Etter katastrofen Gunung Merapi

Vidar Weset bor i Magelang, Jawa Tengah, en by knapt 20 km fra krateret paa Gunung Merapi.

Vi har alle lest om de rent fysiske hendelsene og resultatene etter først tsunamien ved Mentawai øyene i Nord Vest Sumatra og de to utbruddene fra Gunung Merapi i Jawa Tengah, Sentral Java.

Vi vet alle at over 300 mennesker mistet livet, over 300 familier mistet sine kjære og sin buskap, og dermed sitt levebrød.

Men bakom denne tragedien ligger mange spørsmål, synspunkter, tanker. Undertegnede bor i Magelang, en by bare vel 20 km fra krateret på ‘Ildfjellet’. Jeg har her lyst til å se på noen sider som ikke er så kjent i Europa: Politiske komplikasjoner, hjelpearbeidet, og ikke minst de religiøse/mytologiske tanker og strømninger som gjør seg gjeldende blant lokalbefolkningen.

Informasjonen her har jeg fra mange kilder. I en viss grad fra The Jakarta Post, en utmerket engelskspråklig dagsavis, men først og fremst fra samtaler med lokalbefolkningen, flyktninger, frivillige hjelpearbeidere, mannen i gata, osv.

Hva har regjeringen gjort? Den vanlige mann mener at en stor innsats ble satt i gang, og mye penger ble satt av til hjelpearbeidet. Men, det er et stort men. Arbeidet kom altfor sent i gang, og vel forsøkte man å evakuere befolkningen da tegnene på utbrudd kom, men mange ville ikke la seg evakuere. Befolkningen i fjellsidene er meget religiøs, muslimer, men de er også opptatt av Merapis mytologiske arv.

Dette skal vi komme tilbake til.

Regjeringen satte av en større pengesum til å kjøpe opp kveg som ikke kunne føres i fjellsidene lenger og til å betale erstatning til dem som har mistet sitt livsgrunnlag. Hjelpearbeidere, en flokk frivillige studenter fra Jakarta, kom inn i en avsidesliggende landsby noen dager etter det siste utbruddet. De fant tre forkullede menneskekropper og kanskje 70-80 kyr i samme forfatning.

Den allmenne oppfatningen blant folk, er at regjeringens innsats var altfor liten, knapt nok til å hjelpe ett distrikt.

Så til korrupsjonen. Folk jeg har snakket med, sier at det generelt bare kommer fram ca. 40 prosent av penger bevilget og penger mottatt fra verdenssamfunnet til hjelp i katastrofer som vi har sett nå, til dem som trenger det mest, og hjelpen er ment for. Lokale embetsmenn og ledere blir stadig rikere. Men ingen av mine kilder har noensinne hørt at dette har skjedd i hjelpearbeidet etter Merpi. Så dypt som dette fenomenet av hjelpearbeid stikker i folkesjelen her, ville vel det vel også ha vært rene selvmordet. Og dessuten, myndighetene, med President Susilo Bambang Yudhoyono i spissen, gjør mye for å komme korrupsjonen til livs. Daglig ser vi i aviser og på TV oppslag om dette.

Sist lørdag og søndag kjørte jeg gjennom Sleman-distriktet rett syd for Merapi. Ødeleggelsene var enorme. Vi kunne ikke se Merapir fra veien, for askeskyene var for tette. Kokospalmene hang med kronene, helt grå. Banantrærne så ut til å ha gjort sitt på denne jord. Store skogområder er helt nedbrent. Asken fra Merapi holder over 1000 grader celsius. Det dreper alt.

Så til det frivillige hjelpearbeidet. Lokalbefolkningen forteller historier som kan få et frossent, nordisk hjerte til å smelte, og til og med en tåre til å vise seg. Religiøse organisasjoner arbeider skulder ved skulder, muslimer, hinduer, buddhister, katolikker og protestanter. Her har vi noe å lære i Europa. Det er total religionsfrihet her, og ingen er mindreverdig på grunn av sin tro.

For noen uker siden møtte jeg tre buddhistiske nonner i Jakarta. De samlet inn penger til Merapi. De var så vakre i sine mørkeblå og hvite, nystivede drakter, og smilet og det varme uttrykket i øynene deres gjorde det til en ære og uforglemmelig opplevelse å få gi en rimelig sum Rupiah.

Folk fra hele Java, fra Jakarta og Bandung i vest og Surabaya og Malang i øst slipper alt de har i hendene og styrter til hjelp. Moskeer, kirker og templer åpner sine dører for de flere hundre tusen flyktningene. Dette er meget imponerende, men det største er utvilsomt enkeltpersonene.

Unge, datakyndige studenter bruker Twitter til å samle inn penger til mat, medisiner og klær. Alle gir av det de har, og de som ikke har noe, stiller opp med sin arbeidskraft og sin omsorg. Det er jo tusenvis av barn blant flyktningene her.

Ifølge The Jakarta Post har over 2100 unge under 30 år stilt opp som frivillige etter ildfjellets raseri. De samler inn store pengesummer, og alle, inkludert undertegnede, gir.

To unge studenter, Haryotomo og De Britto, fikk låne en skole og reddet 169 flyktninger som de skaffet tak over hodet - det er regntid nå - mat, klær og medisiner. En tredje kamerat visste ikke hva han skulle gjøre. Så fikk han en idé: Han samlet inn puter! Det kan virke merkelig, men tenk at her ligger flere hundre tusen mennesker rett på gulvet. En pute kan være forskjellen på en god natts søvn og en søvnløs natt. Briljant, spør du meg.

