A-ha-farvel på godt og vondt

De gjør intervjuene på hvert sitt hotellrom og er ikke enige om at det var på tide å si takk for seg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Uansett kan Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy se tilbake på en 25 år lang suksesskarriere som a-ha. Det feirer de nå med verdensturneen «Ending On A High Note», samlealbumet «25» og boka «a-ha. The Swing Of Things 1985–2010».

21. august spiller de på Ullevaal stadion i Oslo og opptrer deretter i Bergen, Stavanger, Tromsø, Trondheim og Kristiansand før de vender tilbake til tre konserter i Oslo Spektrum, i desember.

– Vi visste raskt at vi kom til å avslutte i Norge. Det oppleves nok riktig for publikum ute. Det har stikk av vemodighet i seg, men det er ikke fargen på flagget. Jeg er først og fremst takknemlig og glad for det jeg har vært med på, sier Morten Harket til NTB.

Kreative konflikter

Krangling i a-ha-leiren har vært tema i pressen, men for Harket er det ikke slik han ser tilbake.

– Det har vært skrevet mye om kjemien oss imellom. Konfliktområdene er en nødvendig del av skapelsesfeltet til det som blir a-ha.

Morten Harket er også blitt beskyldt for å være uklar, men det er også noe han tar et oppgjør med.

– Jeg svarer egentlig rimelig presist, selv om mange synes det er tåkevandring, så er mange av disse spørsmålene nokså komplekse.

Han har ingen konkrete planer om hva som skal skje etterpå.

– Mange har ideer og tanker på mine vegne, men jeg har behov for en åpen horisont.

Og at det er slutt er nødvendigvis ikke noe negativt.

– At vi avslutter, er et fint møtested for oss. Det skjer andre ting. Det vil det hver for oss og oss imellom i forskjellige konstellasjoner.

Verdig avslutning

Magne Furuholmen er opptatt av at det skal bli en verdig avslutning.

– Det gir en mulighet til å feire det vi har skapt. Vi har definert et stykke musikkhistorie i de periodene vi har vært mest aktive, sier han.

Han sammenligner a-has karriere med et ekteskap.

–25 års ekteskaper ingen fiasko, men en suksess. Ikke alle klarer å se det slik, men de som gjør det kommer seg lettere videre.

Da de slo igjennom med et brak med «Take On Me» i 1985 var de et uvanlig selvsikkert ungt band til Norge å være.

– Det har vært en kombinasjon av talent, påståelighet, hardt arbeid og en porsjon flaks. De siste årene har vi brukt på å forstå hva det ble. Forhåpentligvis har vi kommet helskinnet gjennom det. Det endrer deg som person. Suksess er en farlig ting.

Han har ikke noe ønske om å stå på scenen å spille «Take On Me» som 60- eller 70-åring.

– Den ble skrevet da vi var 15-16 år gamle. Den ble gitt ut da vi var 21. Suksess slår ned milepæler du ikke kommer utenom. Det er på en måte vondt. Du ønsker alltid å kunne vokse og at det du holder på med nå kan ha like stor relevans.

Kjærlighetserklæringer

Gruppa ble overrasket over kjærlighetserklæringene de fikk da kom tilbake i 2000 fra en god del musikerkolleger som de ikke uten videre hadde tenkt på som a-ha-fans.

– Det er slående hvor mange det er i forskjellige musikalske leire som har et forhold til a-ha. I etterkant er det noe av det mest givende.

Et band som har sans for a-ha er Coldplay. Da gruppa spilte i Oslo Spektrum i 2008 dukket Magne Furuholmen opp på scenen og spilte piano, mens Chris Martin sang «Hunting High and Low».

– Det var typisk Chris Martin. Jeg er gudfar for datteren til gruppas bassist Guy Berryman og traff Martin i et fødselsdagsselskap for henne. Martin spurte om vi kunne gjøre det.

Problemet var at de ikke fikk øvd fordi Martin ble forkjøla, men han husket sangen.

– Jeg måtte ta det på sparket. Jeg var litt nervøs. Det var en viss ærbødighet begge veier som gjorde at det ble litt spesielt.

I salen satt Furuholmens to sønner som trodde pappa skulle på toalettet.

– De tekstet meg og lurte på hvor jeg var og jeg svarte «bak scenen». Jeg hadde instruert gutta om ikke å si noe til mine sønner på forhånd. Det er mange sånne historier.

John og Yoko

Den som ønsket at a-ha skulle fortsette er Paul Waaktaar-Savoy. Han og kona Laura Waaktaar-Savoy, som bor i New York, tar imot i ren John Lennon og Yoko Ono-stil fra hotellets dobbeltseng.

– Det var ikke jeg som ønsket dette utfallet. For meg er det fire deler, det er Magne, meg selv og Morten, men det er også a-ha. Det er som en egen enhet. Og en del av meg vil fylle det med så mye godt materiale som mulig. Jeg har lest alle bøker som fins fra band og de har vært gjennom helvete for å lage en plate. Men det er verdt det til slutt. Jeg mente vi måtte tåle alt bare for å få det gjort.

Laura synes det er leit at a-ha blir oppløst og er stor a-ha-fan.

– Men jeg er glad på hans vegne fordi han har så mange muligheter nå. Nå kan han skrive sanger for andre. Det er en spennende tid, sier hun.

Paul Waaktaar-Savoy sier at folk har spurt ham deg om å skrive for dem.

– Det er så mye talent der ute med flotte stemmer. Det vil holde meg på tå hev. Det er nytt og litt skremmende. Du må gi alt. Men å måtte kjempe er noe jeg er ganske god til.

Høydepunktet for musikeren er at han har skapt sitt eget eventyr.

– Det gjorde livet mitt veldig forskjellig fra det jeg trodde da jeg vokste opp på Manglerud i Oslo. Nå bor jeg på den andre siden av verden med amerikansk kone og en flott sønn. Vi har reist rundt kloden så mange ganger. Det ble vår skole. (©NTB)

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden