ALBUM: Iron Maiden: «The Final Frontier» (EMI)

Iron Maiden på sitt aller beste

Bruce Dickinson og hans band Iron Maiden overbeviste i Bergen forrige helg, men de overbeviser enda sterkere med sitt nye album, mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Balazs Mohai (AP Photo/MTI)
Bruce Dickinson og hans band Iron Maiden overbeviste i Bergen forrige helg, men de overbeviser enda sterkere med sitt nye album, mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Balazs Mohai (AP Photo/MTI)

«The Final Frontier» er en voldsom overraskelse.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Iron Maiden: «The Final Frontier» Iron Maiden: «The Final Frontier»

(ABC Nyheter): For de som har savnet en tung metalskive som kjører over deg som i velmaktsdagene tidlig på 80-tallet, serverer Iron Maiden i sitt 30. år en killer metalskive.

Det kan trekkes paralleller til Judas Priests siste overbevisende konseptalbum «Nostradamus» fra 2008.

Progmetal?

Det handler om undergangen; om den siste time, om kampen for å overleve, og ikke minst handler det om lange og spennende låter der tradisjonell metal henter nytt blod fra progressiv rock.

Nesten ni minutter lange «Satellite Is… The Final Frontier» er en todelt progressiv reise som åpner som Pink Floyd på tungt medisinert syre før låta skifter karakter og setter opp alle metalriffs mor. Man kjenner på kroppen at dette er en real takeoff-låt. Og historien om krigeren som febrilsk prøver å få satt opp sin siste satellittsamtale hjem, før han brenner opp i sin fortapte dødsreise inn mot solen, er akkurat så berusende og tegneserie-ekte at selv metalfans som har slumret i timen gjennom de siste 20 årene våkner opp av dvalen.

Ser seg bare så vidt tilbake

Bare et par ganger lener Iron Maiden seg tilbake til gammel stil. «The Alchemist» og «The Man Who Would Be King», som låtene det gjelder heter, er også de eneste øyeblikkene som kjeder litt på dette killeralbumet.

Selv når de ramler helt nedpå i rockballader som «Coming Home», som skrekk og gru kan sammenlignes med norske Return da de var på topp, så fungerer det glimrende i platas arkitektur. Å få en slik låt opp av bakken i denne sammenheng forteller mye om spiriten som må ha hersket i studio. Med Thin Lizzys tvillinggitarer er «Coming Home» den beste rockballaden jeg har hørt i metalsammenheng på sikkert 20 år!

Produsent Kevin Shirley, som i dag jobber nesten fulltid med gitarfunnet Joe Bonamassa, har fått mye ut av det nå 30 år gamle bandet og deres album nummer 15 i rekken.

Vellykket fortsettelse

Kombinasjonen Steve Harris og Shirley har med stor sannsynlighet vært avgjørende for albumets vitalitet, men også for skapelsen av nye Maiden. For dette er en særdeles vellykket fortsettelse av bandets forrige utgivelse «A Matter Of Life And Death», som fikk mye skryt for fire år tilbake.

På et par låter kombinerer Iron Maiden stolte engelske folkprogressive elementer med sin egen metal. Røtter tilbake til Fairport Convention er kanskje det siste man hadde ventet å høre på en Iron Maiden-plate. Men du verden som det fungerer gjennom låter som «The Talisman» (ni minutter lang) og «When The Wild Wind Blows» (ti minutter).

Sistnevnte kan bli en kolossal avslutningslåt i konsertsammenheng for Iron Maiden i fremtiden. Den malende episke folk-avslutningen på låta vil kunne male gåsehuden permanent hos mange musikkfans som ellers aldri ville hørt på en Iron Maiden-plate.

Aldri vært bedre

Teateralsk, volumiøst, mektig og variert. «The Final Frontier» er en fremtidig Iron Maiden-klassiker. En metaltriumf som baner vei for metalrockens tilbaketog.

Det er ingen tvil: Iron Maiden er bedre enn noen gang!

Personvernpolicy