Merkel under dobbelt ild

Når det gjelder tid og økonomi fremstår Angela Merkel som mer konsekvent og klarere enn Jens Stoltenberg. Foto: Ina Fassbender (Reuters)
Når det gjelder tid og økonomi fremstår Angela Merkel som mer konsekvent og klarere enn Jens Stoltenberg. Foto: Ina Fassbender (Reuters)

Angela Merkel har satt foten på bremsene til tross for økonomisk fremgang.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BERLIN (ABC Nyheter): Tysk økonomi viste en uventet fremgang i andre kvartal i år, men Angela Merkel har foten på bremsene, til EUs og regjeringskollegers store irritasjon.

Det gikk ikke lang tid før utenriksminister Guido Westerwelle kjørte frem fridemokratenes yndlingstema: Skattelettelser. De er særlig opptatt av små og mellomstore bedrifter som har hatt det vanskelig i flere år på grunn av skattepresset og et stivbent byråkrati.

Men Westerwelle har også et godt øye til storindustrien som sannelig ikke har så mye å klage over selv om de stadig sutrer. De store bedrifter har nytt godt av mange slags former for støtte, og særlig atomkraftindustrien har vært begunstiget med subsidier.

Tysk eksportindustri har i ganske lang tid hatt høykonjunktur og tyskerne har stolt kunnet vise til at de er verdensmestere i eksport.

Det er en trøst selv om de ikke nådde helt til topps i Fotball VM. Både i sport og næringsliv legges det stor vekt på riktig strategi og profesjonelt spill.

Men eksporten kan være usikker på lengre sikt på grunn av Kina. Kineserne er tyskernes foretrukne handelspartnere, selv om de også satser på Russland. Men i begge disse store land er det mørke skyer på den finansielle himmel, og det kan ramme tysk eksport slik som lynnedslag og tornadoer som har gjort så stor skade de siste ukene. Tyskerne betrakter både økonomien og miljøet med meget stor årvåkenhet.

Angela Merkel er en forsiktig dame som ikke forhaster seg. Derfor vil hun ikke bruke opp de økte inntekter som staten nå kan nyte godt av. Hun tenker som en gammel mater familias på å spare for mer usikre tider, og vil overhodet ikke gamble slik de olje- og gassrike nordmenn tror de kan gjøre. Så tålmodige er ikke fridemokratene og heller ikke en del i CDU-CSU (de to kristelige søsterpartier).

Også sosialdemokratene som lå nede for telling etter parlamentsvalget, slutter seg til kritikken mot Merkel. Jeg hører Torbjørn Jagland snakke på NRK om det Tyskland han betrakter med langkikkert fra Strasbourg. Han forteller at det er fremgang for sosialdemokratene.

Det har vi ikke sett noe til her i Berlin, og i Willy Brandt-huset, SPDs hovedkvarter, er de forvirret over at partisjef Sigmar Gabriel utfordrer tidligere utenriksminister, nå parlamentarisk leder, Frank Walter Steinmeier, som kanslerkandidat.

Mange mener at Gabriel kunne ha ventet med å lufte sine ambisjoner til Steinmeier hadde kommet seg etter nyreimplantasjonen til fordel for hustruen. Men selv en så dramatisk kjærlighetshistorie som ektemannen som gir en nyre til sin hustru som ellers ville ha dødd, er ikke nok til å vinne et regjeringsvalg. Personstrid gjør ikke utsiktene bedre. Den slags har SPD hatt nok av de siste tiårene.

Men det er selvsagt en god avledning fra egne problemer å angripe Merkel. Fra alle kanter kritiseres hun for ikke å være handlingskraftig nok, men det er høyst usikkert hvem som skulle kunne erstatte henne siden ingen av de ambisiøse kristelig-demokratiske kronprinsene lenger er på banen.

EU krever at tyskerne må bruke mer penger, det vil si at den innenlandske omsetning må opp. Den har lenge vært alt for lav, mener Brüssel. Tyskerne har spart med tanke på vanskeligere tider. Men nå viser det private konsum en svak økning og det har bidratt til den økonomiske vekst.

Om det vil vare, er usikkert. Svært mange tyskere har dårlig råd, særlig barnefamilier og enslige. Det er også en alarmerende økning i fattigdom blant barn. Samtidig får innvandrere og asylanter alle de fordeler som den sjenerøse tyske velferdsstat gir straks de setter bena på tysk jord. Jeg merker i samtaler en ulmende uro og misnøye blant vanlige tyskere.

Dette skaper en innvandrerfiendtlig stemning selv om tyskerne har gjort mer enn noe annet europeisk land for verdens fattige. Det gjør ikke saken bedre at ekstreme imamer får preke sitt hatefulle budskap i de tyrkiske gettoene.

På pluss siden må det imidlertid noteres at stadig flere tyrkere tar høyere utdannelse og har nå ledende posisjoner i alle politiske partier unntatt de høyreekstreme. På det vis har tysk integrasjonspolitikk vært mer vellykket enn norsk selv om den kritiseres i mediene.

Som om ikke Angela Merkel hadde fanget fullt nok av problemer ble hun nylig utsatt for et veritabelt bakholdsangrep. Det gjaldt kjernekraft som skal fases ut. Miljøminister Norbert Röttgen vil at de 17 kjernekraftverk skal avvikles i løpet av åtte år, mens andre og sterkere krefter vil ha minst 15 år til. Noen vil også bygge nye atomkraftverk slik for eksempel finnene gjør.

Denne uenighet ville ikke ha vært oppsiktsvekkende dersom ikke en rekke av Tysklands ledende næringslivsfolk og avgåtte politikere fra hadde undertegnet en usedvanlig skarp protest. Blant underskriverne er styreformannen i Deutsche Bank, styreformann i Deutsche Bahn (statsbanene), Europasjefen for Wattenfall, styreformannen i det farmasøytiske storkonsern Bayer og SPDs tidligere innenriksminister, Otto Schily. Tyskland har også sin «Hansen», noe som er blitt skarpt kritisert selv om Schily ventet mye lenger enn den oppdragskåte trønder.

Det er en kjensgjerning at mange av undertegnerne er fullt klar over at kjernekraft bare er en overgangsteknologi. Tyskerne satser stort på fornybar energi som vind, bølgekraft, solarenergi og biomasse og annen teknologi som fortsatt bare befinner seg på tegnebrettet. Det er et spørsmål om tid og økonomi, og her fremstår Angela Merkel som mer konsekvent og klarere enn Jens Stoltenberg. Jeg har ikke møtt en eneste tysker som kan forstå at noen vil bore etter olje og gass utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Personvernpolicy