Stilfull voldsorgie

(ABC Nyheter): Kane & Lynch 2: Dog Days har den tvilsomme æren av å følge opp et spill som i beste fall regnes som middelmådig på de fleste måter. Mangelfulle spillmekanikker, svak AI og tynn historie var noen av ankepunktene som ble trukket frem da Kane & Lynch: Dead Men ble sluppet for tre år siden.

Visuelt annerledes

Denne gangen forsøker IO Interactive seg på en del endringer i den grunnleggende oppskriften. Handlingen er forflyttet til Shanghai der Lynch har fått seg kjæreste og har startet et nytt men likefullt kriminelt liv. Når en våpenhandel går galt er imidlertid helvete løs, og alt dette ser vi over Lynch sin skulder fremfor Kane sin. Og mens vi snakker om å «se» handlingen, kan vi like godt få unna spillets store «gimmick» med en gang. Kane & Lynch 2 ser nemlig i sin helhet ut som det er filmet med et håndholdt og samtidig veldig dårlig DV-kamera og «kameramannen» er av den mer sjanglete typen. Deretter er all video tilsynelatende lastet opp til Youtube et par ganger bare for å være sikker på at det skal se skikkelig stygt ut.

Resultatet er rimelig iøyenfallende. Farger blør ut i tide og utide, når brå bevegelser inntreffer pikseleres bildet og alt oppleves i det hele tatt som en slags lavbudsjetts dokumentarfilm. Faktisk er disse effektene såpass vellykkede at de bidrar til å hever helhetsinntrykket flere hakk og det gir spillet en unik og skitten følelse.

Brutalt

Det er imidlertid litt uforklaring at en kameramann følger etter dem mens de gjør det de gjør i dette spillet. For selv om det ikke er snakk om spesielt mye handing her, så er det som er der faktisk ganske minneverdig og det er også snakk om noe av det mer brutale jeg har sett i spillsammenheng noen sinne. Noen vil kanskje si at det er mest blir vold for voldens egen skyld, men kombinasjonen av den dokumentariske stilen og de grafiske fremstillingene av død og fordervelse er veldig effektiv rent estetisk.

Et smart trekk fra utviklernes side er også å bruke mosaikk over de mest grafiske øyeblikkene som for eksempel når folk blir skutt i hodet. Dataspillere er jo som kjent så vant til «headshots» at vi vanligvis ikke tenker noe særlig over hva det innebærer. Når vi derimot ikke får se det som skjer på grunn av «sladding», blir det hele desto mer effektfullt.

Videre er lyddesignet verdt noen ord. Spillets musikk er nærmest ambient støy, blandet med Shanghais urbane lyder og radioer som spiller J-pop, noe som står veldig godt til den dokumentariske stilen. Skrik, smell og kjefting fra karakterene fyller lydbildet og gjør dramatisk musikk unødvendig i en hver skuddveksling.

Noen ankepunkter

Desverre dempes de positive sidene til Kane & Lynch 2 av det litt mangelfulle kjerne-gameplayet. Skytemekanikkene er for all del helt brukbare men heller ikke mer. Siktehjelpen og også litt uforutsigbar og vanskelig å forstå seg på. Videre har spillet fått den mest effektive hagla jeg noen gang har kommet over i et spill. Den ser ut til å kunne treffe på et par hundre meters hold, noe som gjør at man i bunn og grunn ikke trenger andre våpen hvis man bare legger litt energi i å sikte.

Det hjelper heller ikke at store deler av spillet er veldig repetitive og det hele er over på rundt fem timer. Spillet preges av den ene skuddvekslingen etter den andre, men altfor få situasjoner skiller seg fra den forrige i nevneverdig grad.

God flerspiller-del

Det finnes heldigvis også en flerspillermodus som videreføres fra det første spillet. Her finnes det tre variasjoner over ran-temaet og i «Fragile Alliance» spiller man med en gjeng som forsøker å stjele mest mulig penger, og man kan når som helst forråde de andre for å ta alle pengene selv. I «Undercover Cop» gjør man det samme, men i tillegg er en av ranerne egentlig en politimann som skal stoppe de andre. «Cop and Robbers» går kanskje ikke overraskende ut på å veksle mellom å spille som raner og som politi.

Her finnes det altså store muligheter for strategi og overraskende situasjoner som man ikke finner i mange andre spill. Desverre er antallet kart rimelig lavt, men mer skal visstnok dukke opp i form av nedlastinger i nærmeste fremtid. Likevel kunne jeg nok tenkte meg at denne delen av spillet hadde vært utviklet til noe litt mer omfattende.

Kane & Lynch 2: Dog Days er altså et spill som ikke helt lever opp til potensialet den visuelle stilen og den interessante flerspillerdelen vitner om. Det inneholder gode øyeblikk også i historiedelen, men det hele er over for fort. Med en sterkere og lenger historie, strammere skytemekanikk, mer variasjon og minneverdige øyeblikk og bedre utviklede karakterer, kunne dette vært både unikt og ganske eksepsjonelt. Spillet bør likevel absolutt sjekkes ut, men det går jo an å vente til prisen reflekterer innholdsmengden litt bedre.