Meny

Når barnevernet handler ulovlig

Når barnevernet handler ulovlig
Når barnevernet handler ulovlig

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Human Rights Alert – Norway (HRA-N) er en NGO menneskerettsorganisasjon som jobber for å forhindre brudd på grunnleggende menneskerettigheter i Norge. Det er i Norge ofte vanskelig å få gehør for at slikt arbeid er nødvendig.

Dette skyldes blant annet liten interesse fra både myndighetenes og medias side for å innhente realkunnskap.

En av medias viktigste oppgaver er å overvåke og kritiserer myndighetsutøvelse. De få gangene media involverer seg i slike saker som HRA-N jobber med, gjengir media sakene på en slik måte at det er vanskelig for folk flest å skjønne hva som er problemet.

Et eksempel på dette er en sak som i den siste tiden har versert i Stavanger Aftenblad. Indiske barn ble, til stor forferdelse for mange - herunder hele den indiske nasjonen, fratatt sine foreldre.

HRA-N har jobbet med saken, og dette har resultert i at barnevernet i Stavanger er meldt til politiet for en rekke brudd på bestemmelser i EMK (herunder barnekonvensjonen), Barnevernsloven med retningslinjer, samt Straffeloven. Strafferammen for disse bruddene er opp mot 6 års fengsel.

På generelt grunnlag er det slik at de sakene HRA-N jobber med, blir gjennomgått med hensyn til en rekke forhold. Barnevernet har en bevisplikt for at de tiltak de foreslår er nødvendige, og derigjennom en bevisplikt for at det barnevernet mener er faktum i en sak, gjenspeiler virkeligheten.

I de sakene der det virkelig foreligger grunnlag for barnevernet for å gripe inn, har barnevernet sjeldent problem med å dokumentere/sannsynliggjøre sine påstander.

HRA-N har dessverre i de senere år sett en økende mengde av saker der barnevernet ikke kan vise til klare sammenhenger mellom faktum i sakene og det tiltaket de har foreslått. Ofte fremstår barnevernets inngripen i slike saker derfor som fullstendig vilkårlig.

Loven er veldig klar på at borgerne har krav på beskyttelse mot slik innblanding i privatlivets fred. Det er å anse som en ulovlig frihetsberøvelse når barn blir fratatt sine foreldre på et vilkårlig grunnlag.

Det man ser er problemet i disse sakene, er at barnevernet ikke gjør nødvendige undersøkelser, man nekter å se på/godta dokumentasjon (kontradiksjonsprinsippet blir satt til side), opplysninger i sakene blir tatt ut av sin sammenheng, og det fremsettes grove og udokumenterte påstander mot foreldrene. Dette er lovbrudd!

Man kan også se at barnevernet bruker som alibi uttalelser fra BUP m.fl. Ofte er det imidlertid slik at påstandene om disse uttalelsene fra barnevernets side ikke samsvarer med faktum. Ofte er det også slik at foreldrene ikke får se disse uttalelsene og kan gi sin versjon av de påståtte hendelser. Dette er også lovbrudd!

Barnevernet peker ofte på taushetsplikten når saker blir kjent gjennom media, eller gjennom andre kanaler. Taushetsplikten er imidlertid ment for å beskytte enkeltindividet i samfunnet, og er ikke en rettighet barnevernet kan påberope seg.

Barnevernet kan faktisk ha en plikt til å uttale seg, dersom den parten som har rett på taushetsbeskyttelse ønsker det. Dette følger bl.a. av bestemmelser i Forvaltningsloven og i EMK. Barnevernet har heller ikke taushetsplikt om forhold som allerede er kjent. Dette følger bl.a. av Forvaltningsloven § 13a nr 1 og nr 3.

Barnevernet har, som nevnt, en klar bevisplikt for at de tiltak de foreslår er nødvendige. Bevisplikten innebærer, som nevnt, at barnevernet må bevise det faktum de påstår. Ofte kan barnevernet imidlertid ikke bevise sine påstander, og de kan ikke forsvare sine handlinger på direkte spørsmål. Det er når slike forhold foreligger at barnevernet blir lite troverdige.

Hvordan er det mulig at barnevernet vinner frem i slike saker, vil nok mange spørre seg. Det er jo svært skadelig for barn å bli fratatt sine foreldre, spesielt på et urettmessig/vilkårlig grunnlag. Dette er vanskelig å forstå for de fleste, også for HRA-N.

Nylig var det et innslag i media om at Norge har et barnefiendtlig rettssystem. Dette kan forklare noe. Denne ”fiendtligheten” har lite å gjøre med rettssystemets generelle holdning til barn. Det er når man ser hvilke faktum, premiss og konklusjoner dommere legger til grunn, samt konsekvensene av denne saksbehandlingen, at barnefiendtligheten fremtrer.

Barnevernet anses av rettssystemet, og andre, som faginstans i barnesaker. Man ”glemmer” imidlertid at barnevernet ikke alltid er faginstans når det gjelder faktum. Når barnevernet hevder at et tiltak er nødvendig, glemmer rettssystemet ofte at barnevernet har en bevisplikt for nødvendigheten av tiltaket.

Det er rettssystemets oppgave å skille faktum fra fiksjon, men i en rekke saker ser man likevel at dette ikke gjøres. Sakene er således vilkårlige og påstandsavgjorte. Det er dette mange opplever som barnefiendtlig, fordi det er mange barn som blir sterkt skadelidende.

