Utøya-sympatien vil forsvinne

Artikkelen fortsetter under annonsen

Christoph Wernersen ledet støttegruppa etter tsunami-katastrofen. Nå frykter han for 22. juli-ofrene.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Christoph Wernersen (44) mistet sin bror og familien hans i tsunamien. Den tidligere lederen av støttegruppa er redd for det som nå skjer med ofrene etter 22. juli.

– Vi hører om ganske mange som sliter etter 22. juli. Men det er faktisk de som er sterke. De som sliter mest hører man aldri noe fra. Det er de jeg er mest bekymret for.

Wernersen advarer etterlatte og ofre om at hverdagen nærmer seg, og at støtterklæringene vil bli færre etter hvert som tiden går.

– Man har nå en solidaritet fra hele det norske folket. Det gir mange en god følelse - det hjelper at man har sympati fra mange tusen mennesker.

– Men dette varer en måned eller to, så forsvinner det. Etter tsunamien har ganske mange slitt med akkurat det - det vi kaller stillheten etterpå. Man er i en veldig sårbar situasjon, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Krigstraumer

– Jeg er også skeptisk til om helsetjenestene klarer å takle de traumene som folk her sitter med. Dette er krigstraumer - det er ganske heftige og vanskelig ting man er utsatt for.

– Å finne kompetanse rundt i de forskjellige helseforetakene, det tror jeg er veldig vanskelig.

I to år var Wernersen drivkraften i støttegruppa, før hans egen psyke sa stopp. Han har brukt mange timer på å bearbeide inntrykk og erfaringer fra tsunamikatastrofen.

To dager etter at monsterbølgen traff dro han selv til Thailand for forgjeves å lete etter broren, kona hans og de to barna deres.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sommerens terrorhandlinger i regjeringskvartalet og på Utøya minner om hans egne opplevelser fra den gangen.

Fastleger ikke nok

Flodbølgen som traff en rekke land i Asia romjula 2004 tok livet av tusener. Blant ofrene var det 84 nordmenn. Mannen som ledet støttearbeidet den første tiden ber om at dagens ofre får en bedre og annerledes støtte enn hva de pårørende etter tsunamiofrene fikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Et stort kollektivt traume som 22. juli krever en kollektiv oppfølgning, sier Wernersen.

– Etter tsunamien i 2004 og 2005 ble de henvist til de forskjellige helseforetakene og til fastlegene. I etterkant har det vist seg at mange ikke fikk hjelp. Den riktige kompetansen kom ikke frem dit den skulle.

– Det samme vil skje nå etter 22. juli, det er jeg sikker på.

Les også: Slik kom terroristen til Utøya

Han anbefaler at støttegruppen involveres tett i arbeidet, sammen med både forskere og helsemyndighetene.

– Det er fremdeles mange som fremdeles sliter psykisk etter tsunamien i 2004. Det begynner å bli lenge siden.

– Personlig er jeg en av de som betaler for det jeg opplevde den gangen. Det gjør jeg nesten daglig.

Han mener myndighetene har lært mye av tsunamien, og særlig om informasjon og hvordan de umiddelbart har håndtert de som har blitt rammet. Wernersen oppfordrer til å bedre bruke eksisterende forskning om de etterlatte og overlevende etter flodbølgekatastrofen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ekstra byrde

Han påpeker også svakheter, særlig registreringen av skadde og drepte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvis det er rot i myndighetsapparatet, så legger det en ganske stor ekstra byrde på de som er rammet. Det er tøft å ikke få vite ting når man trenger det.

I 2005 offentliggjorde Justisdepartementet en liste på at omlag 280 norske var savnet etter flodbølgekatastrofen i Asia. Senere viste det riktige tallet å være «bare» 80.

Også nå er familer rammet av rot og feilinformasjon.

Tre familer fikk etter 22. juli-drapene feil opplysninger om at deres nærmeste var omkommet, noe ABC Nyheter fortalte tidligere i uka.

Les også: Tre gale dødsbudskap

Etter det gikk Trond H. Blattmann, leder av støttegruppa for de berørte av 22. juli, ut og sa at det viktigste er at myndighetene gir riktig informasjon, ikke at det er raske. Det sier Wernersen seg helt enig i.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Myndighetene må ha god kontakt med støttegruppa i tiden fremover, og at de snakker sammen på høyeste nivå, mener Wernersen.

– Det viktigste for meg er oppfølgningen. Det er på den biten jeg selv sliter med at vi ikke greide å få på plass. Det var ikke mulig for oss.

– Å gå inn i et sånt apparat og gjøre den type ting uten erfaring... man gjør så godt man kan. Dagens støttegruppe vil få nok å gjøre, det er sikkert.

Les flere nyheter her