KOMMENTAR:

Borgerlig tilnærming i sneglefart

Så langt er det nok å merke seg at Skei Grande avstår fra å «ta en Sponheim», skriver kommentator Per Christensen. Foto: NTB scanpix.
Så langt er det nok å merke seg at Skei Grande avstår fra å «ta en Sponheim», skriver kommentator Per Christensen. Foto: NTB scanpix.

Venstre og KrF kan fortsatt ikke leve med tanken på å sitte i regjering med Frp, men språkbruken er litt mindre bombastisk enn før. Prosessen kalles borgerlig tilnærming, og den går ikke fort.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Alle de fire opposisjonspartiene forplikter seg mer enn noen gang til å omgjøre et flertall ved valget 10. september 2013 til en borgerlig regjering. Det er andre toner enn ved valget i 2009, da Lars Sponheim i god tid før valgdagen ødela all moroa ved å hamre inn sitt betingelsesløse nei til Frp.

Venstre betalte prisen og satt igjen med to representanter på Stortinget, slunken partikasse og et sjokkskadd partiapparat. Nå skal det gjøres annerledes. Unge Venstre presser på, mens partileder Trine Skei Grande nyanserer ordbruken og justerer politikken etter terrenget.

Det er fortsatt mentalt og politisk umulig for Venstre å sitte i regjering med Frp, men det utelukkes altså ikke at partiet på en aller annen måte kan bidra til at en regjering av Høyre og Frp kan få fødselshjelp og budsjettstøtte. Oslo-modellen har vist at dette er moralsk mulig.

Tallene avgjør

Akkurat hva Venstre krever av medinnflytelse, er det for tidlig å si så mye om. Tallenes tale valgkvelden vil avgjøre. Det er sågar en teoretisk mulighet for at de to store får flertall alene, og da blir mye annerledes. Så langt er det nok å merke seg at Skei Grande avstår fra å «ta en Sponheim».

Frps «myke» stjernespiller fra Rogaland, finanspolitiker og altmuligtalsmann Ketil Solvik-Olsen, sier seg «forundret» over at Venstre igjen utelukker å sitte i regjering med ham og hans partifeller. Han rekker fortsatt ut en hånd og tror Venstre vil bidra til borgerlig regjering på en aller annen måte.

Reaksjonen er markant forskjellig fra Siv Jensens foraktfulle harselering med Sponheim under opptakten til valget i 2009. En høvelig omgangsform og skvær romslighet gir ikke politisk uttelling alene, men skaper en atmosfære som er en forutsetning for at noe kan utvikle seg videre.

Politikere som ikke tåler trynet på hverandre, får seg ikke til å samarbeide. Det er nok å vise til Kjell Magne Bondevik og Carl I. Hagen.

KrFs dilemma

Også under Knut Arild Hareides ledelse sliter KrF med sitt forhold til Frp. Den konstellasjonen partiet helst vil ha etter stortingsvalget, er den som per i dag har dårligst utsikt til å bli realisert: en gjentakelse av Bondevik-II med Høyre, KrF og V. Mindretallsregjeringer er og blir KrFs paradis på jord.

Derfor må partiet internt ta den kronglete debatten om forholdet til Frp. Kan KrF sitte i regjering med dem? Hvis ikke, kan partiet støtte et prosjekt med H og Frp for å få virkeliggjort regjeringsskiftet? Eller kan det oppnås noe med Ap?

På det første spørsmålet er svaret så langt et rungende nei. Resten er mer uklart. I bibelbeltet på Sørvestlandet fikk mange kaffen i vrangstrupen da tidligere partileder Dagfinn Høybråten sa at KrF i verdispørsmål kanskje har like mye å hente fra samarbeid med Ap som med Høyre/Frp.

Så sent som på landsstyremøtet i helgen betegnet Hareide dette som «en skarp og saklig analyse». Men sitt eget syn ville han ikke ut med. Parlamentarisk leder Hans Olav Syversen steiler og finner et samarbeid med Ap «unaturlig».

KrF har en vei å gå. Hareide har lovet en avklaring i september, ett år før valget. Da kan kanskje noen av de mange, mulige regjeringskonstellasjonene legges bort.

Høyre og Frp som blokk

Men i bakgrunnen vokser det seg fram en blokk som kan gjøre Venstres og KrFs anstrengelser forgjeves.

Høyre har plassert seg stabilt rundt 30 prosent og må gjøre alvorlige feilgrep, eller hjemsøkes av interne skandaler, for at dette skal kunne skusles bort fram mot valget.

Og parallelt med dette kan det synes som om Frp har stanset det langvarige fallet, sågar styrket seg betraktelig, slik en måling i Dagsavisen antyder. Det vil være oppsiktsvekkende om de to klarer å holde seg store og ikke spise hverandres velgere.

En slik utvikling vil snu opp ned på norsk politikk, stille Høyre overfor et skjebnevalg av partner og sende fem partier i opposisjon. Dette er synsernes våte drøm, men det er et stykke fram. (©NTB)

Personvernpolicy