Er den russiske bjørnen snill eller farlig?

Man kan få inntrykk av at utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans medarbeidere sverger til den velkjente barnesangen hvis moral er at bjørnen ikke er farlig bare man ikke forstyrrer den. Men barnesangen slutter med en advarsel som Støre sikkert er fortrolig med, men har valgt å nedtone i disse optimistiske tider: Men man kan da ikke på ham tro?

NATO og Washington synes for tiden å ha det samme tvisyn. Den spente situasjon som utviklet seg etter Georgia-krigen, er erstattet med tro på samarbeid på en rekke felter, selv om slett ikke alt er som på Jeltsins tid. Den vestlige og særlig den amerikanske Russlandspolitikken den gang bygget på den feiltagelse at Russland ville bli et utenriks- og sikkerhetspolitisk underbruk av USA og at det russiske samfunn skulle bli et demokrati etter vestlig mønster. Det er ikke skjedd og kunne neppe skje, hvis man ser på den historiske byrde som russerne bærer på.

Clinton-administrasjonen var naiv, hvis det da ikke var et spill for å lure russerne. Det tror mange russere i dag. De russiske politikere og diplomater som forhandlet med amerikanerne for 15-20 år siden, mener at de fikk løfter om at NATO ikke ville bli utvidet østover, i hvert fall ikke til å omfatte tidligere sovjetrepublikker. Dette bekreftes av amerikanske kilder.

Det er få Russlandskjennere i dag som tror at det vil bli noe demokrati etter vestlig mønster, og jeg kjenner ikke lenger noen russere som mener det. ”Demokrati” er rett og slett blitt et belastet ord. Engelsktalende russere spøker med at de fikk ”democrazy!” i stedet for ”democracy”. Det system som Putin etter hvert har innført har jeg valgt å kalle ”demokratur”. Det har elementer både av demokrati og diktatur, det vil si at den vertikale maktutfoldelse er det avgjørende. President Medvedev har ikke endret noe på dette selv om han snakker på en annen måte enn Putin, lover forsterket kamp mot korrupsjon og sier han vil ha mer åpenhet om samfunnsproblemene.

Vi vil snart få se om Putin kommer tilbake som president når Medvedevs funksjonstid er over. Jeg har hele tiden vært av den oppfatning at de har vært et tospann og at det egentlig ikke har vært særlig stor uenighet mellom dem selv om formene har vært forskjellige. Til noen kan overbevise meg om det motsatte holder jeg fast på denne vurdering.

Det er mange usikkerhetsfaktorer når vi skal vurdere utviklingen i vårt store naboland. Så lenge Russland fortsatt har betydelig eksportinntekter av olje, gass, mineraler og andre produkter, vil det være penger til på betale pensjonene og sørge for at personell som samfunnet er avhengig av, har noenlunde akseptable lønninger. Men en råvareprodusent som Russland kan bli rammet av dårlig vær og andre naturkatastrofer, uro i finansmarkedet og uforutsette begivenheter.

Det skjedde da Putin i sommer ga ordre om å innstille all korneksport til tross for at de hadde avtalemessige forpliktelser. Det samme kan skje med olje og gass, selv om en konflikt med Ukraina nå er mindre sannsynlig enn tidligere. Et land som har sine hovedinntekter fra råvareeksport, vil alltid være sårbart, noe også Norge vil erfare før eller senere.

Dersom det blir mindre i statskassen til å betale det som pensjonister og statsansatte forventer seg eller arbeidsledigheten øker dramatisk, kan det komme til demonstrasjoner som er vanskeligere å slå ned enn de aksjoner som de isolerte og fåtallige dissidentene driver med. De behøver ikke regimet frykte, men det overreageres likevel. Da det nylig var demonstrasjoner mot Moskvas omstridte borgermester Jurij Luzjkov, ble de slått brutalt ned, men hans tid er likevel forbi.

Luzjkov har styrt hovedstaden på samme autoritære for ikke å si diktatoriske måte som i sovjettiden, og han dro bare på ferie da luften fra brannene var så tett at det var vanskelig å puste i Moskva. Putin har neppe noe imot å bli kvitt ham. For en alt for selvstendig og egenrådig borgermester er like uakseptabel som frittsvevende guvernører. Nå velges ikke lenger guvernørene regionalt, men utpekes av Moskva.

