Jeg ser et mørke

Bonnie 'Prince' Billy

Innerst inne ville være diktere, i hvert fall noen av oss, men vi leste aldri opp våre egne ting. Vi skulle vise hvem vi var gjennom personlig smak, ikke gjennom egne skriveferdigheter. Det var Eivinds idé. At vi skulle møtes til middag, hele gjengen, en fredag i måneden.

Vi skulle kle oss pent og ta med fire korte tekster hver. Det kunne være dikt, noveller eller sangtekster, men de måtte være under to sider for at vi skulle rekke over alt sammen. Vi kalte det poesiaften, men egentlig var hele greia bare en unnskyldning for å være sammen uten å måtte ta med jentene.

Vi møttes nesten aldri alene lenger og vi for fortsatt for unge til å vedkjenne oss at vi av og til trengte litt tid alene med vennene våre, for å være de gode kjærestene jentene våre ønska seg. Men her klarte vi altså å skape en anledning – å åpne opp et eget rom.

Eivind stod for maten, vi andre spleisa på alkoholen. Diktene (for det var for det meste dikt det gikk i) fant vi på biblioteket, i bokhylla til muttern eller på antikvariater rundt om i byen.

På vårt beste ble vi litt interessert i dikt på ordentlig. Gikk å bladde i gamle bøker flere uker i forveien. Det var viktig å ha med noe som fenga alle sammen, slik at interessen ble holdt ved like til neste gang. Vi ble alltid ganske fulle sånn ut på kvelden, og når noen først falt ut, slukna gløden fort hos de andre også.

Men de første par timene etter middagen funka alltid rimelig bra. Alle var nysgjerrige på hva de andre hadde tatt og med, og fortsatt gira på å vise frem sine egne funn. Vi leste Rune Christiansen, Torgeir Scherven, Gene Dalby, Lars Saabye Christensen, Stein Mehren, Gro Dahle og Jan Erik Vold. Men vi var også opptatt av eldre ting som Øverland, Bjerke, Wildenvei, og Claes Gill.

Kim, Eivind, Jacob og jeg dannet liksom grunnstammen i prosjektet. Det var vi som ble virkelig ivrige og brukte lang tid på å forberede oss. Jens Herman likte å være med og kom alltid med gode innspill, men selve forberedelsene var han ikke så nøye med. Jesper og Harald ville egentlig bare henge og ga mer eller mindre faen i selve leseprosjektet.

Men på de virkelig gode kveldene, der alt funka, ble de ordentlig fanget inn, de også. Om det var den semi-alvorlige stemningen rundt bordet, eller om det var selve diktene som rev dem med, det vet jeg ikke, og det er egentlig ikke så nøye. Det viktigste var at vi delte opplevelsen av at vi var med på noe spesielt.

Den som leste måtte reise og stå på stolen mens han deklamerte. Alle gjorde vi så godt vi kunne og leste høyt og tydelig, uten ironisk distanse. Dersom noen fikk behov for å løsne litt på alvorssnippen og kødde det litt til, skjedde mellom opplesningene, når vi kommenterte hverandres dikt og diskuterte hvorfor vi hadde valgt akkurat det eller det.

De gangene vi måtte jobbe sammen for å forstå hva dikteren hadde ment, satt latteren løsere. Vi satt ikke samlet her for å løse gåter, vi ville drikke og høre våre egne stemmer. Ble vi tvunget til å tenke, svarte vi gjerne med å sjikanere dikteren og håne diktet hans.

Noen fikk imidlertid vist frem analytiske evner vi andre ikke visste de hadde. Spesielt Jacob overrasket med en innlevelsesevne og tolkningsglede jeg ikke ante bodde i ham.

Han ervervet seg en slags nyvunnen respekt gjennom disse kveldene. Først og fremst gjennom evnen til å komme over kule tekster som alle likte, men også fordi han maktet å belyse sider ved de andres dikt som ikke var opplagte eller tillærte. Det var han som hadde funnet Vekk, debuten til Torgeir Scherven og begge samlingene til Claes Gill.

Denne kvelden hadde han med et inlayark til et platecover.

Teksten han leste het Black og den var skrevet av den da for meg ukjente musikeren Will Oldham. Artistnavnet hans på denne platen var imidlertid Bonnie ’Prince’ Billy.

I og med at teksten var på engelsk fikk Jacob lov å lese den to ganger. Deretter satte vi på plata og hørte låta slik den var ment å fremføres. Låta var monoton, nesten uten melodi, men jeg likte den skjøre stemningen og stemmen til han som sang. Han hørtes ut som en som hadde noe å formidle. En som hadde venta lenge på at det skulle bli hans tur.