Forskning de siste 50 årene har vist at det er svært skadelig for barn å bli adskilt fra sine foreldre, jf også HRA-Ns artikkel ”Justismord – en hverdagslig sak” av 24.10.2011. Det sier seg selv at et slikt tiltak da må være helt nødvendig.

Eventuelle andre skadevirkninger vedrørende barnets situasjon i hjemmet må vurderes opp mot skadevirkningene ved å ta barnet ut av hjemmet. Dette gjøres i liten grad i Norge per i dag, noe som også for mange fremstår som barnefiendtlig.

Barnevernet påstår i den indiske saken at det er vold mot barnet når foreldrene mater barnet med hendene. Barnevernet påstår at det er en klar sammenheng mellom dette og at det ene barnet (gutten) har en utviklingsforstyrrelse. Dette er på samme nivå som å påstå at det er vold mot barnet når foreldre/besteforeldre klapper et barn på hodet, og at for eksempel autisme skyldes slike handlinger fra foreldre/besteforeldre.

HRA-N kan ikke se at det har vært fokus fra barnevernets side på andre vanlige forhold vedrørende barns utviklingsforstyrrelser. Det foreligger bl.a. ingen diagnose for barnet i saken, slik at ingen kan vite noe om årsak til barnets problem. Det vitner om liten interesse for å avdekke de reelle forhold, når dette er tilfellet.

Det sier seg selv at dersom et barn i en slik sak for eksempel var autist, og barnevernet feilaktig skyldte på vold, ville det være svært skadelig for barnets utvikling og helse når barnet ble plassert utenfor hjemmet. Dessverre er slikt vanlig praksis i barnevernet.

Barneloven gir også rett og plikt (legitimitet) for barnevernet til å sette i verk tiltak dersom det foreligger psykisk sykdom hos den ene eller begge foreldre. Man ser ofte i saker at barnevernet påstår at foreldre har store psykiske problemer, uten at det foreligger medisinsk historikk som støtter slike påstander. Dette er tilfellet også i Indiasaken.

Barnevernet ”glemmer” imidlertid ofte at reaksjoner på deres inngripen, for eksempel ved tvangshentinger, er akutte krisereaksjoner og har ingenting å gjøre med psykisk sykdom. I det store og hele ser barnevernet ofte bort fra den innvirkning de selv har på situasjonene de deltar i.

Et eksempel på dette er at barnevernet ofte tillegger barnets posttraumatiske skader etter tvangshentinger å være bevis for at barnevernet hadde legitimitet for å gripe inn. Det sier seg selv at slikt er meningsløse spekulasjoner.

Når det gjelder artiklene til Stavanger Aftenblad heter det i den ene bl.a: ”Organisasjonens leder Berit Aarset sier til Aftenbladet at hun ikke tror på påstandene barnevernet kommer med i vedtaket”.

Slike ytringer fra medias side er vanlige, men de er, som det fremkommer av innholdet i dette debattinnlegget, svært misvisende. Anmeldelsen i denne saken, som de andre sakene HRA-N jobber med, har lite å gjøre med hva HRA-N ”tror”.

Anmeldelsen bygger på at barnevernet ikke har hatt legitimitet i lovverket for de tiltak de har iverksatt. En mangel på slik legitimitet innebærer at det foreligger maktmisbruk, som samfunnet har krav på beskyttelse mot.

For å gi skinn av legitimitet for at det de har foretatt seg var nødvendig/lovlig, har barnevernet fremsatt en rekke udokumenterte og grove påstander om foreldrene. Barnevernet har også fremsatt udokumenterte påstander om betydningen av det foreldrene har foretatt seg, samt om betydningen av barnas oppførsel.

Slikt har samfunnet/borgere krav på beskyttelse mot. Dette er imidlertid vanlig når det gjelder barnevern i Norge, bl.a. fordi rettsvesenet ikke makter å gjøre den jobben de er pålagt.

Barnevernet har i denne saken ikke overholdt bevisplikten for at de tiltak de har foreslått var nødvendige. De har således på et vilkårlig grunnlag tatt foreldrene fra barna i saken. Barna, herunder et ammebarn, blir således straffet og skadelidende for de feil barnevernet har begått. Dette ser vi skjer i en rekke saker.

Det er nødvendig at media, og våre politikere, nå kommer til ”banen” for å kunne delta i kampen om hvorvidt de forskjellige ”myndighetsinstanser” overholder de plikter samfunnet har gitt dem gjennom lover og regler. Dette gjelder ikke bare barnevern.

Slik situasjonen er i dag, sitter media og politikerne hjemme, de ser på et helt annet program, og de nekter å skifte kanal for å bli involvert i det som for mange fremstår som klare overgrep mot den norske befolkning – forhold man har krav på beskyttelse mot.

Hva skal til for at politikere og media da skal ta sitt ansvar når det gjelder slike ting på alvor? Kan man bare fortsette å anta at myndighetene, herunder barnevernet, virkelig er en troverdig garantist for at vi i Norge skal få ”det gode samfunnet”? Dette betviles sterkt av mange, og det er den oppvoksende generasjonen som kanskje får betale den dyreste prisen.

2/2-2012, Styret for HRA-N

Populært