Diplomati i en sårbar verden

De to – henholdsvis underdirektør i Utenriksdepartementet og fungerende direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt – sier at «diplomati kan også brukes til å starte krig. Sikkerhet handler imidlertid om mer enn forsvar av eget territorium. I økende grad dreier dette seg om å håndtere globaliseringsprosesser».

«Diplomati kan defineres som måtene stater kommuniserer, forhandler og forholder seg til hverandre og til det internasjonale samfunnet på. Hovedoppgaven er å utvikle vennskapelige forhold mellom land og motvirke konflikt og krig. Diplomater skal bidra til å sikre frihet, trygghet og velstand og styrke internasjonalt samarbeid og globalt styresett.»

Den 24. april 1961 trådte Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem i kraft. Konvensjonen formaliserte allerede inngåtte avtaler og den eksisterende sedvanerettslige diplomatretten, inkludert hvordan det diplomatiske samkvemmet mellom stater skal gjennomføres, diplomatiske utsendingers privilegier og immunitet. Artikkel 3 gir en kort beskrivelse av diplomatiets oppgaver:

(a) representere senderstaten i mottakerstaten

(b) beskytte senderstatens og dens borgeres interesser i mottakerstaten, med de begrensninger som følger av folkeretten

(c) forhandle med mottakerstatens regjering

(d) på lovlig måte å skaffe seg kjennskap til forholdene og utviklingen i mottakerstaten og innberette om dette

(e) fremme vennskapelige forbindelser mellom senderstaten og mottakerstaten og utvide forbindelsene mellom dem på det økonomiske, kulturelle og vitenskapelige området.

Hvis diplomater foretar seg noe som er i strid med konvensjonens bestemmelser, og dermed med deres diplomatiske status, kan vedkommende bli begjært utvist...

At verdenssamfunnet er blitt så tett integrert, har satt sitt tydelige preg på diplomatiet, fremholder Hauge og Neumann. «Både arbeidsoppgavene og samarbeidspartnere har blitt flere.»

Videre: «Å finne politiske kompromissløsninger i saker hvor religiøse spørsmål står på agendaen, virker vanskelig. Muslimers krav om anerkjennelse av islam overdøves av selvmordsaksjoner og voldshandlinger. Ideologiske og kulturelle spenninger gjør det direkte farlig å opprettholde diplomatiske forbindelser og å ha utsendt personell i enkelte land.»

«Samtidig har behovet for og betydningen av diplomati kanskje ikke vært større enn i dag, nettopp fordi kontaktene over grensene har en helt annen bredde og dybde. På én og samme tid representerer de største utfordringene også de største diplomatiske mulighetene.»

«Globalisering og moderne kommunikasjonsteknologi har på få år åpnet helt nye muligheter for samarbeid og dialog. Sivile aktørers deltakelse i internasjonale prosesser og forhandlinger har ført nye perspektiver inn i debatten, skapt større offentlig interesse og tilført politisk dynamikk.»

«Diplomatiet fungerer best i en verdensordning som har legitimitet, hvor stormakter, allianser eller grupper av land forstår hverandre og anerkjenner hverandres interesser som legitime. Det dypt betenkelige ved den pågående debatten om økende konflikt mellom sivilisasjoner er at den argumenterer for at vi mangler en slik grunnleggende legitimutet i dagens internasjonale system. Vi står overfor en ny konfliktdimensjon globalt og sliter med å håndtere den fordi vi har problemer med å forstå hverandre og snakke sammen på tvers av landegrenser.»

«Et utenriksdepartement har ikke lenger den samme autoriteten over utøvelsen av utenrikspolitikken som før. I dag må denne rollen deles med andre departementer og offentlige etater, som har sine egne politiske agendaer.»

«Sammenbrudd i statsstrukturer og nasjonale økonomier er en trussel for internasjonal fred og sikkerhet, for det internasjonale finanssystemet, for markeder og for deg og meg som turister. Den globale politiske økonomien vi alle er en del av, er en skjør konstruksjon som hviler på velfungerende sentralmyndigheter. Dette er ikke noe vi kan ta for gitt.»

«Det er her betydningen av diplomatiet kommer inn, i første rekke gjennom bilateral dialog og samarbeid stat til stat, men også gjennom samarbeid med internasjonale organisasjoner og sivilt samfunn.»

«Verdenssamfunnet kan ikke leve med 'sorte hull'. Ringvirkningene er for store og berører mange mennesker. Et statssystem som består av sterke og trygge stater, med godt styresett, er det beste forsvaret for nasjonale interesser og verdier. Dette er den viktigste rammebetingelsen for utøvelsen av en nasjonal politikk.»

«Diplomati handler tilsynelatende ofte om dramatikk og rask respons. Uforutsette hendelser vil fortsatt utfordre evnen til å ivareta ulike nasjonale interesser med svært knappe tidsfrister, ikke minst i forbindelse med krig og konflikt, naturkatastrofer eller store ulykker.»

«Men krevende nasjonale koordineringsprosesser vil trolig legge beslag på enda større ressurser, ikke minst når det gjelder arbeidet med globale fellesgoder og utviklingen av forholdet til nye stormakter og mellommakter. Om utenrikstjenesten også behersker kunsten å sikre god koordinering eller ei, gjennom godt diplomati på hjemmebane, vil bli avgjørende.»

Anmelderen vil her trekke frem et avsnitt fra Halvdan Kohts bok Drivmakter i historia (Aschehoug. Oslo 1959): «Det har vori forsvaret for krig, - at statane kunne ha bruk for han til å fremme interessene sine. 'Livs-interesser' vart det gjerne kalla. Og det er kanskje den djupaste verknaden av krig, den sjelelege verknaden, at han har lært folk til å tenke i makt-formlar, - at det er makta ein fyrst og fremst må spørja etter i politikken mellom statane. Det er 'naivt' å rekne med moralske motiv. Eg vil ikkje døme denne tenkemåten. Vi møter han dagstøtt i pressa, i politiske talar og i diplomatiske noter. Det er den ånds-lufta vi lever i.»

Under henvisning til hva Harold Nicolson verdsetter hos en diplomat, blir det i hva er-boken sagt at «en god diplomat kjennetegnes ved syv klassiske dyder: sannferdighet, nøyaktighet, ro, tålmodighet, godt humør, beskjedenhet og lojalitet».

«For Nicolson var det avgjørende at en diplomat framfor alt ikke bidro til falske forhåpninger og optimisme. Da viktet han eller hun sin viktigste funksjon, som er å utvikle vennskapelige forbindelser og bygge allianser, med sikte på å stå sterkere hvis krig og konflikt oppstår. Og like viktig er den språklige presisjonen; å unngå alt som kan lede til misforståelser.»

Som et apropos til dette finner anmelderen det passende å sitere en definisjon som skal være gitt av Winston Churchill: «En sann diplomat er en som tenker seg om to ganger før han ikke sier noe...»