Black, you are my enemy
and I cannot come close to thee
our life is ruled by enmity
and I can’t weaken that
the only way that I can see
is to hold you close to me
to love you for it’s meant to be
I weaken your attack

Vi ble sittende å snakke om Black mesteparten av kvelden. Vi leste den som et deprimert menneskets kamp med sitt eget tungsinn. Sitt eget mørke. At den eneste måten å forholde seg til depresjonen på var å bli kjent med den, finne ut hvor den kom i fra og på den måten gjøre den mindre farlig.

Det viktigste i denne sammenhengen er at denne ene, sære, lille låta klarte å holde på interessen til syv brisne gutter i mer enn en time. Det er mer enn man kan forvente, selv fra dannet ungdom fra vestkanten.

Det kjennes ikke lenger så viktig å vite om Black handler om depresjon. Kanskje beskriver Oldham bare en frykt eller uro som dukker opp med ujevne mellomrom. Et mørkt rom inne i ham selv. En bryter som av og til slås av uten at han kan kontrollere det.

Men dette mørke som bare kommer, det er ikke noe man kan vinne over, eller slå i hjel. Dette er et mørke som er større og sterkere enn deg. Det Oldhams dikter-jeg gjør er å gå det i møte, behandle det som en gammel venn som alltid har vært der. Da slipper han i det minste å være redd. Kanskje kan han til og med bruke det til noe.

So I thought I’d try to cut him
try to force him ‘neath my level
the only way to equal to him
would be to hit him with a shovel
but to really rise above him
that would be the final evil
so instead I asked the sucker
if he’d care to see my rooms
and as a friend and as a comrade
and all the thing that these implied
I made him leave what it was that he had
used to keep us unallied

Jeg så for meg Oldham som et barn som er mørkeredd og som presser seg selv til å oppholde seg i et mørkt rom, helt til han ikke er redd for å være der lenger. Helt til han anerkjenner mørket som noe som bare er, noe man kan forholde seg til uten å miste pusten.

For hva er det egentlig som skjer når man blir vant til lydene i veggene, knirkingen i gulvet. Når øynene blir vant til mørket og tingene rundt deg får former du kjenner igjen. Er det de samme tingene du ser når pulsen har sunket?

Og var det egentlig noe å være redd for? Og hva gjør du når du blir redd neste gang. Når du vet at det er frykten for mørket du frykter, ikke mørket i seg selv. Helt på slutten av låta tar teksten en uventet vending;

Now black and I we are together
fairly just inseperable
and in the terriblest of weather
our bonds are incorruptable

Oldham finner noe i mørket, noe han ikke vil gi slipp på. Han kan ikke løsrives fra det, sier han, og han vil heller ikke gi det fra seg. Hverken når han sitter under skrivebordslampa hjemme, eller i den grønne gamle sofaen backstage. Det finnes noe å hente i det mørke rommet, noe han kan ta med seg videre. Noe fint.

Dagen etter tok jeg trikken ned til Big Dipper i Ebbelsgate i Oslo sentrum og kjøpte platen selv. I see a darkness het den. Bjørn, sjefen på Dipper, kunne fortelle meg at Oldham hadde gitt ut flere plater.

At Bonnie ’Prince’ Billy bare var det siste i en lang rekke aliaser han hadde tatt i bruk. Først hadde han operert under Palace Songs, deretter under Palace Brothers – så under Palace Music. Bare platen Joya hadde han utgitt under eget navn.

Sangtekstene på de tidlige skivene var litt outrerte og grove kunne Bjørn fortelle, men noe hadde skjedd på denne siste. På Bonnie ’Prince’ Billy – skiva. Her var det kommet et nytt alvor, og med det - en ny ro.

På plateomslaget var det bilde av en hodeskalle mot en svart bakgrunn. På avstand kunne det ligne månen, om natten. At det er kratrene og ujevnhetene på månens overflate som danner konturene av skallen.

Artistnavnet og tittelen stod skrevet i små bokstaver rett over måneskallen med gammeldagse maskinskrevne typer. Det var skummelt på en litt tegneserieaktig måte. Det lignet på kunst, men du sitter samtidig med en nagende følelse av at her, her er det noen som kødder med deg.

Baksiden av bookleten viser en voksen mann som holder en liten gutt eller pike (jeg går for pike) i hånden. Sammen ser de på noe som kan ligne et vulkanutbrudd bak fjellene, i hvert fall er det en eksplosjon av et eller annet slag.

Det finnes likevel en ro i bildet. De to menneskene som holder hverandre i hendene er ikke redde for eksplosjonen der borte. De betrakter den snarere med en nysgjerrig interesse.

Jeg har alltid lest det som et bilde på undergang – at verdenen de befinner seg i er i ferd med å gå i stykker, men at det ikke er så farlig - ikke så lenge de holder hverandre i hendene.