Om pannekaker og tannleger og den slags

"Dara madu" (honningpike).
"Dara madu" (honningpike).

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av Vidar Weseth, bosatt i Jawa Tengah i Indonesia.

Her om dagen hadde jeg stekt noen nydelige pannekaker (kue dadar) som jeg og min kone gledet oss til å nyte i fellesskap. Dette kulinariske høydepunkt, som i sannhetens navn var min kones verk, og ikke mitt, skulle serveres med blåbærsyltetøy (selai arbei), honning fra Madura (madu) og smeltet sjokolade (coklat meleleh).

Øya Madura, på nordkysten av Java er forresten oppkalt etter de vakre, ytterst imøtekommende unge pikene der. Madu betyr honning og dara betyr pike, eller i sjeldne tilfeller jomfru. Med andre ord betyr navnet altså honningpike. Disse honningpikene er kjent blant folk som har vært der, for sin etter sigende hemningsløse frilynthet. Dem om det, honningen smaker i hvert fall aldeles utmerket på pannekaker tilberedet med kjærlighet, hemningsløs den også.

Vi skred altså til bords med slunkne mager, men med hjertet fylt til randen av forventning. Men ved all verdens elendighet: Uansett hvor mye kjærlighet som var lagt i tilberedningen av pannekakene, og hvor vakre og innbydende madu daraene enn kunne være, hadde åpenbart djevelen selv tatt bolig i en av dem, altså i kue dadarene, og ikke i madu daraene, for da måltidet vel var overstått, manglet en vesentlig del av en tann som hadde tjent meg til min tilfredshet og helt etter læreboken i flere år enn jeg liker å tenke på.

Den var altså redusert il knapt halparten av sitt tidligere ’jeg’. Alle som har vært ute for lignende kan underskrive på at dette ikke er noen overstadig velkommen hendelse. En sak er at det er ytterst ubehagelig, men noe ganske annet er at når regningen hos tannlegen er betalt, har man som regel blitt nødt til å gå fra både hus og hjem, og ofte har vel skjorta gått med i samme suget.

Noe måtte imidlertid gjøres for å forsøke å gjenoppbygge det verste av ruinhaugen som hadde tatt bolig i perleraden.

Som tenkt så gjort. Ille til mote og med ektefølt økonomisk dødsangst gav jeg meg veien mot mitt livs endeligt i vold.

Eller slik trodde jeg...

Vel fremme i helvetes forgård dyvåt av svette åpenbaret en uventet representant for standen dokter gigi (tannlege) seg for meg. Direkte vakker var hun, denne lille, spede, hijabkledde, smilende skapning som så blidt og oppmuntrende på meg med sine store, dype mata coklat (sjokolsdebrune øyne). En anelse lettere til sinns ble jeg da hun avslørte sin egen tannregulering i et smil. Hun hadde altså selv opplevd å være hjelpeløs i en dokter gigis hensynsløse vold.

Et blikk rundt i ’stuen’ avslørte en nevenyttig og huslig representant for arten. Hjemmesydde gardiner med rosa sommerfugler, blomstersmilende planter overalt, hele rommet bar vitnesbyrd om at her hadde en nennsom hånd vært på ferde. Kanskje ville hun være like skånsom når hun gikk til verks i mine mere private sfærer også? Håpet spiret. Nå var jeg ikke egentlig så bekymret for det rent fysiske i vårt gryende forhold. Det var mer avslutningen, når oppgjørets time kom, som hadde tatt nattesøvnen. Men kanskje de milde mata coklat bar vitnesbyrd om et stort og varmt hjerte bankende i den ungpikegrasiøse åpenbaringen.

Jeg syntes at jeg burde ha noe å si, så jeg lovet henne med alvorlige øyne at hun ikke trengte bekymre seg, for jeg skulle ikke bite henne i fingeren. Med en smittende, liten latter kvitret hun tilbake noe om at da skulle ikke hun gjøre meg noe vondt heller.

Jeg tok altså plass i den rosa liggestolen, sank tilbake, gapte opp og avslørte ruinhaugen. ’Oh ya!’ Hun skred straks til verket, og 15-20 minutter senere var ruinen gjenoppstått som et lysende hvitt slott. Jeg hadde ikke kjent noen verdens ting, så humøret var så absolutt på vei mot himmelske høyder.

Hun forsvant umiddelbart bak skrivebordet, men dukket straks opp igjen med et grønt ark som skulle avgjøre min skjebne. Men det som stod på arket var slett ikke egnet til å gi lommeboken søvnløse netter. Hun avkrevet meg den nette sum av 46 kroner og 78 øre! Om jeg ikke hadde hatt munnen på vidt gap før, fikk jeg det i hvert fall nå.

Jeg betalte med skjelvende hender og hamrende hjerte lommerusket hun krevde og stammet et haltende ’Terima kasih banyak’ (tusen takk). Vel ute i bilen på vei hjem tenkte jeg lykkelig for meg selv:

’Dette skal jeg da min santen gjøre oftere, om ikke annet så for underholdningens skyld!’

For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg etter dette på ingen måte bærer nag til min isterku (kortform for ’min kone’), den uskikkelige tannen (gigi), kue dadar, dokter gigi i sin alminnelighet eller dara madu, som forøvrig intet som helst har noe å gjøre i denne historien utenom å tilføre hygge og fargerikdom. De er her helt uforskyldt.

Personvernpolicy