Iril (17) om bestevennen Anders (18):

- Anders ville hjelpe noen før han døde

BESTEVENN OG «BROR»: Iril Myrvang Gjørv bruker dette bildet som profilbilde på facebook. - Det er det eneste jeg har som symboliserer hva Anders har betydd, sier hun om vennen som ble drept på Utøya. Bilde: Privat.
BESTEVENN OG «BROR»: Iril Myrvang Gjørv bruker dette bildet som profilbilde på facebook. - Det er det eneste jeg har som symboliserer hva Anders har betydd, sier hun om vennen som ble drept på Utøya. Bilde: Privat.

Bestevennene Iril Myrvang Gjørv (17) og Anders Kristiansen (18) hadde som mange andre venner snakket om døden. Anders sa: Om jeg først skal dø, vil jeg gjerne hjelpe noen først. Begge var på Utøya. Anders kom ikke hjem i live.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Anders var frivillig vakt på Utøya. Da vi fikk beskjed om skyting, løp vi. Men Anders ble igjen. Han hjalp folk ut av teltene og fikk dem i sikkerhet. Han er en helt, sier Iril til ABC Nyheter.

Hvert sekund av mitt liv skal jeg leve for han og de verdiene han sto for

De var begge medlemmer av Bardu AUF. Klokken 17 i dag var det minnestund for Anders i kirka på Setermoen i Bardu i Troms.

- Han var bestevennen min, som en bror for meg og et medlem av familien vår. Det var han som fikk meg inn i politikken. Hvert sekund av mitt liv skal jeg leve for ham og de verdiene han sto for, sier Iril før hun går for å delta på minnestunden.

«De skyter»

I dag, en uke etter tragedien på Utøya, opplever AUF’eren som tidligere var politisk nestleder i Elevorganisasjonen i Troms, det hele som uvirkelig. Som om det er en bok hun har lest eller en film hun har sett.

- Vi hadde vært samlet til fellesmøte i storsalen og blitt orientert om bomba i Oslo. Etterpå hadde gruppa fra Troms samling i leiren vår. Jeg var redd, fordi jeg har ei søster i Oslo. Men jeg fikk heldigvis beskjed om at hun var i Molde. Anders og jeg gikk ned mot kaia, for han hadde mobilen til lading der. Han holdt rundt meg og trøstet meg, forteller hun.

Iril var redd. Hun tenkte: «Om det er Ap de vil ramme, så vil de kanskje ramme oss også».

Da de var tilbake i Troms-leiren hørte de skudd. Først ett. Så tre til.

- Jeg tenkte at det var dårlig kødd, dårlig timet. Jeg trodde noen holdt på med kinaputter. Plutselig kom en gjeng på 10-17 stykker springende mot oss og ropte «Noen skyter, de skyter på oss».

Skutt i hodet

Anders var frivillig vakt og hadde sambandsradio. Iril tror han hadde fått beskjeden som flere forteller ble gitt; at alle skulle samles på midten av øya. Drapsmannens beskjed.

- Anders ba oss beholde roen og være der vi var. Plutselig kom Gunnar (Linaker) springende. Han gråt og var blek og ropte «Løp! Alle sammen! Løp!» forteller Iril.

Iril og resten av gruppen sprang. De ble spredt. Plutselig var hun alene, etter de andre.

- Ei jente ble skutt i foten rett ved siden av meg. Jeg nølte litt, så meg aldri tilbake. Men jeg så skyggen av ham – han skjøt ei jente i hodet. Jeg sprang og så meg ikke tilbake, forteller hun.

Iril fikk gjemt seg i en bergsprekk ved vannet, sammen med 12-13 andre. Hun og en venn holdt rundt hverandre mens de presset seg inn i berget sammen med de andre. Alle holdt hverandre så ingen skulle falle ned fra bergsprekken. Skuddene kom nærmere og nærmere. De ble skutt på, men han traff ingen av dem.

- Han sto over oss og skjøt på de som løp.

Redd edderkopper..

- Jeg ble plutselig rolig og rasjonell. Vi lå der i to timer og ett kvarter. Vi lå der og ventet på at han skulle komme tilbake. Jeg forberedte meg på å dø. Jeg lå og så på en edderkopp og lurte på hvorfor jeg har vært redd for edderkopper når det er så mye annet å være redd for, sier hun.

Jeg lå og så på en edderkopp og lurte på hvorfor jeg har vært redd for edderkopper når det er så mye annet å være redd for

Hun ga beskjed til de andre om å sette mobiltelefonene på lydløs og finne en stein å holde hvis det fikk dem til å føle seg tryggere. Hun sendte meldinger til mamma og pappa og venner. Mange ringte, de visste at hun var på Utøya.

Da Iril fikk beskjed fra ei venninne om at drapsmannen var en mann i politiklær, ga hun beskjed til de andre om ikke å stole på noen

- Plutselig ble det helt stille i et kvarters tid. Jeg tenkte: «Noen, vær så snill og skyt ham.»

I ettertid er jeg skremt over at jeg kunne tenke sånn.

Så hørte de helikopter.

- Det var den største tabben, at det helikopteret kom. Jeg tror folk kom fram da, at de trodde de var trygge. Men det var bare NRK, ikke politiet. Skytingen fortsatte, sier hun.

Femten minutter senere hørte hun skudd fra en annen type våpen, og tenkte at det var politiet som skjøt mot drapsmannen. Så ble det stille. Så ett skudd. Så helt stille igjen, og de trodde han hadde tatt sitt eget liv.

- Så kom det fire-fem private båter og en rød en med en skarpskytter i. Da visste jeg at vi ble reddet.

Èn etter èn ble ungdommene tatt ut av bergsprekken til båten som skulle ta dem til sikkerheten på fastlandet.

Politiet ga beskjed: «Ikke se dere rundt, ikke se dere tilbake».

Gråt på Sonjas skulder

Iril holdt seg på beina til hun kom til Ringerike sykehus, da besvimte hun. Hun fikk pleie og omsorg og ble etter hvert sendt tilbake til Sunnvolden Hotell.

- Jeg spurte alle om det var trygt der, og et var ekte politifolk. Vi var redde – vi møtte gå to og to på do, holde dørene åpne. Da noen mistet et rør i bakken, ble det panikk og folk kastet seg ned. Dagen etter kom pappa. Jeg har aldri følt trangen til å være så trygg før, før han kom, sier ungjenta.

- Jeg skjønte ikke omfanget før Harald og Sonja og Jens kom til Sunnvolden Hotell. Jeg gråt på skulderen til Sonja, hun gråt på min.

Jeg skjønte ikke omfanget før Harald og Sonja og Jens kom til Sunnvolden Hotell. Jeg gråt på skulderen til Sonja, hun gråt på min.

I dagene som har gått har hun deltatt i samlingene og samværet med AUF’ere i Tromsø og i hjemkommunen. Det er mye trøst i samværet med de andre. Hun skulle egentlig reist til Australia som utvekslingselev i disse dager, men velger å være hjemme og være nær familien og de andre som overlevde Utøya.

Levende

Om Anders sier hun:

- Det skal bli godt å få han hjem til Bardu, at han ikke lenger skal være savnet, å få snakke med familien hans, kjæresten hans. Jeg skal hjelpe til i begravelsen, han har jo fortalt hvordan han ville ha det.

- Det er rart å få så mye sympati og bli møtt med glede for at jeg har overlevd. Jeg føler stor sorg, lettelse og har dårlig samvittighet.

- Men jeg kan gjøre mer som levende enn som død.

Les flere nyheter her

Personvernpolicy