Protestvisene inntar landet

På norgesturné: «Freedom!» sang Richie Havens da han åpnet Woodstock-festivalen i 1969. Nå fronter han Rikskonsertenes storturné «Freedom! Sanger forandrer verden». Foto: AP
På norgesturné: «Freedom!» sang Richie Havens da han åpnet Woodstock-festivalen i 1969. Nå fronter han Rikskonsertenes storturné «Freedom! Sanger forandrer verden». Foto: AP
Artikkelen fortsetter under annonsen

Protestsanger vil prege høsten – men med gamle helter til å synge ut fra scenen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til Protestfestivalen: Britiske Michael Weston King kommer til Kristiansand denne uken – og tar med seg det årsferske albumet «I Didn't Raise My Boy To Be A Soldier» – en samling nye og gamle protestsanger. Foto: HandoutTil Protestfestivalen: Britiske Michael Weston King kommer til Kristiansand denne uken – og tar med seg det årsferske albumet «I Didn't Raise My Boy To Be A Soldier» – en samling nye og gamle protestsanger. Foto: Handout

Rikskonsertene sender Woodstock-legenden Richie Havens (69) ut på turné landet rundt i spissen for «Freedom! Sanger forandrer verden».

Han var først ut på scenen i Woodstock den gangen i 1969, og ble der i tre timer. Innspurten, der han improviserte over den gamle spiritualen «Motherless Child» og gjorde om refrenget til «Freedom», ble legendarisk.

– Da jeg gjorde det, skjønte jeg ikke hva det ville innebære. At jeg sang denne utfordringen ble et budskap som alle skjønte, også de som egentlig ikke hadde forstått, sier Havens til NTB.

«Freedom! Sanger forandrer verden» er første turné ut i det som skal bli en trilogi om sanger som kilde til utvikling og forandring, der USA – arnestedet for protestsangene – er først ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Sanger og sangere har vært en sterk politisk drivkraft i det amerikanske samfunnet, sier Rikskonsertene-sjef Åse Kleveland om satsingen.

I 2011 kommer det en produksjon med norsk profil, fulgt i 2010 av sartister og sanger fra andre deler av verden «hvor mennesker har opponert mot utilgivelige handlinger med uforglemmelige handlinger».

For få synger ut

Samtidig som «Freedom!»-turneen har premiere, drar den årlige Protestfestivalen i gang i Kristiansand denne uken. Der skal Michael Weston King (47) opptre så vel som å lære bort det å lage protestsanger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det trengs, mener briten:

– Verden er i trøbbel nå. Men de nyeste protestsangene er det oldtimerne som står for, som 90 år gamle Pete Seeger og snart 70 år gamle Arlo Guthrie, sier King.

Han gav tidligere i år ut albumet «I Didn’t Raise My Boy To Be A Soldier», et helt album viet protestsanger der eldste sang er 100 år gammel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opprinnelig tenkte Weston King å ta for seg gamle sanger som var like aktuelle i dag, enten det gjaldt krig eller økonomisk depresjon, men ble så inspirert at han skrev noen egne bidrag også.

– En annen grunn til at jeg ville lage platen, er at for få artister – og altfor få unge, hvite pop- eller rockeartister – synger protestsanger i dag!

Størst sprengkraft

Michael Weston King peker på hvordan verden helt fra 1. verdenskrig har blitt reflektert gjennom musikk, gjennom musikere som også var aktivister. Ifølge ham var punken det siste store uttrykket for protest, der protestsangene forsvant med 1970-tallet.

– De siste 10-15 årene er det ingen av de større artistene som har brukt sin plattform til å si noe. Se på store navn som Bono og Sting. De snakker om det – men de synger det ikke!, sier Weston King.

Han tror den største sprengkraften ligger i å synge sitt budskap – slik John Lennon i sin tid gjorde det med «Give Peace A Chance» og Neil Young med «Ohio» – og ikke si det på en pressekonferanse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– En protestsang når flere mennesker. Nei, en sang kan ikke forandre myndighetenes handlinger, men den kan forandre enkeltmenneskers mening. Og sammen kan de bli en sterk nok stemme. Hvorfor ikke flere synger protestsanger i dag? Kanskje vi er blitt for selvopptatte, eller kanskje vi haster gjennom livet i et tempo som ikke gir mye tid til ettertanke – eller til å tenke på andre?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opp av sofaen

På trappene til Lincoln-monumentet synger protestveteranen Pete Seeger (90), omkranset av barnebarnet Tao Seeger og Bruce Springsteen, Woody Guthries alternative nasjonalsang «This Land Is Your Land» – til være for president Barack Obama under innsettelsesseremonien i januar ifjor. Foto: APPå trappene til Lincoln-monumentet synger protestveteranen Pete Seeger (90), omkranset av barnebarnet Tao Seeger og Bruce Springsteen, Woody Guthries alternative nasjonalsang «This Land Is Your Land» – til være for president Barack Obama under innsettelsesseremonien i januar ifjor. Foto: AP

På trappene til Lincoln-monumentet synger protestveteranen Pete Seeger (90), omkranset av barnebarnet Tao Seeger og Bruce Springsteen, Woody Guthries alternative nasjonalsang «This Land Is Your Land» – til være for president Barack Obama under innsettelsesseremonien i januar ifjor. Foto: AP

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ifølge en av protestsangens store helter, Phil Ochs – som blant annet skrev «I Ain’t Marching Anymore» og «Changes» – er en god protestsang som følger:

«En protestsang er en sang som er så klar at du ikke kan feilta det for bullshit».

– Det enkle kan ofte være det vanskeligste å skrive, sier Michael Weston King, og peker på en sang som «Free Nelson Mandela», som The Specials-avleggeren Special AKA kom med i 1984. Den ble av den britiske avisen New Statesman tidligere i år kåret til den nest beste av de 20 viktigste politiske sangene – kun slått av Woody Guthries «This Land Is Your Land».

Her hjemme, under Protestfestivalen i 2008, kåret norske musikkjournalister de 20 beste protestsangene; en liste mer preget av de gamle klassikerne: Bob Dylans «Masters Of War» vant, fulgt av «We Shall Overcome», som Pete Seeger gjorde kjent, Woody Guthries «This Land Is Your Land» og Edwin Starrs «War». (©NTB)