Studenter startet noe de kalte Gerakan Nasi Bungkus, Rice Box Movement, og gav mat til tusener som måtte rømme Merapi midt på natten og på tomme mager.

18 år gamle Mufidhatul Afi fra Magelang, min hjemby, med et barn på 15 dager som hadde store respirasjonsproblemer og ikke ville kunne overleve askeskyene, var fortvilet og håpløs. En annen mor, Eri Kusyanti, hørte om dette, kastet resolutt alt hun hadde i hendene og løp til hjelp. Ektemennene til begge disse mødrene var bortreist på arbeid. Eri fikk den unge moren og babyen til lege og tok dem deretter med seg hjem og gav dem et rom og mat. De bor fremdeles der, i hvert fall for noen dager siden gjorde de det.

Dette er uten tvil, som TJP sier, The unsung heroes, De ubesungne helter.

Så over til det religiøst/mytologiske aspektet rundt Gunung Merapi. Også Gunung Bromo, litt lenger øst, som også begynner å røre på seg nå, har mye av de samme myter rundt seg.

Gunung Merapi er et viktig ikon i Javanesisk tradisjonell mystisisme og kosmologi. Man tror at Merapi er Sjelenes Kongerike og et symbol for de balanserende elementer i universet som danner en rett, hellig, imaginær akse fra Merapi, gjennom Yogyakarta mot syd til kongeriket til Dronningen av De Sydlige Hav Ratu Kidul, med Sultanpalasset i Yogyakarta, Kraton, i balansepunktet. Folk tror at balansen mellom makrokosmos, Yogyakarta, og mikrokosmos, Merapi og Ratu Kidul, holder verden i harmoni.

Man tror at når Merapi har utbrudd, er det sjelenes kongerike – the Kingdom of Spirits – som holder selskap. Lavaen som strømmer ut, er søppel og etterlatenskaper etter feiringen. Når Merapi aldri skader Yogyakarta, er det fordi Yogya er Merapis forgård, og hun vil aldri kaste søppel der.

Men det er også alvor her: Folk tror at verdens undergang starter med et voldsomt utbrudd fra Gunung Merapi, som da går under og forsvinner. Men da forsvinner også det ene balansepunktet for harmonien som da ikke lenger kan bestå, ei heller verden.

Men folk er også glade i Merapi. Hun gir oss så mye, sier de. Og dette er sant. Asken fra utbruddene gjør jorden svært fruktbar, og bøndene i fjellsidene er relativt velstående, mange har egen bil. Nettopp dette gjør at det er så vanskelig å evakuere ved utbrudd, ved siden av overtroen, selvfølgelig. En landsby, Boyolali, er kjent som svært vanskelig å evakuere. Resultatet er naturligvis gitt.

Sultan Hamengkubuwo X, Guds Skygge på Jord og guvernør i Special District of Yogyakarta, har også en rolle her. Han tillegges til dels guddommelige evner til å styre og forutsi fremtiden. Det sies at han bad til Merapi om at hun ikke måtte skade Yogyakarta, og det gjorde hun heller ikke. Når sant skal sies, har da heller Merapi aldri skadet Yogyakarta, men det får så være.

Sultan Hamengkubuwo X er for øvrig en meget moderne og populær mann. Han har bare en kone, stakkar, og fem døtre. Hans oldefar derimot, nummer VII, var en smule mer dedikert på dette området. Han hadde en skokk koner og et ukjent antall konkubiner. Dette resulterte i 78 barn som alle vokste opp i palasset. Vel, ham om det.

Et par ord til om religionsfrihet her i The Special District of Yogyakarta. Sultan Hamengkubuwo X er muslim, men han feirer både muslimske og hinduistiske høytider, hver på sitt språk og innen tradisjonelle retningslinjer. Og for en tid siden bygget han en kirke for sine egne penger til de kristne i Yogyakarta. Dette har jeg direkte fra en av sultanens nære tjenere som jeg møtte i The Waterpalace i Kraton, Yogyakarta for et par søndager siden.

Så en rørende historie til sist: Guru Mbah Maridjan, juru kunci of Merapi, Merapis vokter for Sultanen, var en meget respektert, religiøs vismann som ofret hele sitt liv i bønn for sine medmennesker og til å hjelpe alle i nød. Da det første utbruddet kom, ville han ikke forlate sitt hjem i fjellsiden. Han lå i bønn under hele utbruddet, og det neste. Da folk fant ham, var han død. Folk sier at han ønsket denne døden, han var meget gammel. Det sies også at da de giftige gassene kom, så ventet gassene utenfor døren hans til han var ferdig med bønnen før de kom inn og tok hans liv. Slik reddet han en stor befolkning med sin egen død. De rakk å flykte. Lyder historien litt kjent? De faktiske forholdene er i hvert fall sanne.

Og hvordan er så livet her etter katastrofen? Folk er meget pragmatiske. Livet går sin vante, noen ganger skjeve gang. Alle smiler og ler som vanlig, ikke minst de guddommelig vakre unge pikene som flommer i horder over en stakkar i forretningene. Tiggerne stikker fram sin magre, benete hand og ber om noen fattige Rupiah til det neste måltidet og mumler makan, makan - spise, spise - og når de får noe, smiler de tannløst til takk. Og de stakkars ‘galeislavene’ på becak, sykkeldrosjene, trår seg gjennom styrtregnet for noen få Rupiah som vanlig. Alt er ved det normale. Vi går naturligvis med maske, men faren er over for denne gang.

Vidar Weseth, Magelang

Jawa Tengah, Indonesia.