ALBUM: Linkin Park: «A Thousand Suns» (Warner)

Mer blodfattig stadionrock

Korr ok. Ut ila kvelden.


paul
Korr ok. Ut ila kvelden. paul

Linkin Park blir stadig mer irrelevante.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Linkin Park: «A Thousand Suns»

(ABC Nyheter): Linkin Park anno 2010 er snillere og mer radiovennlig enn noen gang, og det blir mer og mer fristende å ansett dette bandet som USAs svar på Coldplay eller til og med U2, noe som er et stykke unna det letthørte nu-metalbandet de var da de ga ut «Hybrid Theory» i 2000.

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å utvikle et bands sound over tid, ikke minst siden nu-metallen gikk ut på dato omtrent samtidig med at bandet debuterte. Men bevegelsen mot smektende stadionrock har ikke akkurat vært til bandets fordel når det gjelder kvalitet.

På «A Thousand Suns» er denne utviklingen mer merkbar enn noen gang. Mangelen på tyngde er påfallende og i stedet får vi servert låt etter låt fulle av pianokomp, synther og tamme melodier som aldri egentlig går noe sted. Humørløst og med kalkulert angst fremføres den ene låta etter den andre og plata virker mer og mer irrelevant for hver spor.

Mangler autoritet

Når de en sjelden gang trekker inn tyngre gitarer, som i «When They Come For Me», «Blackout» og «Wretches And Kings» er det sikkert for å gi de mer beat- og rapbaserte låtene litt «edge», men også her faller det stort sett igjennom, mye fordi bandet tydeligvis mangler autoriteten til å bære et slikt uttrykk.

I den mykeste enden av spekteret finner vi «Iridescent» som virkelig trekker tankene mot U2, komplett med The Edge-gitar og allsangrefreng. Man kan si hva man vil om U2, men vi kan vel kanskje være enige om at det holder med den ene utgaven av dem.

Svakt låtmateriale

Det er nesten ille å måte omtale singelen «The Catalyst» som et lite lyspunkt her, men det er faktisk det den er. Her er det i hvert fall mulig å spore litt energi og fremdrift.

Resten av plata består av noen relativt anonyme låter, bare avbrutt av diverse mellomspor som nok er ment og gjøre plata mer enhetlig og episk, men som generelt er ganske intetsigende.

Tross den stilmessige utviklingen har det tekstmessig ikke skjedd mye med Linkin Park de siste ti årene. Vi får servert den samme tenåringsangsten som før, og det bidrar ikke akkurat til å heve plata som helhet. Noen innslag av politiske ytringer er det også gjort plass til, men spesielt minneverdige blir det ikke av den grunn heller.

Irrelevant

Generelt føles «A Thousand Suns» altså veldig irrelevant og utdatert, ikke minst fordi produksjonen, som i likhet med forrige plate er ved Rick Rubin, baserer seg på de samme programmeringstriksene som Linkin Park alltid har gjort. Kanskje det hadde vært en idé for bandet å heller oppdatere produksjonen fremfor å absolutt skulle utvikle bandet med tilføring av nye sjangre.

Det burde eventuelt bare være den ihugga fansen som skulle kunne klare å finne noe å like her. Men så lenge Linkin Park fortsetter å gå minste motstands vei med den samme radiovennlige stadionrocken sin, så er det vel også nok av folk som vil høre på.

Personvernpolicy