Flykter fra krig til «verdens største fengsel»

Livet i flyktningleiren er langt bedre enn i det krigsherjede Somalia, sier seksbarnsmoren Asli Ali Elmi. Her sammen med fire av barna. Foto: Erlend Aas / Scanpix.
Livet i flyktningleiren er langt bedre enn i det krigsherjede Somalia, sier seksbarnsmoren Asli Ali Elmi. Her sammen med fire av barna. Foto: Erlend Aas / Scanpix.

De lever i det som i realiteten er verdens største fengsel, med små sjanser til noensinne å komme derfra. Likevel foretrekker de livet i flyktningleiren framfor et liv i frykt i det krigsherjede Somalia.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Jeg vil aldri flytte tilbake til Somalia. Bare hvis det blir fred der, men det tror jeg ikke det blir. Ikke på veldig lenge, sier Asli Ali Elmi (36).

Sammen med mann og seks barn mellom 14 og 2 år bor hun flyktningleiren i Dadaab i Kenya, rett ved grensen til Somalia.

Familien fra Mogadishu kom hit for halvannet år siden, etter en strabasiøs flukt fra sitt krigsherjede hjemland.

Asli og familien møter NTB utenfor sitt lille, enkle murhus som de har fått hjelp av Flyktninghjelpen til å bygge. En latrine har de også fått laget med støtte fra den norske organisasjonen.

Ved siden av står tre små kvisthytter. I den ene lager de mat, i en annen oppbevarer de noen av de få gjenstandene de eier. Den tredje fungerer som ekstra soverom.

Trygghet viktigst

Slik bor mange av de om lag 280.000 flyktningene i det som er verdens største flyktningleir, etablert av FN i 1991. Mange av dem har bodd i leiren siden da.

I den golde ørkensanden har leiren vokst til å bli den uoffisielt femte største byen i Kenya. Men kenyanske myndigheter ser ikke med blide øyne på flyktningene. Leiren er inngjerdet med strengt vakthold ved de få utgangene.

Flyktningene har svært begrensede muligheter til å bevege seg ut av leiren. Vil de utenfor, må de ha visum til Kenya. Det får de ikke. Å reise tilbake til hjemlandet er ikke et alternativ så lenge krig og kaos herjer.

Så her lever flyktningene sine liv under enkle kår. Her fødes de, her lever og dør de. Kun et fåtall av de aller heldigste får komme som flyktninger til et tredje land.

– Livet er vanskelig her. Likevel er det bedre enn hjemme. I Somalia hadde vi mer mat, men ikke trygghet. Her har vi mindre mat, men vi er trygge. Det er det viktigste, sier Asli.

Redde barn

Familien flyktet fra krigen og volden i Mogadishu i 2009.

– Barna har psykiske problemer etter å ha vært utsatt for bombesjokk og vært vitne til mange skyteepisoder, forteller seksbarnsmoren.

Flukten var slitsom, de var redde og de minste barna var utmattet av diaré. Etter sju dager på buss og til fots kom de til slutt fram til grensen mot Kenya.

Kenyanske myndigheter stengte grensen i 2007, men det er likevel mulig å komme over ved å bestikke grensevakter eller betale somaliske militsgrupper. Ofte blir kvinnelige flyktninger utnyttet som betaling for grensepassering.

Bygge selv

– Vi gikk flere dager opp og ned langs grensen og klarte til slutt å komme over, forteller Asli.

I leirens mottakssenter ble de registrert og vaksinert. Etter et halvt år i en provisorisk kvisthytte fikk familien tildelt sin lille plass. De kom inn under Flyktninghjelpens program og fikk hjelp til å bygge hus og latrine.

– Vår måte å drive prosjekter på er å la flyktningene gjøre jobben selv. Vi viser hvordan og gir dem materialer, så må de gjøre resten selv, sier generalsekretær Elisabeth Rasmusson i Flyktninghjelpen, som får inntektene fra årets TV-aksjon 24. oktober.

Latriner

Noe av det viktigste Flyktninghjelpen gjør, er å hjelpe folk med å bygge latriner.

– Det er viktig av helsemessige årsaker. Samtidig gir det en stor trygghet for kvinnene å kunne gå inn i et avlukke og låse en dør. Alternativet er å sette seg på huk bak en busk, sier norsksomalieren Hassan Khaire, til NTB.

– Mange kvinner har blitt overfalt og voldtatt mens de har gjort sitt fornødne i stummende mørke, forklarer Flyktninghjelpens landdirektør for Kenya og Somalia.

Barna til Asli har mange drømmer, men sjansen er liten for at de får virkeliggjort dem. I leiren får de grunnskole og enkel yrkesutdanning, utover det er mulighetene få.

Men drømmer har de like fullt. 14 år gamle Ayanle vil bli lege, mens søstrene Samilla (7) og Saido (4) vil bli lærere. 6 år gamle Siyad er fast bestemt på å bli pilot. Han vil fly ut av leiren og inn i en bedre framtid. (©NTB)

Personvernpolicy