnlag av symptomer og ikke bakenforliggende årsaker, er feildiagnostisering og feilbehandling relativt utbredt. Å ha en feilaktig psykiatrisk diagnose er stigmatiserende. Det har jeg sjøl erfart.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Uverdig er det også å bli nektet traumebearbeidelse fordi man anses «for syk». For sjøl om vi kjenner at innestengte følelser gjør større skade, gjør mer vondt, enn følelser som får komme til uttrykk i trygge rammer, så bestemmer de boklærde. Avmaktsfølelsen blir stor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke noe feil ved dem av oss som har opplevd krenkelser i oppvekstårene og som får helseproblemer som følge av det. Vi har normale reaksjoner på unormale opplevelser som vi trenger å få ut av oss.

Om psykiatrien i større grad hadde agert etter den enkle sannheten, så ville mange ha sluppet å bli påført nye krenkelser i møte med et system hvis ydmyke mandat er å hjelpe!

Anna Lindseth, stoppovergrep.no