Meny

Ferdig med Breivik

FERDIG: Etter dagens "møte" med Anders Behring Breivik i Oslo tingrett, er Iril Myrvang Gjørv ferdig med terroristen. Foto: Tor Strand
FERDIG: Etter dagens "møte" med Anders Behring Breivik i Oslo tingrett, er Iril Myrvang Gjørv ferdig med terroristen. Foto: Tor Strand

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da jeg så Anders Behring Breivik i retten i dag, visste jeg det; jeg bryr meg ikke lenger om han. Det er godt.
Iril Myrvang Gjørv

er 17 år og bor på Setermoen i Bardu kommune i Indre Troms.

Iril går på videregående skole på Bardufoss, og deltok på AUFs sommerleir på Utøya i fjor.

ABC Nyheter har tidligere intervjuet Iril om opplevelsene på Utøya.

Les hele intervjuet her.

Første dag av rettssaken er unnagjort og her sitter jeg. Det har vært en ekstremt slitsom og tung dag, men samtidig har den vært rolig.

Dagens kommentar vil for det meste handle om Anders Behring Breivik. Det er fordi jeg vil gi dere et innblikk i hvordan mine tanker om han har endret seg fra jeg lå gjemt på Utøya, til jeg fikk vite hans navn og utseende, til dagen i dag.

Dette blir nok det eneste innlegget fra meg som handler om han. Mer oppmerksomhet fortjener han ikke.

Intens stemning

Jeg har ikke tenkt til å analysere handlingene hans, hans stabilitet, hans psykiske helse eller hans reaksjoner på hva som ble sagt i rettssalen i dag. Det kan andre ta seg av.

Dagen i dag begynte tidlig for min del. Jeg var veldig spent og usikker på hva jeg kunne forvente. Heldigvis ble jeg plassert i en annen sal på tinghuset enn hovedsalen, noe som jeg tror lettet litt på den intense stemningen jeg hadde følt på i flere uker.

På et tidspunkt var jeg på vei ut døra igjen, men jeg merket etter hvert at det var lettere å følge med på rettssaken fra en skjerm. Han satt bare noen titalls meter unna, men det var flere vegger mellom oss.

Ble trigget

Etter hvert som rettsforhandlingen begynte, merket jeg at jeg falt ut. Jeg følte meg til tider lammet i både bein og armer. Da var det bare å gå ut, få seg litt frisk luft, riste av seg skjelvningene og sette seg ned igjen når jeg følte meg klar for det.

Å sitte der i sal 207 trigget meg.

Hver dag vier jeg en tanke eller fem til hele situasjonen. Ofte er jeg forbauset over hva det egentlig er jeg har vært midt oppi, andre dager er det som om jeg og mitt liv er formet av alt som skjedde 22. juli i fjor.

En ting jeg har vært sikker på, er hva jeg har tenkt om «han». Helt til i dag.

Før det var avklart hvem som hadde drept våre kamerater og hvem som hadde skapt denne panikken, trodde jeg at det kunne ha vært hvem som helst. Det eneste jeg var skråsikker på var at det var mer enn tre personer. Det er fysisk umulig at det kan ha vært bare én person, det var jo så mange skudd, tenkte jeg.

Tenkt mye på han

Da bildene av han kom på trykk, kjente jeg først og fremst en lettelse over at mannen som skjøt var etnisk norsk. Dette kanskje mest fordi jeg ikke ville ha flere konflikter, jeg ville ikke at dette skulle handle om etnisitet eller religion.

Etter hvert som mytene ikke lenger var myter og alle hemmelighetene kom fram i dagslyset, begynte jeg å forme meg et bilde av han i mitt eget hode. Han var fortsatt bare et ansikt i avisen, men jeg hadde muligheten til å sette sammen puslespillet selv. Hva han spiste til middag dagen før, hvordan han hadde det på skolen, hvilken type person han var i vennegjengen, hvilke tanker han hadde om det samfunnet vi lever i var bare noen få ting som var åpent for alle å lese.

Jo mer som kom fram, jo mindre leste jeg.

Ville forstå

Det eneste jeg ville, var kanskje å forstå litt mer. Jeg måtte vite hvorfor han valgte å ty til vold for å ytre sine meninger om vårt samfunn i stedet for å bruke de mange kanalene vi har i Norge i dag. DET kommer jeg aldri i hele mitt liv til å forstå, det håper jeg INGEN noen gang vil forstå.

Det finnes så mange der ute som har mange av de samme meningene som han har. Det kan vi ikke gjøre annet enn å respektere, men det er heldigvis sjelden at de tyr til drap for å «prove a point.»

Etter hvert, da skolen startet og livet liksom skulle starte som normalt igjen, kjente jeg at jeg syntes synd på han. Jeg syntes synd på han fordi han var så uheldig som hadde falt ut av fellesskapet, fordi han hadde misforstått det samfunnet vi lever i og fordi han hadde det verdensbildet som han har.

Liker ikke å hate

Det var rart å tenke sånn, jeg bare merket at jeg ikke klarte å være hatsk. Jeg liker ikke å hate og jeg visste at jeg ikke ville komme langt hvis jeg hatet. I blant så ville jeg hate, han tok jo livet av min beste venn, flere nære bekjente og endret mitt og mine venners liv på det groveste.

Han drepte noens barn.

Da jeg satt og fulgte med på rettssaken i dag, kjente jeg et stikk i magen. Forskrekket av denne følelsen, fant jeg ut at det kanskje var et stikk av hat. Men jeg kan ikke være sikker, fordi jeg har aldri følt det før.

Jeg merket også at han ikke trenger å være i mine tanker lengre. Han får meg ikke til å føle meg utrygg og redd lengre. Det er en god følelse.

Nå er det bare å vente på at rettssaken skal være over, slik at jeg kan slette han fra livet mitt totalt.

Jeg vil takke for alle de positive tilbakemeldingene jeg fikk til min forrige kommentar. Det har gjort denne dagen usedvanlig mye lettere.

Les også:

Det er så mye å si

Intervju med Iril etter Utøya


Alt om terrorsaken i ABC Nyheter

Populært