Flyktet fra Libya til nytt liv i Norge

– Nå er jeg i ferd med å oppleve håp. Jeg vil sove godt i natt, sier Francis Garther til NTB.

Han har nettopp åpnet døra til leiligheten som kommunen har gjort klar for ham, kona og sønnen Isaac på to år. Overgangen er enorm fra teltet i ørkenleiren på den libyske grensen. Der levde familien i månedsvis, side om side med tusener av andre flyktninger fra krigen i Libya.

Trykkende hete er erstattet av kald nordnorsk høstluft. Familien på tre skal bli del av lokalsamfunnet på Finnsnes i Troms.

Takker Gud

Kjøleskap, fjernsyn og egne soverom er én ting. At de endelig har et sted helt for seg selv etter måneder og år på flukt, er det viktigste.

– Vi har fått hjelp og takker Gud for det. Her i Norge vil sønnen vår få medisinsk hjelp og muligheten til å gå på skole, sier Jaqueline Garther.

I juni møtte NTB den lille familien i flyktningleiren i Choucha i Tunisia. Lille Isaac hadde i lang tid vært plaget av fordøyelsesbesvær og foreldrene fryktet for livet hans. Et slikt tap ville være umulig å bære for to mennesker som allerede har måttet gi slipp på sine fire eldste barn.

Se møtet med familien i Tunisia i juni her

– Vi vet ikke hvor de er. Når nordmennene nå har reddet meg, håper jeg vi vil klare å redde resten av barna mine også. Jeg ber til Gud om å bli gjenforent med barna her i Norge, sier Francis.

Som kvoteflyktninger fra FN går Garther-familien utenom asylmottakene og innkvarteres i egen bolig umiddelbart. Gjennom introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger venter kurs i norsk og samfunnsfag.

Etterlot barna

Francis og Jaqueline Garther har vært på flukt fra hjemlandet Liberia siden 1990. Først flyktet de til Guinea, men snart skulle tilværelsen bli uutholdelig også der.

– Vi ble slått, våre kvinner voldtatt og våre eiendeler stjålet. Noen ble drept, sier Francis.

I 2004 brøt han opp og reiste til Libya. Kort etter tok Jaqueline samme vei, mens ekteparets fire barn inntil videre skulle bli igjen hos sin farmor. Men bestemoren døde plutselig, og nå vet ingen hva som er skjedd med barna.

– Det er veldig tungt, sier familiefaren.

Livet i Libya ble heller ikke enkelt. Som for så mange andre svarte afrikanere ble hverdagen preget av rasisme og forskjellsbehandling.

– Det var seks år med trusler, trakassering og diskriminering, sier Francis. Han forteller at alt ble verre da bombene begynte å falle og fjernsynssendingene viste bilder av Gaddafis leiesoldater – oftest svarte afrikanere. Selv ble han truet og spyttet etter, kona Jaqueline opplevde å bli seksuelt trakassert på det groveste.

– Når du gikk inn i en butikk i Libya, stirret alle på deg. Slik er det ikke i Norge. Her får du være i fred, sier hun.

Les også: Harde kamper om Gaddafis siste byer

Skal lete

– Vi vil selvsagt bistå familien og hjelpe dem på vei, men selve letingen etter barna må de stå for selv, sier fagleder Anne Grete Normann i flyktningtjenesten i Lenvik kommune.

I tillegg til oppfølgingen fra kommunen, vil familien Garther kunne trekke veksler på erfaringene fra landsmenn som har bodd i Lenvik i flere år allerede.

– Det bor 19 liberiere her. De fleste kom for fem-seks år siden og er godt integrert i samfunnet. Noen jobber, andre går på skole.

Jaqueline Garther har bare godt å si om velkomsten familien fikk. Å bli tatt med til det lokale kjøpesenteret for å kjøpe nye klær og sko, gjorde inntrykk.

– Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe sånt. Det ga meg en følelse av stolthet og verdighet, sier Jaqueline.

Francis opplevde noe lignende på Gardermoen. Mens han ventet på flyet videre mot nord, ruslet han seg en tur på egen hånd.

– På flyplassen fikk jeg bevege meg fritt og gjøre hva jeg ville. Ingen så rart på meg. Det var en fin følelse.

Les flere nyheter