Hogst og CO2-fangst – begge deler er forenlig

Grunnlaget for bærekraftig uttak av biomasse til bioenergibruk henger sammen med at skogsressursene kan anvendes til både treforedling, innsatsfaktorer i industrielle produkter og annen bioraffinering.

Skogen binder og lagrer karbon i stort monn – mens den vokser! Fotosyntesen er den mest raffinerte og kostnadseffektive CCS-teknologien i dag. Med sollyset som innsatsfaktor og CO₂ som næring, vokser og binder plantene biogent karbon, mens de utånder livsviktig O₂. Skogen er slik en suveren kilde til å binde og lagre globale utslipp av CO₂.

Skogen i Norge er ikke bare en fornybar ressurs, men også en økende ressurs. De siste årene har den årlige tilveksten i Norge vært på 25 mill3, mens den årlige avvirkningen har ligget under eller på om lag 10 mill3. Stående skogmasse er i ferd med å nå 800 mill3. Så lenge dette forholdet er tilfelle er skogsforvaltningen og bruk av skog klimanøytralt.

Ingen hogst - risikabel strategi

Men fordi skogen er hogstmoden i en alder av 70 til 120 år, og skogen kun binder karbon i tilvekstfasen, er det viktig at klimatiltak i skogen vurderes i et helhetlig og langsiktig perspektiv. Gammel skog – som blir stående – er i tillegg mer sårbar for skogskader enn skog med varierende skogsklasser. Å lagre store mengder karbon i gammel skog kan være både en risikabel og usikker strategi.

Ingen kjenner konsekvensene av og sannsynlighetene for at ytre faktorer som skogbranner, stormfellinger, insektangrep, massedød m.v. inntreffer og raderer ut store deler av skogens karbonlager. Stormen ”Gudrun” banet seg vei gjennom Sør-Sverige i 2005 og felte 75 mill. m³ skog, tilsvarende 10 % av stående norsk skog.

I Canada trues 1 milliard m³ med skog av barkebillen Mountain Pine Beetle, den verste naturkatastrofen som har rammet Nord-Amerika. Skogens kapasitet for karbonlagring er heller ikke uendelig, den vil stadig nærme seg et metningspunkt, og dens evne til å stadig ”trylle bort” nytt fossilt karbon vil reduseres med tiden.

Treets tilbakebetalingstid

Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) presenterte sin rapport – skog som biomasseressurs – tidligere i år. Rapportens formål var å beregne tiden det tar før et nytt tre vokser opp og lagrer samme mengden karbon som erstatning for det hogde treet. Beregningene korrigerte videre for fossile substitusjonseffekter ved ulike anvendelsessenarioer. Dette blir i rapporten omtalt under begrepet tilbakebetalingstid, og er i det mest omtalte scenarioet beregnet til 90 år.

Begrepet tilbakebetalingstid er i seg selv ikke så kontroversielt, men beregninger og forutsetninger bak tidsberegningen kan alltids diskuteres. For bioenergi er det i hovedsak grener, topper, lavverdig trevirke og avfall fra treindustrien som utnyttes til energiformål. Ifølge rapporten er tilbakebetalingstiden for disse mellom 5-15 år. Denne tidsforespeilingen er heller ikke særlig kontroversiell i det langsiktige klimaperspektivet.

Bærekraftig utvikling og føre var-prinsippet

Enkelte har i debatten om klimaløsninger argumentert ut fra at menneskeheten de siste hundre år klarer å finne smarte teknologiske løsninger. Teknologioptimistene som har troen på et klima-teknologisk paradigmeskifte ser som oftest skogen i forenklet sammenheng, som kun et karbonlager, og ikke dens sammensatte potensial og dynamikk. Med en slik ensidig tankegang kan en vedvarende storstilt utvinning av fossile energibærere forsvares.

Denne typen argumenter bryter med Klimapanelets fremtidsutsikter og innholdet i deres rapporter, der det framgår at det er stor usikkerhet forbundet med ”klimapotensialet” i fremtidige teknologier.

Det norske teknologieventyret om CCS har av enkelte blitt sammenlignet med Kennedys 10-årige teknologikappløp for å nå månen (”Månelandingen”). I et innlegg av forsker Carlo Aall fra Vestlandsforsk på forskning.no den 13. april under tittelen ”Har vi tid til å vente på teknologien?” kommer det frem at teknologiutviklingen frem mot månelandingen hadde startet allerede 35-80 år før Kennedy. De faktiske forhold har vist og viser at teknologisk utvikling kan ta svært lang tid – for lang tid i klimaperspektiv.

