Min albanske epistel

Høstens ferieuke til Hellas ga meg samtidig anledning til en rask visitt til en flik av et ”mini”, dog folkerikt og lite besøkt naboland; Albania, som bare så vidt er større enn Hedmark fylke. Mens Hedmark har 190.000 innbyggere, ligger Albania kanskje på 3,6 millioner.

Allerede her bemerkes at det knyttes delvis stor usikkerhet til en rekke av de tall som beskriver Albania. Pr km2 har Norge 14,5 innbyggere, mot Albanias ca 125.

Fra tidligere fortid ønsker Albania seg nå mer vestover. Flere steder supplereres det sorte og røde albanske flagget med det greske, det amerikanske og EU-flagget.

For enkelte ble Albania på 70-tallet betraktet som et kommunistisk fyrtårn i Europa, skjønt jeg tror det må ha vært flere sektorer med svakt lys. Ideologisk forbindelse, først i kontakt med Sovjetunionen, frem til 1960, deretter Kina til 1978. Daværende statsoverhode, Enver Hoxa, styrte med hård hånd og vel så det. Det meste var forbudt, også religion.

I 1967 ble både kirker og moskeer stengt, og landet ble erklært som verdens første ateistiske stat. Deler av samfunnsstrukturer og produksjonsapparatet ble brutt ned. Redselen for invasjon fra Vesten fikk Hoxa til å bruke omfattende ressurser, i dette fattige landet, til å bygge et meget stort antall små betongbunkere som nå delvis står som minnesmerke over galskapen.

Kommunismen er avløst av en utvikling i demokratisk retning; For 20 år siden, i 1991, ble holdt de første valg hvor albanerne kunne velge mellom kandidater fra flere partier. I byen Sarande, som jeg besøkte, så det ut til at de fleste lokale partikontorene holdt til i samme hovedgaten. Men fra tidligere planøkonomi til mer frie markedskrefter er veien lang, og utfordringene enorme, i dette landet, med stor arbeidsløshet og omfattende korrupsjon. Og økonomien, ja den var nok ikke preget mest av rødfargen i det albanske flagget. Lav inflasjon er ikke nok.

Her hjemme i Norge er 2,9 % av arbeidsstokken i landbruket. Like under halvparten av alle sysselsatte i Albania jobber i landbruket, men bidrar bare med 20 % i landets bruttonasjonalprodukt. Landbruksmaskiner var lite synlig der vi reiste.

På vei til Sarande stikker vi innom en landsby. Et stort kors i betong og ny kirke under oppførelse vitner om at dette var en kristen by. Husene delvis gamle og enkle, enkelte mer påkostet. Også veiene svært varierte. Her råder fred og ro i stort monn. Og den lokale formiddagsmaten der, piroger, smaker oss godt. Euro tar de svært gjerne imot selv her utenfor de største byene.

Hvordan befolkningen har lidd under den ekstreme varianten av kommuniststyret, og følge-utfordringene i ettertid, er et tankekors. Men i et større tidsperspektiv, er kommunist-perioden, etter krigen, bare en parentes i en meget lang og omfattende historie. Som mange land rundt Middelhavet og Adriaterhavet, har en rekke herskere og ”dynastier” regjert og overlevd en tid.

Vårt besøk helt syd i Albania, i Butrint, på UNESCOs verdensarvliste fra 1992 finner vi derfor bekreftelse gjennom de bygningene, ruinene, murene og mosaikken som vitner også om romersk og venetiansk tid her. Ett av sagnene forteller at Butrint ble etablert av en av seierherrene fra den Trojanske krigen. Heller ikke Butrint visste vi noe om før vi denne formiddagen på vårt dagsbesøk spaserte inn portene, og lot oss imponere, …. en overraskelse.

Denne delen av Albania, med byen Sarande, lett synlig fra og med båtforbindelse fra greske Korfu, er lett tilgjenglig for turister til nordvestre del av Hellas. Grensestasjonene har mye større kapasitet enn den trafikken vi opplever. Vi får en merkelig følelse av å være nesten de eneste turistene rundt her denne dagen. Byen Sarande ligger ned mot en fin bukt vest mot Adriaterhavet. Her starter den albanske Riviera, selv om badeturistene er lite synlige.

Voldsom utbygging, over noe tid, preger byen. Mange tomme og ubebodde blokker, også høye, vitner om optimisme. Nye butikklokaler i 1. etasje står ofte tomme. Om vi synes det var stille i landsbyen tidligere på dagen, er stillheten i denne større byen like fremtredende. Heller ikke her er trafikken av biler eller gående sjenerende. Men vi finner frem til en bra restaurant med flott utsikt over det flate Adriaterhavet. Også her smaker maten fortreffelig.

På få timer gjorde Albania, dette fremmede, men fortsatt europeiske landet, inntrykk på oss. Det var delvis som å gjøre et ”dypdykk” tilbake i historien. Samtidig forsøker landet å tilpasse seg fremtiden. Selv medlemskap i NATO fra 2009 og alvorlige blikk på EU-medlemskap løser ikke alle utfordringer her. Adskillige prosesser og reformer trenger på.

I mellomtiden må også vi bidra i det små; i lang tid fremover er det nok plass til adskillig flere turister med euro i lommene.