Datidens mulla Krekar

(ABC Nyheter): Trotskij var en av lederne for den russiske oktoberrevolusjonen i 1917.

- Han var den nest viktigste etter Lenin under oktoberrevolusjonen og borgerkrigen som fulgte, sier professor i historie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen, til ABC Nyheter.

Trotskij ble senere folkekommissær for utenrikstjenesten, grunnlegger og leder av Den røde armé og folkekommissær for krig.

- Det viktigste han gjorde etter revolusjonen var å bygge opp en moderne bolsjevikarmé, Den røde hær. Han regnes som en dyktig strateg, sier Sørensen.

Trotskij var Lenins høyre hånd under revolusjonen, men hadde fiender internt i partiapparatet.

- Han var regnet som noe av en outsider blant gamle veteraner i bolsjevikpartiet allerede mens revolusjonen pågikk. Han hadde nylig sluttet seg til, men fikk raskt en meget fremskutt posisjon. Dette vakte misunnelse blant enkelte, sier Sørensen.

- Han gjorde mye av seg, for å si det sånn. Han var blant annet en veldig god taler.

Trotskij hadde vært marxist i mange år, litt på siden av bolsjevikpartiet, og allerede i den første «lille revolusjonen» i 1905 hadde han vært aktiv.

- Det var etter denne revolusjonen at han videreutviklet sin teori om «den permanente revolusjon». Hans mente den sosialistiske revolusjonen måtte spres for å kunne seire, først i Europa, siden i resten av verden, sier Sørensen.

Stalins seier

I maktkampen etter Lenins død i 1924 tapte imidlertid Trotskij og hans ideer, og det var partiets generalsekretær, Josef Stalin, som gikk seirende ut av striden.

- Kort tid etter Lenins død kom Trotskij i alvorlig ideologisk konflikt med mer «pragmatiske» krefter i bolsjevikpartiet, representert ved Stalin, som mente det ikke var nødvendig med noen verdensrevolusjon i første omgang, og at man kunne bygge sosialisme i et land. Det var både politiske, ideologiske og personlige konflikter, sier Sørensen.

Trotskij mistet først sine verv i partiet, og i 1929 ble han drevet i eksil.

Han oppholdt seg i Tyrkia og senere Frankrike, før han i 1935 fikk tillatelse fra daværende justisminister Trygve Lie til å bosette seg i Norge.

18. juni 1935 ankom Trotskij Norge, der han fikk politisk asyl, under en Arbeiderpartiregjering ledet av Johan Nygaardsvold. Dette til tross for sterke protester fra borgerlig side og Norges Kommunistiske Parti (som var lojale overfor Stalins linje). Mot et løfte om at han skulle la være å drive politisk agitasjon i Norge skaffet regjeringen ham en bolig på Hadeland. Der fikk han blant annet besøk av Arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl og justisminister Lie. Ap-politikeren Olav Scheflo ble en viktig støttespiller.

Les Trotskijs egen skildring av oppholdet i Norge.

- Dette var en het potet for regjeringen, fordi han var utropt til erkeskurk og hovedfiende av Stalinregimet i Sovjet. Han hadde noen venner og tilhengere både i Arbeiderpartiet og utenfor. Men ellers hadde han nokså mange motstandere av ulike slag, sier Sørensen.

Mediestorm

Sin tid i eksil brukte Trotskij til å skrive, deriblant kritiske betraktninger om Sovjets ledelse. Han organiserte også en «trotskistisk opposisjon», i from av den såkalte 4. Internasjonale.

- Restriksjonene mot å drive politisk agitasjon omgikk han så godt han kunne, sier Sørensen.

- Tilhengerne hans ble på ulike måter trakassert og forfulgt av Stalins hemmelige politi og Stalins tilhengere. Blant annet ble sønnen hans myrdet.

Det var stor medieoppmerksomhet omkring Trotskijs opphold i Norge. Mediestormen dreide seg om hvorvidt han brøt betingelsene for asylet, som innebar at han måtte begrense sin politiske virksomhet. Samtidig var hans ideologi kontroversiell i seg selv, under en anspent politisk periode i Europa.

- Først og fremst var hans motstandere Moskva-lojale kommunister, men også partier på høyresiden betraktet ham som en slags Mullah Krekar og vel så det, sier Sørensen.

Da Stalin startet Moskva-prosessene i 1936 ble Trotskij anklaget for å lede en internasjonal terrorkampanje rettet mot Sovjetunionen. Han ble fremstilt som den viktigste konspiratøren, og dømt til døden in absentia.

- Hans opphold var en veldig delikat sak for Arbeiderpartiregjeringen, sier Sørensen.

NS

Også Vidkun Quislings Nasjonal Samling søkte å slå politisk mynt på Trotskijs asyl. På et tidspunkt brøt seks NS-aktivister seg inn hos ham i Heredsbygda, og stjal artikler han hadde skrevet. Disse ble siden ble lagt som bevismateriale i rettssaken mot innbruddstyvene, og brukt mot Trotskij for å vise at han hadde drevet politisk agitasjon og dermed hadde brutt oppholdsvilkårene. Regjeringen benyttet seg av skandalen og ba Trotskij underlegge seg myndighetenes kontroll. Han nektet, og ble effektivt sett satt i husarrest på gården Sundby i Hurum.

19. desember 1936 ble Trotskij og kona Natalia utvist. Den norske regjeringen leide tankbåten «Ruth» for å frakte dem til Mexico. Ingen andre land ville ta ham imot.

I Mexico hadde Trotskij noe større frihet og pleiet blant annet omgang med kunstnerne Frida Kahlo og Diego Rivera.

Mexico og attentatet

I mai 1940 angrep menn væpnet med maskinpistoler Trotskijs hjem, men Trotskij overlevde. Omkring tre måneder senere slo imidlertid den spanske kommunisten Ramón Mercader til. Han hadde vunnet Trotskij-familiens tillitt, og slo Trotskij i hodet med en isøks 20. august.

Nedgraderte dokumenter har siden vist at han var en sovjetisk agent, men da attentatet skjedde avviste den sovjetiske regjeringen befatning med saken. Trotskij døde av skadene dagen etter, og Mercader avtjente en 20 års fengselsstraff i Mexico.

- Det har eksistert en trotskistisk bevegelse siden Trotskijs tid. Bortsett fra få steder i korte perioder har dette dreid seg om marginale grupper og partier. Dels har de vært betraktet som utskudd av Moskva-tro kommunister, dels har de kranglet mye seg imellom. Det finnes i dag flere rivaliserende «fjerde internasjonaler». Men Trotskij har en status blant flere uavhengige marxister både som ideolog og som alternativ til stalinkommunismen, sier Sørensen.

- Trotskij var en av lederne i kommunistpartiet de første årene etter revolusjonen som gikk lengst i å legitimere kommunistisk terror og partidiktatur. Det hører man ikke så mye om blant hans tilhengere, og det var ikke noe han gjorde så mye ut av i sitt eksil. Men han reviderte aldri sine grunnleggende doktriner, og oppfattet hele tiden at han representerte den sanne leninismen, sier historieprofessoren til ABC Nyheter.

Kilder: http://www.marxists.org, Encyclopædia Britannica, Aftenposten, Klassekampen, Dag og Tid, BBC.