Er det atomkraft, CCS eller endret forbrukeradferd som skal redde oss ut av en fremtidig klima- og energikrise? Bærekraftbegrepet forplikter oss i sin enkleste form til å overlate kloden til neste generasjon i minst like god forfatning og med minst like gode muligheter og handlingsrom som nåværende generasjon har hatt.

Med en passiv holdning om at tid vil løse alle klimaproblemer, skyves utfordringene foran oss og problemene overlates til de to neste generasjonene – og om vi feiler, til utallige fremtidige generasjoner.

Da må det i dag, og i fremtiden, være mindre risiko forbunnet med å benytte kjente fornybare teknologier – utnytte biogent karbon i skogen på en bærekraftig måte til både bioenergi og treprodukter, og la fossilt karbon forbli i stabile lagre adskilt fra det naturlige karbonkretsløpet.

Når fremtidens teknologier er realisert både teknologisk og økonomisk kan en slik type debatt få nytt liv. Lar vi være å forvalte skogen i dag mister vi en stor potensiell mulighet til å erstatte fossil energi, vi får et ustabilt kortsiktig karbonlager, og vi mister muligheten for lagring av karbon i et fremforvaltet og større skogslager i fremtiden. Slik utsikten er for teknologisk karbonfangst på kort og mellomlang sikt fremmer teknologioptimistene en meget risikabel strategi!

Hogst - langsiktig stabilisering av CO₂

Debatten mangler en helhetsvurdering av skog og klima i sammenheng. Hvor blir det av helhetstankegangen og langsiktigheten i klima- og energipolitikken? Alle er skjønt enige om at et tre som hogges frigjøres som CO₂ ved nedbryting eller forbrenning, og at det tar ca. 90 år før dette treet igjen lagrer den samme mengden karbon.

Det er i tillegg en allmenn forståelse for at klimagassutslippene må reduseres for å nå et globalt togradersmål – etter 2015 må de årlige utslippene reduseres, og innen 2050 med 50-85 %. Dette er beregninger fra FNs klimapanel, og modellert i klimamodellene.

Det er derimot en allmenn misforståelse å tro at stabiliseringsnivået av CO₂ i atmosfæren er en terskelverdi som for all del ikke må overstiges på kort sikt eller temporært. Det ligger intuitivt i begrepet stabilisering at det etter en situasjon i uorden vil etableres en ny stabil likevekt hvor karbonet er refordelt mellom bindinger i hav, på land og i atmosfæren, etter en ny fordelingsnøkkel. Både temperaturøkninger og økt fotosynteseaktivitet er trege prosesser som det tar flere tiår å stabilisere.

Forutsetningene som ligger til grunn for beregningene av togradersmålet i klimamodellene antyder en stabilisering av karbon først om 100-150 år, om ikke enda senere. I dette perspektivet er det lite relevant å operere med tilbakebetalingstiden for bioenergi – tiden anses som så kort at forutsetninger for karbonnøytralitet er oppnådd.

At noen forskere setter likhetstegn mellom antropogent (fossilt) og biogent (fornybart) karbon, er en feilvurdering. Forklaringsvariabelen i FNs klimapanels modeller er kumulative utslipp av karbon, også kalt antropogent eller fossilt karbon. Bruk av fossile kilder øker den totale mengden karbon i kretsløpet, som på kort og lang sikt fører til et nytt og høyere stabiliseringsnivå av karbon.

I klima- og energipolitikken må målsetningen være å sørge for at den totale karbonmengden i kretsløpet ikke øker på lang sikt – ved å redusere forbruket av fossile kilder med fornybare. Hvis fremtidens karbonfangst blir en realitet, er fangst fra forbrenning av biomasse kanskje den eneste måten som ikke bare er karbonnøytral, men også karbonnegativ.

Dette vil gi helt nye styringsmuligheter i den fremtidige klimapolitikken og sikre bioenergi som en klimanøytral og bærekraftig klimaløsning. En helt sentral forutsetning for dette er at skogen både kan fange CO2 og anvendes på en klimamessig riktig måte til både treforedling, bioraffinering og bioenergi.