Det er noe helt annet enn det jeg opplevde da jeg var attache under president Jeltsins statsbesøk i Norge og fikk guvernørene fra Murmansk og Arkhangelsk i ”min” bil. De opptrådte som småkonger og tok liten notis av hva den fordrukne president sa eller gjorde. De observerte med et smil hvordan jeg hadde kjeftet på de Jeltsin-medarbeidere jeg egentlig skulle ha med meg, men som alltid kom for sent slik at vi fikk problemer med vår plass i bilkortesjen. Kan ikke vi heller være med deg, spurte guvernørene. De hygget seg med vodka og zakuski (fingermat) og lo av forestillingen omkring seg. Noe slikt ville ikke hende under et russisk statsbesøk i dag.

Det er altså blitt mer orden på styre og stell, og russere flest ser ut til å ønske en sterk mann som kan forsvare dem mot kaos og oppløsning og hevde Russlands ære utad. Men samtidig sier folk fra dersom det er noe de er misfornøyd med. Da Putin møtte ofrene for skogbrannene, folk som hadde mistet alt de hadde av hus og husdyr, kunne man ane hva som kan komme til å skje dersom Kreml ikke innfrir løftene. Derfor kan denne vinteren bli ganske avgjørende.

Det er også et tegn i tiden at oligarker og maktsyke byråkrater og politikere ikke lenger kan gjøre som de vil. Det nye motorveiprosjektet inn til Moskva ble til slutt stoppet fordi det raserte viktige friområder og truet en allerede sårbar natur. Her var det en modig, enslig kvinne som fikk folket med seg, og de mektige måtte til slutt bøye seg.

Tilbake til Russlands forhold til Norge. Det var utvilsomt et diplomatisk mesterstykke å få delelinjeavtalen i havn etter så mange år. Arne Treholt og andre skal ikke spekulere i folks dårlige hukommelse ved å hevde at Gråsoneavtalen var en god ting. Den kom til fordi russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet takket være Treholt, og den ble forkynt over åpen telefon fra Moskva som det eneste mulig oppnåelige slik at det var vanskelig for statsminister Nordli og utenriksminister Frydenlund å si nei.

Avtalen varte i årtier og overlevde nesten alle som i sin tid hadde med den å gjøre. Den skapte et slags prejudikat i det den nesten fortsatte av seg selv. Men norske myndigheter garderte seg mot en annen utfordring, nemlig det som i fagspråket kalles condominium - et norsk-sovjetsk og senere norsk-russisk fellesstyre. Det har jeg sammenlignet med en barnehuske der den sterkeste bare vil kunne sitte og la den letteste bli oppe i luften og sprelle. Det er positivt med et utvidet samarbeid i nord, og jeg ser ingen betenkeligheter i at pomorhandelen kommer tilbake i en moderne versjon. Men vi må alltid huske på at vi er et lite naboland og Russland er en stormakt, om ikke lenger en supermakt.

Det var symptomatisk at etterretningstjenesten i 1977 ønsket at Norge skulle gi mer til Sovjetunionen for å unngå en slik utvikling. Også en mann som John Sanness, som sannelig var sovjetkritisk nok, var av den samme mening. Den avtalen som nå er inngått, betyr at Norge har beveget seg ganske langt fra sitt opprinnelige standpunkt, men Russland har også gitt mye. Slik er det jo i internasjonalt diplomati. Begge sider må jenke seg, skal det bli resultater.

På Kola er fiskerne sure og lokale politikere og byråkrater føler at fiskeriinteressene er blitt overkjørt av olje- og gasslobbyen, slik det ofte skjer i Norge. En godkjennelse i dumaen er ikke lenger noen parademarsj som Det øverste sovjet var. Her skiller dagens Russlands seg fra det gamle Sovjetunionen. Men jeg tror avtalen blir godkjent dersom Putin stiller seg fullt og fast bak den, og han er som Stoltenberg og Støre mer opptatt av olje og gass enn av fisk.

Bjørnen sover i hvert fall ikke lenger i sitt lune hi, og man oppfordres til å trå varig dersom man er nabo. Det bekymrer de baltiske stater, Polen og Georgia og mange i Ukraina. I den videre kamp om nordområdene skal vi nok også få se at bjørnen kan klore og bite for å hevd