Spillanmeldelse: «The Last Story»

Ambisiøst rollespill i «The Last Story»

Skjermbilde fra spillet.

Et nyskapende kampsystem kan ikke skjule den dårlige historien.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fakta «The Last Story»

Utgis på: Nintendo Wii

Testet på: Nintendo Wii

Utgivelsesdato: 24. februar

Aldersmerking: 16 (www.pegi.info)

Sjanger: Rollespill

Utvikler/utgiver: Mistwalker/Nintendo

Leiesoldaten Zael reiser til øya Lazulis for å starte et bedre liv. Han er lei av livet som innleid sverd og drømmer om å bli ridder. På veien til øya snubler Zael over «The Power of the Outsider», en eldgammel kraft som gir han den magiske evnen til å trekke fiendenes oppmerksomhet mot seg i kamp og styrke sine allierte. Denne kraften har stor innvirkning på Zaels liv. Vår helt og hans følgesvenner blir brått dratt inn i åpen krig mellom menneskene og Gurak-rasen.

Historien har en standardformel vi lenge har sett i japanske spill: En gruppe unge mennesker må redde verden fra et vesen som konsumerer jordas naturlige ressurser. Historien mates inn med teskje, og figurene er brede stereotyper. Jeg engasjeres derfor lite i selve historien.

Kampsystemet er litt som å spille «Gears of War» med sverd og bue. Når en kampsituasjon oppstår, kan du skjule deg bak vegger, søyler og lignende. Dette gir deg muligheten til å skyte fiendene med armbrøst, eller hoppe fram og skade dem med sverdet.

Kampene flyter godt, men blir uoversiktlige. Mange fiender på skjermen fører til hakkete bilder og kaotiske situasjoner. Dine kumpaner angriper automatisk, men du kan også gi spesifikke kommandoer. Det gjør det mulig å bygge enkle taktikker.

«The Last Story» er et stort og ambisiøst spill, men historie og figurskildring holder ikke mål. Det nyskapende kampsystemet er spennende, men klarer ikke dekke over det dårlige innholdet.

Les også:

Festen begynner ikke med «Mario Party 9»

Super Mario Galaxy 2 oser av kreativitet

Grisevanskelig retro-tripp

Les alt om spill

Personvernpolicy